onsdag, januar 24, 2007

Misjon, hva er det... egentlig?
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Johannes evangelium 3.16

Med to setninger forteller Jesus oss hva som er kjernen i det kristne budskapet. Dette budskapet gav han til sine etterfølgere med befaling om å spre det videre. De som tok i mot og trodde, fikk så i oppdrag å bringe det til nye slik at disse også kunne komme til tro. Slik har evangeliet gått verden over, som en stafett, fra person til person, fra land til land, fra den ene generasjonen til den neste. Denne stafetten har vart i nesten 2000 år, og den holder fortsatt på. I denne stafetten er det ingen grense for hvor mange som kan delta. Jo flere desto bedre. Egentlig er alle som tror på Jesus påmeldt. Det er bare om å gjøre at hver enkelt finner sin måte å bringe stafetten videre på.
Misjon er ikke gått ut på dato.



tirsdag, januar 23, 2007

Syklisten

Du ser ham mange steder. Han kommer syklende med et digert nett sprengfullt av aluminiumsbokser slengt over baggasjebrettet. Boksene har han fisket ut av søplesekker som har stått langs veien klar til å hentes av renovasjonsbilen. Han har hatt en drøy runde for å få en så stor fangst. En boks gir en avkastning på rundt 1 yen. Det tilsvarer 5-6 norske øre. Det skal mange bokser til for å få nok til et måltid mat. Han er ikke aleine. Det er mange med ham. De sykler rundt i gatene en tidlig morgen som en kontrast til all velstanden som finnes i dette landet.
Disse syklistene hører til blant de såkalt hjemløse. De er et resultat av bobla som sprakk en gang på 1990 tallet. Da vi reiste hjem til Norge i 1992, ble ennå Japan sett på som det største økonomisk mirakelet i moderne tid. Landet hadde reist seg fra en ruinhaug etter 2. verdenskrig og tatt steget opp til en plass blant de store i verden. Japanske firmaer åt seg utover eget lands grenser og kjøpte opp firmaer og eiendommer i andre land. Veksten var rett og slett enorm. Så skjedde det noe som ingen hadde regnet med. Tidlig på morgenen en vinterdag i 1995 ble Kobe og omegn rammet av et jordskjelv med styrke 7.2 på Richters skala. Store deler av byen ble rasert på under et halvt minutt og over 6000 menneskeliv gikk tapt. Noe slik skulle ikke ha skjedd her. Kobeområdet var et såkalt sikkert område hva denne type naturkatastrofer angår. Skjelvet førte til et rekordfall i aksjemarkedet. Firmaer gikk konkurs og enkelt personer ble totalt ruinert. Mange av dem som led tap hadde ikke forsikret. I tillegg var det en del som hadde hus eller forretning på leid grunn. Etter 20 sekunders rystelser eide de ingenting, og det var ikke mulig å bygge opp igjen og begynne på nytt. Mange stod nå uten arbeid og bosted. Det hadde vært hjemløse i Japan tidligere også. Vi kunne se dem av og til i nærheten av stasjoner der de slepte av sted på håndkjerrer fullastet av sammenslåtte pappkartonger. Disse skulle skaffe dem noen få slanter så de kunne overleve en dag til. Men nå økte antall hjemløse betraktelig. De trakk ut i parker, langs bredden av elver eller under broer. Etter hvert vokste det opp små kolonier med primitive hytter og telt. I disse enkle boligene prøvde de å leve videre på det lille de kunne finne av søppel og skrap. På denne måten er syklene fullastet med aluminiumsbokser blitt en fast del av bybildet.
Det gjøres lite og ingenting for avhjelpe problemet fra offentlig hold. For å få sosialstøtte må en person ha en adresse. "Blå pressing syd for broa over elva Mukogawa" godtas ikke som fast bopel.
Det hender at de hjemløse jages vekk for at ikke skal være til sjenanse for de "bra borgerne". Dermed må de ut på vandring for å finne seg andre steder de kan slå seg ned. Desverre har det også hendt at hjemløse er blitt angrepet og drept av pøbler som ikke har annet og bedre å ta seg fore.
Det finnes noen som gjør en del for å lette tilværelsen for de hjemløse. Noen få leger og sykepleiere reiser rundt på frivillig basis og gir gratis helsesjekk. Det er enkeltpersoner og menigheter som setter opp matstasjoner på sentrale steder, så de kan få seg et måltid mat. Noen prøver også å hjelpe dem til å skaffe seg en slags adresse slik at de kan få litt sosialhjelp.
De hjemløse er jo også inkludert blant dem Jesus kaller "disse mine minste". Det er bare altfor få som innser det og nøden er så uendelig stor.
Tegning: John Olav
Foto: Telt av plastpressening ved Mukogawa i Amagasaki

