To folk i sorg.

I løpet av fire og en halv måned har to land vi har sterk tilknytning til blitt rammet på en særdeles grusom måte. 3. mars ble naturkreftene sluppet løs i nordområdene i Japan på en måte som ingen hadde kunnet forestille seg. Når så et atomkraftanlegg tilfeldigvis lå i den leia tsunamien valgte å følge, var begeret fullt. Over 20.000 menneskers liv sluknet i en kjempebølge, enda flere mennesker må leve med savnet etter sine kjære i mange år framover og et stort landareale vil være ubrukelig i uoverskuelig framtid.

Nå har vårt eget fedreland, Norge blitt rammet av en katastrofe. Denne gangen er det ikke lunefulle naturkrefter som står bak, men en høyst intelligent ung mann som med lang og grundig planlegging la grunnen for de verste terrorhandlinger i vårt land siden 2. verdenskrig. Vi ble ikke selv rammet, men denne kyniske drapsmannen har drept kanskje over hundre mennesker og berøvet uskylden som er så sentral i et demokratisk samfunn, fra et helt folk. Vi fikk beskjed om de grufulle hendelsene direkte fra våre døtre. Begge de to var ok. Så åpnet vi internett og søkte på nyhetene, og den ene grufulle beskrivelsen etter den andre ble rullet opp for oss alt etter som leste gjennom sidene. Vi er glade for at vi fikk beskjeden i denne rekkefølgen. Hadde vi hørt på nyhetene først, hadde vi hatt noen pinefulle timer før vi hadde fått bekreftelse på hvorvidt alt var i orden med dem. Begge to er bosatt i Oslo, henholdsvis i 10 og 20 minutters gåavstand fra regjeringskvartalet. En av dem har fast rute gjennom regjeringskvartalet på vei til jobb. Vi har vært heldige, men det erkjennes med en vond bismak i munnen. For det er mange som sliter med sorg, smerte og en mengde uavklarte spørsmål akkurat nå. Våre tanker og bønner går til dem.

Hele gårsdagen ringte flere til oss og uttrykte sympati. Før gudstjenesten i dag kom mange bort til oss og snakket med tydelig medfølelse om det som hadde hendt. I kirkebønnen under gudstjenesten bad lederen for Norge og for dem som var direkte berørt av terrorhandlingene. Japanere har opplevd mye vondt. De har fått mye støtte fra fjernt og nær. Nå er det nordmenn som lider, og de som for ikke lang tid tilbake møtte smerte, står klar til å gi videre eller gi tilbake noe av den medfølelse og empati de selv er blitt møtt med. Dette oppleves sterkt men godt.

Jordskjelv, tsunami, tyfon og… fotball.

Over fire måneder er gått siden det store jordskjelvet og tsunamien rammet et stort kystområde nord i Japan. Fire måneder er kanskje for lenge til å holde på oppmerksomheten til verdensmediene, men det er ikke lang nok tid til å lege sårene til de som virkelig fikk kjenne på de slagene som naturen til tider kan påføre mennesker. Mange tusen er blitt slukt opp av kjempebølgen, enda flere har opplevde tap av barn, barnebarn, søsken, foreldre, besteforeldre, slektninger venner, arbeidskolleger med mer. Mange er blitt utsatt for strålig fra kjernekraftverket i Fukushima. Resultatet av dette vil kanskje først merkes om noen år. Hus, skoler, barnehager, sykehus, andre offentlig bygninger og bedrifter er blitt lagt i grus. Mye av dette kan kanskje bygges opp igjen over tid, men i mange tilfeller må dette skje på et helt annet stedet. Radioaktivt utslipp har gjort et stort areal av katastrofeområdet ubeboelig for en periode på 1000 år og kanskje enda lenger.

Og likevel går livet videre, også i nord. Det japanske folk har en utrolig evne til å omstille seg. Naturkatastrofer er en naturlig del av deres virkelighet. De har et utrykk i språket ”shikataganai” som betyr noe slikt som ”det er ikke noe vi kan gjøre med det” ”det som skjer, det skjer”. Tilsynelatende en vel fatalistisk innstilling. Ofte kan fatalisme føre til ansvarsfraskrivelse, men i dette tilfelle virker det ikke slik. ”På’ an igjen! La oss gå videre! Brett opp armene, og stå på! Her må det tas et tak!” Det betyr ikke at de ikke kjenner på smerte. Det svir like mye for japanere som et hvilket som helst annet folkeslag når familiemedlemmer blir borte, når hjem blir ødelagt og arbeidsplasser forsvinner.

Regntida er over. Sommeren er her med sin intense varme. Mange eldre har allerede dødd av heteslag. Dette er ikke uvanlig nå i varmen, men det spørs om ikke denne type dødsfall kan øke i antall i årene framover. På grunn av kjernekraftulykken er det sendt ut oppfordringer om å redusere på strømforbruket. En av følgene blir at airconditionsanlegg stilles lavere.

Sommertid er også tyfontid. Kraftige virvelformede skymasser bygger seg opp lenger sør i Stillehavet. De fører med seg kolossale nedbørsmengder og kraftige vinder som denger løs på alt det de måtte komme over. I skrivende stund sitter vi i utkanten av en slik tyfon. Det er varslet opp til 1000 millimeter nedbør i løpet av døgnet som kommer. Flom og jordskred har alt gjort et grovt innhogg i bebyggelse og veinett, og mer er i vente.

Hva har så fotball med alt dette å gjøre? For uinnvidde kan det opplyses at det japanske kvinnelandslaget i fotball mot alle odds slo USA sitt lag i finalen i VM som ble arrangert i Tyskland. Normalt har ikke forball vært den store idretten her til lands, men den bragden kvinnelandslaget har stått for, har trukket mer oppmerksomhet fra media enn både sumo og baseball, som så langt har vært favorittene blant japanere hva idrett angår. Normalt betyr en fotballkamp ikke all verden, heller ikke en seier i en VM finale. Bragden vil snart være glemt som alle andre idrettsbragder. Men i denne forbindelse vil det kanskje være litt annerledes. Seieren i VM kom som et sort og varmt håndtrykk til et folk som har hatt det alt annet enn greit. Etter seieren over Sverige i semifinalen løp det japanske laget rundt på banen med en transparent med ord som gav utrykk for takk til alle som hadde støttet Japan i forbindelse med katastrofen som rammet landet. På en måte var det dette laget sto for lik en vakker blomst som presser seg opp mellom ruinene av et ødelagt hus. Uansett hvor ille tilværelsen kan te seg, uansett hvor mye som legges i ruiner så er det likevel en kime av liv og håp. En stor takk til det japanske kvinnelandslaget og dets trener som for en stakket stund har klart å gjøre toppidrett til noe mer enn en navlebeskuende prestasjonssøkende aktivitet!