Hjelp vi hører stemmer (I)
Forleden dag holdt Dagny på med å bake småkaker til basaren. Plutselig hører hun en damestemme på japansk som sier: ”Lufta er skitten, åpne vinduene!” Det samme blir gjentatt flere ganger. Det er ingen andre enn henne på kjøkkenet, så hun føler seg noe utilpass over å høre stemmer på denne måten midt på blanke ettermiddagen. Det er i grunnen et dårlig tegn. Etter at den første forskrekkelsen har lagt seg, skjønner hun at det må være den kombinerte gass og røykvarsleren som henger høyt opp på veggen rett over komfyren. Normalt setter slike varslere i gang med en intens pipetone slik som røykvarslere vanligvis gjør. At den kommer med et ferdig innspilt muntlig budskap har vi ikke vært klar over. Etter å ha summet seg litt åpner hun så vinduene, og stemmen gir seg med det.
Det er godt at man ikke har varslere som sier fra om rot i huset også. Da ville vi ha hørt stemmer hele tiden.

Hjelp vi hører stemmer (II)
Samme kveld sitter John Olav ved key-boardet (et slags elektronisk orgel) og øver på noen salmer til gudstjenesten dagen etter. I det han legger fra seg salmeboken hører han et forferdelig kvinnehyl skjære gjennom stillheten. Det er akkurat som det kommer fra gata utenfor huset. Han kjenner at hjertet øker takten dramatisk. Noen er i alvorlig fare. Han reiser seg for å kikke ut. Da kommer han plutselig på at key-boardet har en del knapper som skaper diverse effekter. Han ser etter. Ganske riktig, en av knappene utløser et kvinnehyl som passer rett inn i en grøsser. Den er blitt utløst i det han legger fra seg salmeboken på panelet på instrumentet. Han puster lettet ut.
Både stemmen på kjøkkenet og kvinnehylet har en udramatisk forklaring. Vi har ikke begynt å høre over oss, ikke ennå i alle fall.

Kombinert gass og røykvarsler får oss til å høre stemmer.

“Itsukushimi fukaki tomo naru Iesu wa.”Lyden av sang flyter gjennom korridorene fra et annet sted i bygningen. Det er noe kjent med tonene vi hører, men jeg kan ikke helt komme på hva det er. Dagny er kvikkere i oppfattelsen enn jeg og utbryter:”Det er jo ”Hvilken venn vi har i Jesus”!” Jeg lytter litt nøyere etter. Hun har rett. Her sitter vi i fellesrommet på et vanlig pleie/aldershjem i en mindre by i Japan og hører kristen sang. Vi er på sykebesøk hos Toda-san, en tidligere bibelkvinne i Kinki-kirken. Vi spør henne om stedet har noen kirkelig tilknytning, men det har det ikke. Sangen fortsetter alle tre versene til ende. Så setter de i gang fra begynnelsen av igjen. Nå har en mannsstemme blandet seg med i koret. Det høres ut som om det er en øvelse. Vi snur oss i retning av der sangen kommer fra, strekker hals og oppdager en liten gruppe som blir ledet av en katolsk nonne. Hun står der og dirigerer med den ene handa.
Toda-san har nettopp fylt 80 år. Hun arbeidet sammen med oss i en rekke år da vi bodde i Kawanishi, en mindre by nord øst i samme fylket som vi bor i nå. Det er få mennesker som har betydd så mye for oss som hun. Et ydmykt stillfarende menneske uten de store fakter, men med et klart vitnesbyrd om Jesus og en stor porsjon romslighet overfor utlendinger med dårlig språk og manglende kunnskaper om japansk sed og skikk.
Nå sitter hun der rett overfor oss. Det milde ansiktet hennes og sangen i bakgrunnen passer så godt sammen. ”Hvilken venn vi har i Jesus!” Det er ikke få mennesker hun har ledet til denne vennen. Samværet med henne blir som en andakt uten de store ord og talemåter. Bare en eldre kvinnes milde ansikt og sangen om vår venn, Jesus. Noen ganger er det nok. Amen.

Tegning John Olav Straume

Det japanske badet, ofuro, og den japanske badekulturen setter den forslitte vitsetegningen om misjonæren i kannibalgryta i et helt nytt perspektiv.

Det er litt større enn Norge i utstrekning men har en befolkning på over 125 millioner. Det består av fire store og en mengde små øyer. Landet er Japan, eller Nihon som det heter her borte, og er i følge shintoistiske legender nedkommet fra solgudinnen Amaterasu. Tegnene for Japan 　日(nichi) 　og 本(hon) betyr sol og rot, altså " soloppgang". I dette soloppgangens land har vi tilbrakt over 13 år av våre liv. Vi kom tilbake hit for to år siden etter et avbrekk på 12 år. Vi bor på et sted som heter Mukonoso som ligger i Amagasaki, en by på litt under 500 000 innbyggere (ca Oslos størrelse) mellom Osaka og Kobe. For tiden arbeider vi som misjonærer utsendt av Det Norske Misjonsselskap, i en liten luthersk menighet på rundt 30 medlemmer.

Altertavla i kirken på Mukonoso forestiller Jesus og de to røverne på korset. Da vi kom til Japan for første gang for over 26 år siden, bodde vi også i tilknytning til denne menigheten og var til stede, i alle fall fysisk, på gudstjenestene søndag formiddag. Utbyttet av det som ble sagt fra prekestolen var heller magert, i og med at vi ikke kunne et ord japansk da vi kom. Selv om vi de to først årene studerte japansk på full tid, tok det svært lang tid før dette språket ble noe annet enn underlige lyder. Altertavla ble derfor vår redning med tanke på det oppbyggelige. Den forteller med enkle linjer hvordan Jesus inviterer en forkommen forbryter inn til Paradis.