tirsdag, januar 16, 2007



Julen er over, men...4

Tilbakeblikk til for lenge, lenge siden.

Carrolling, carrolling...

Slik er de første ordene i en engelsk julesang.
De som har sett julefilmer fra England og USA vet at carolling er en helt særegen skikk som er utbredt i de landene. Det er kort fortalt mennesker som stiller opp i små grupper for å synge julesanger på gater og i nabolag og på den måten gir sitt bidrag med å spre lys under høytiden.
Denne skikken har også til en viss grad kommet til Japan. I noen kirker, på langt nær i alle, er det blitt skikk at en liten gruppe fra menigheten drar rundt og synger jula inn utenfor husene til medlemmene.
Det jeg nå skal fortelle skjedde for mange år siden i den første menigheten vi arbeidet i her til lands. Vi hadde en erfaren, flott dame som evangelist. Det var Todsa-san, hun som vi skrev om i bloggen 10. oktober i fjor. Hun hadde etterfulgt en ung og entusiastisk prestekandidat som hadde innført carollingskikken lokalt. Han dro gjerne rundt sammen med ungene i søndagsskolen. Toda-san ønsket å fortsette den nystartede tradisjonen. Hun så ingen grunn til å forandre på noe. Nye som vi var, hadde heller ikke vi noen innvendinger.
Planen var at vi skulle gå i prosesjon fra lokalet kirken leide, til et supermarked som lå borimot en kilometer unna. Selv hadde jeg utstyrt meg med en stor kassettspiller som skulle fungere som akkompagnement. Søndagsskoleungene var utstyrt med hvert sitt stearinlys og sanghefte. Toda-san hadde med seg ei bøtte full av vann i tilfelle noe skulle ta fyr.
Så satte opptoget satte seg i bevegelse. Jeg gikk først med kassettspilleren, så kom Dagny som trillet Ingvild, vår eldste datter, i barnevogn. Deretter fulgte en av de nye misjonærene fra frikirken som var en habil sanger og skulle fungere som forsterkning. Så kom søndagsskoleungene på rad og rekke med lys som hele tiden truet med å slukne, i den ene hånden og sanghefte i den andre. Aller bakerst kom Toda-san trippende med vannbøtta.
Det gikk snart opp for oss at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi hadde ikke tenkt over at ruta vi hadde valgt, ikke var noen vanlig smågate men en sterkt trafikkert riksvei med store og små biler som brølte av sted i begge retninger.
”Glade jul, hellige..broooom.” En diger lastebil overdøvet hva det var som var så hellig.
”Engler daler ned i ..tuuuut”. Hornet på en annen bil hindret oss i å formidle til omverdenen hva englene dalte ned i.
Slik fortsatte det. En vekselsang mellom små søndagsskoleunger, noen grønne misjonærer, en ikke så grønn evangelist og ettermiddagstrafikken langs en travel riksvei.
Det underlige opptoget kom omsider fram til supermarkedet hvor vi stilte opp og avsluttet hele seansen med et par sanger. Toda-san som mente at brannfaren nå var over, hadde tømt ut vannet hun hadde gått og dratt på. Bøtta stilte hun opp foran seg. Det var nok ikke så mange som hørte noe særlig. Et japansk supermarked er nesten like fullt av støy som en riksvei. Da vi hadde sunget ferdig, kom en mann bort til oss, bukket dypt og kastet en neve småpenger opp i den tomme vannbøtta. Om det var i takknemlighet eller av medlidenhet skal være usagt.
Bilder:
Øverst. Fra inngangspartiet til lokalet vi leide til virksomheten i Kawanishi
Nederst: Søndagsskolen i Kawanishi

søndag, januar 14, 2007

Det var bare så alfor fristende...

