Påske er over, men...

Påske er over, men jeg tar meg likevel litt tid til betraktninger over denne høytiden sånn litt på etterskudd. For mange år siden (en gang i steinalderen som vi pleide å si til ungene da de var små) leste jeg i lesebok for småskolen av Torbjørn Egner en fortelling om noen poteter. Jeg kan ikke huske helt gangen i det som stod, men jeg vil her gjenfortelle det jeg kan huske og kanskje legge litt til med en litt annen vinkling enn kanskje det den gode lesebokforfatter hadde i tankene.

Det var en gang tre poteter som lå i jorda og ventet på å bli plukket opp. Mens de lå slik begynte de å prate med hverandre om hva de trodde ville skje når turen kom til dem.

Den første poteten som sa noe, var kolossalt stor. ”Når jeg blir tatt opp,” sa han, ” vil alle se hvilken fantastisk flott potet jeg er. Jeg kommer på landbruksutstilling , vinner første premie, får bildet mitt i avisene og blir berømt og lykkelig.”
Den mellomste poteten som heller ikke var så verst stor, fortalte at hans store drøm var å bli servert til middag hos kongen. ”Det må vel være den høyeste lykke en potet på min størrelse kan oppleve.”sa han. Den minste av de tre potetene følte seg enda mindre enn den egentlig var, på grunn av de flotte planene til de to andre. Det var bare så vidt den torde si noe. ”Når jeg blir tatt opp av jorda, blir jeg lagt til side for så å bli satt ut i jorda igjen neste år som settepotet. På den måten kommer det flere poteter etter meg, til stor glede og nytte for menneskene.”
Da de andre to hørte dette brølte de av latter så det disset i potetkjakene. ”Aldri har jeg vel hørt et mer ynkelig ønske. Tenk å bli lagt ned i den mørke jorda igjen og råtne. Hvor er visjonene, mann... jeg mener potet?” ropte de begge i munnen på hverandre.
En dag kom bonden og plukket dem opp alle tre. Da de fikk øye på den gigantiske poteten, ble det stor ståhei. Som han hadde trodd, kom han på utstilling og ble beundret av alle, vant førstepris i potetklassen, fikk bildet i avisen og ble berømt over hele landet.
Men akk! Lykken var av kort varighet. Etter en tid døde alt oppstyret hen, og gigantpoteten ble stuet bort i et mørkt skap og ble glemt av alle. Da noen en dag åpnet skapet ved en tilfeldighet fant de den store poteten. Men all fordums prakt var borte. Han var skrumpet inn til det halve og stinket noe aldeles forferdelig. Det var ikke annet å gjøre enn å kaste den på dynga.

Den mellomste poteten fikk det også som han hadde ønsket. Han kom på kongens bord, ikke til et festmåltid riktignok, men til onsdagsmiddag. Han kjente seg yr av glede da han ble lagt på en tallerken sammen med pølser og grønnsaker og kjente sausen renne ned over seg.
Men da middagen var over, var det ikke noen potet igjen heller. Alt som var tilbake, var en ert og noen sausflekker.
Neste vår ble den minste av de tre potetene satt i jorda akkurat som han hadde forutsett. Det gikk ikke lenge før han kjente det kriblet så rart i ”kroppen”. Det vokste ut groer over det hele, og på toppen presset et lite grønt skudd seg opp av jorda og opp i lyset.
Ut på høsten var det ikke noe igjen av den lille poteten. Den var råtnet og blitt en del av jorda. Men rundt omkring lå det en hel del store og små poteter som hadde vokst ut fra den.
I grunnen er dette et godt bilde på Jesus og hva påsken dreier seg om.

”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.” sa frelseren om seg selv og sin død.

De største potetene hadde ikke noen langvarig nytte for noen. Men den lille settepoteten ofret livet på sett og vis for å gi nytt liv til andre og nye poteter.
Hadde Jesus blitt en stor folkefører, ja verdenshersker som han ble fristet til å bli, så var det ikke så mange av oss som hadde hatt noen glede av det. Men slik gikk det ikke. Han ble tatt til fange, ble korsfestet, døde og ble begravet. Tre dager seinere stod han opp fra de døde til nytt liv ikke bare for seg selv, men for alle mennesker i hele verden, både for dem som var, dem som lever nå, og for dem som ennå ikke er født. Han gav sitt liv slik at alle dem som tror på ham skal få syndenes forlatelse og ha evig liv.

Illustrasjoner: JO.Straume

Preken med eller uten stil.

Nok en søndag er over. I morgen er det mandag og fridag. Det skal bli godt. Det har som vanlig vært en stri uke. Ikke fordi vi har fått utrettet så mye, men vi bruker mer tid her enn hva vi ville gjort hjemme i Norge på grunn av språket. For eksempel i forbindelse med prekenforberedelser, er det ikke bare innholdet som skal holde mål, det skal også presenteres på et noenlunde forståelig japansk. Dermed går det atskillig med tid til å finne de rette ordene. Prekenmanus skrives på norsk. De første årene skrev jeg på japansk. I og med at jeg fikk prekenen rettet av en japansk medarbeider, ble det nok et forholdsvis korrekt språk. Men jeg tror ikke det var så givende for forsamlingen å høre meg stotre og stamme gjennom manuskriptet. Etter noen år fant jeg ut at jeg ville lage manus på norsk for så å ”simultanoversette” mens jeg stod på prekestolen. Og slik har jeg fortsatt fram til i dag.

Jeg må selvfølgelig gå gjennom prekenen for meg selv muntlig på forhånd. Men det er alltid en mulighet for større eller mindre tabber. Det har hendt at jeg har begynt på en setning som jeg ikke var helt sikker på om jeg klarte å fullføre. For språklige feinsmeckere har det nok vært en nedtur at jeg har servert prekenen i en mer eller mindre fri oversettelse fra norsk til japansk, men det er nok en bedre ”prekenopplevelse” for de som skulle høre på. Jeg kan i alle fall våge å løfte blikket av og til for å se utover forsamlingen.
Prekenene blir tatt opp på bånd og kopiert for distribuering til de som for en lengre periode ikke har muligheter til å komme på gudstjenesten. Når jeg hører det ferdige resultatet grøsser jeg. Maken til snøvling og slurvete språkføring. Det må da være noen som er flinkere enn dette i japansk, og som kan presentere et bedre resultat enn det jeg gjør. Men av en eller annen grunn er de ikke her. En tidligere misjonsprest her i Japan, fortalte om en gang han var på kurs i tropemedisin. Lederen for kurset sa at det sannsynligvis fantes mangfoldige mennesker som ville kunne gjøre jobben bedre og mer profesjonelt enn dem selv. ”Men dere er de beste som er tilgjengelig.” sa han til dem. Ordene har trøstet meg mang en gang. Det vil alltid være noen som er mye flinkere enn oss, men de er ikke her når vi trenger dem. Vi er de beste som er tilgjengelig.