Normalt er jeg litt forsiktig med å knipse bilder av folk. Jeg vet hvordan det oppleves selv, når noen kjører ei kamera-linse rett opp nesa på en. Men dette motivet representerte bare en så altfor stor fristelse. Jeg var på vei hjem fra stasjonen, da jeg kom over denne bilen som stod i veikanten. Jeg nølte litt og gikk først forbi. Om det var noen samvittighetens røst som bad meg la være å utnytte situasjonen, så må den ha vært så ubetydelig at den lett lot seg avfeie. Etter noen få skritt snudde jeg og gikk tilbake. Kanskje var det samvittigheten som hadde gitt meg sin tillatelse med følgende ord: ”Egentlig burde jeg forby deg å gjøre dette, men motivet er for godt til ikke gjøre noe ut av. Se å få kameraet opp av veska, gutt, og knips vei! Jeg vil forresten ha en kopi selv til oppmuntring når jeg må sloss med deg i forbindelse med andre og tyngre saker.” Det er greitt med en raus samvittighet. Vel, jeg prøvde å være diskret. Det går det faktisk an å være med de nye digitalkameraene med store display. Har han ikke lekre føtter? Legg merke til sokkene. De har tær! Motivet ante nok ikke hva som foregikk. Han sov sin uskyldsrene middagshvil totalt uvitende om at hans undersåtter snart ville vandre verden over i fotoformat. Det man ikke vet har man ikke vondt av, og i tillegg kan andre ha stor moro av det.

John Olav
Julen er over...men 3
KAKER I LANGE BANER.
Lukten av nybakte småkaker i de mange norske hjem, har alltid vært et sikkert tegn på at det snart er jul. Stikkordet har vært syv slag, syv slag småkaker som skulle legges pent i kakebokser og lagres på et trygt sted til høytiden var der. I det Straumske hjem her i Japan er også baking et sikkert tegn på at jula nærmer seg. I det hele tatt er kakene en viktig del av måten vi prøver å skape miljø på. De er faktisk også en viktig inntektskilde til basaren vi arrangerer hver høst. I motsetning til hjemme på berget er ikke småkaker det man setter mest pris på til jul her til lands. Når det er snakk om kaker til jul, så er det "kurisumasukeki", eller direkte oversatt til norsk, "julekake" japanere tenker på. Og med julekaka mener man ikke den typen gjærbakst fullt opp av rosiner, sukat og andre godsaker, som ligger et sted i gråsonen mellom kake og brød. Kurisumasukeki er kort og godt kake med krem...bløtkake rett og slett. Dette er ikke noe særegent fenomen for kirkene. Faktisk er det helt vanlig at familier markerer høytiden med å servere kremkake julaften, i alle fall så lenge ungene er små. Tar man en kikk inn i hvilket som helst bakeri rett oppunder jul står kakene utstilt på rekke og rad i vinduer og kjøledisker, dekorert etter alle kunstens regler. De er ikke altfor dyre heller. Kakene som serveres i kirken til jul er ikke kjøpt på bakeri. De er hjemmebakt... og hjemmepyntet. Og det er Dagny som står for den jobben. I store deler av desember går mikseren jevnt og trutt, og komfyren rekker knapt å bli kald fra den ene dagen til den neste. I forbindelse med konserten vi har før jul, skal det være kakeservering og kakesalg. Da bakes det også en del andre slag i tillegg til bløtkake. Under barnejulefesten og samlingsfesten på julekvelden er bløtkake en selvfølge. For de som ikke måtte like krem, og for variasjonens skyld blir det også satt fram sjokoladekake. Hver gang det skal serveres bløtkake betyr det lite nattesøvn og opp i otta for å pynte produktet. Krem, krem og atter krem. Det er ikke få butter med kremfløte som går med. Som andre teller sauer når de ikke får sove, teller kanskje Dagny bløtkaker, i alle fall rundt juletider.

Bilder:
Øverst: Kakesalget under basaren høsten 2006
Nederst: Kakebordet under julefesten 2006

fredag, januar 12, 2007

Julen er over, men... 2
"Oi, Lyngdal og Lista er kommet til Japan". Slik var den første tanken som slo oss da vi en kveld under en spasertur i området der vi bor, kom over et hus som var overhengt med lysornamenter som blinket og skinte i alle slags farger. Det var som et utall fyrlykter var satt opp på samme sted. Et av ornamentene viste en julenisse som i beste animasjonsstil, klatret opp en stige for å komme opp på taket. Riktignok var det noe Sisyfosaktig over figueren, for ikke før var han kommet til topps, så var han nede på bakken igjen og begynte klatringen på nytt. I USA, eller i Lyngdal og på Lista ville ikke dette overrasket oss, men i et japansk nablolag synes det litt rart. Det er i det hele tatt underlig at det i et land hvor under 1% av befolkningen er kristne, faktisk er en ganske klar markering av at det er jul. Og det har bare økt med årene. Selvfølgelig kan TV-reportasjer og det at folk reiser mer ut av landet nå enn før, forklare en del. En annen side er den at handelsstanden her til lands for mange år siden fikk øynene opp for hvilket funn julen var med tanke på å fylle opp kassaapparatene. De aller fleste markeringene vi har i løpet av et år i den vestlige del av verden, har også fått sin plass her. Faktisk har japanerne vært før ute med feiring av Valentinerdagen enn hva tilfelle er i Norge. De har til og med laget sin egen variant. 14 februar skal jentene gi sjokolade til guttene, og 14 mars, den såkalte White day, skal guttene gjengjelde med gave til jentene. En trenger ikke mye fantasi for å finne ut at det er mange som tjener på dette. Til vanlig er det vanskelig å formidle kultur. Men dersom den kan bli salgbar og gi stor profitt, ser de fleste hinder ut til å være overvunnet.

tirsdag, januar 09, 2007

Julen er over, men...1
Julen er over, men siden det ikke er mer enn 3 dager siden russerne hadde sin julaften (6.januar), synes vi ikke det gjør noe med en oppsummering av høytiden slik vi opplevde den.

Tegningen er en av flere illustrasjoner som ble brukt i forbindelse med andakten julekvelden. Temaet for andakten var "jakten på det optimale julekortet". Hensikten var å finne fram til det kortet som best fortalte oss hva vi syntes var det mest sentrale i julen.
Ofte er det en del sider ved feiringen som vi setter stor pris på, men som nødvendigvis ikke har så mye med julebudskapet å gjøre. God mat, deilig julebakst, lys, dekorasjoner, snø osv er alt med på å skape en god atmosfære. Men slik vi ser det, hører det først og fremst med til rammen. Nissen, eller St. Nikolas, som opprinnelig var en biskop i Myra i Lilleasia på 300 tallet, er også plassert i rammen. Men på en måte danner han en overgang fra rammen til bildet. Vi lar ham holde opp selve bildet med den ene hånden som om han vil vise det fram. Dette bildet viser 2 motiver, ett fra stallen og ett der vi ser korset og en åpen grav. Midtpunktet i julens budskap er naturlig nok Jesusbarnet. Men englene på marken snakket om at det var født en frelser. Dersom vi bare dveler ved det som skjedde i stallen, får vi egentlig ikke fram hva det vil si at han ble kalt frelser. Vi må trekke linjene fra jul til påske, til hans lidelse, død og oppstandelse.
Fødselen var bare begynnelsen. Det var med døden på korset og oppstandelsen fra de døde at han fullførte sitt verk som frelser. Vi kan egentlig ikke forstå julebudskapet uten påsken, og heller ikke påskenbudskapet uten julen. Disse to er ikke adskilte hendelser, men to sider av samme sak nemlig at Gud sønn kom til jorden for å frelse menneskene. Dette gjorde han med sin død og oppstandelse.