torsdag, juli 11, 2013

Regntiden er over.

Vi skriver 11. juli. På tirsdag var regntida offisielt over her hos oss. Den begynte 10 dager tidligere enn normalt og var over vel en uke før den skulle. Med ordet regntid ser en for seg skybrudd av uante dimensjoner. Vel  kan det komme kraftige regnskyll, men først og fremst kjennetegnes denne perioden med ekstremt fuktig luft. Den er så tjukk at en kan skjære den med kniv. Nå er luftfuktigheten en del lavere, men temperaturen har steget i snitt til rundt 35 grader i skyggen på dagtid. Om kvelden når vi legger oss viser gradestokken rundt 28 grader. Et annet kjennetegn på at regntida er over er sangsikadene  (semi på japansk) som  bokstavelig talt har krøpet ut av sitt gode skinn for å nyte livet noen korte timer før de dør.  Tidligere hørte vi ikke så mye til disse skapningene her i lavlandet, men de siste årene er det blitt så mange at vi nesten kan snakke om en invasjon. Når vi går forbi parker, der det er mange trær, er det nesten ikke ørens lyd å få. "Musikken" den spiller får den fram ved å vibrere med bakkroppen. Lyden er ikke ulik gresshoppens, bare mange ganger sterkere. Men bortsett fra det å herje med trommehinnene våre ser det ikke ut til at den gjør noen skade som f.eks. gresshoppesvermer som snauspiser nesten alt de kommer over.
Ellers har "asagaeon" en klatre/slyngplante begynt å blomstre. Det japanske navnet som betyr morgenfjes ( på engelsk heter den for øvrig "Morning Glory") er ikke gitt uten grunn. Om morgenen springer det ut store klokke formede blomster (vår asagao har blå blomster). Om ettermiddagen lukker de seg, blir blassere i fargen for så neste dag å falle av. Når vi kommer tilbake om høsten har den vokst så mye at vinduene på to av rommene i førsteetasje er helt tildekket av store grønne blader. Da trenger vi faktisk talt ikke å trekke for gardinene.

Om fem dager setter vi oss på flyet med kurs for Norge. Vi ser fram til et lite sceneskifte og håper på godt og tjenlig vær.
God sommer!

Hilsen Dagny og John Olav.



 

En sangsikade har krøpet ut av sitt gode skinn.

 

Asagao, Morgenfjes, Morning Glory


tirsdag, juli 09, 2013

Dåp på Mukonoso

Når man reiser ut som misjonær så er et av målene at det en arbeider med skal bære frukt. Med dagens terminologi kan man kalle det å være resultatorientert. Så er spørsmålet: Hva er et resultat i denne sammenheng?
De fleste tenker nok automatisk på at folk kommer til tro og blir døpt, og at menighetene vokser. Det ville være feil dersom slik vekst ikke var en målsetning. Men i vår iver etter å oppnå slike resultater kan fokus lett bli dreid i retning av tall og statistikker. Det igjen kan føre til sammenligning, og sammenligning kan ende opp i hovmod eller mismot, alt ettersom "resultatene" er mange eller få. I bibelen sammenlignes ofte misjon med fiske. I beretningen om Peters fiskefangst er det garn som er redskapet. Misjon i Japan beskrives ofte som stangfiske. Det er et bilde vi er blitt mindre glade i med årene. Det gir oss en slags mindreverdsfølelse og skyver fokus i retning av det som tilsynelatende ikke skjer. De siste to årene har vi derfor prøvd å tenke litt annerledes hva resultater angår. Det at Guds ord blir sådd er på en måte også et resultat og ikke bare det at folk blir døpt. Det kan kanskje ikke måles så lett, men så er spørsmålet om det er vårt ansvar å drive med slik måling. I alle fall, dersom ingenting sås, er det heller ingenting å høste. Vi er satt til å så Guds ord. Alt det vi sår vil nok ikke vokse opp, dessverre. Men tidspunktet for når noen eller mange av de frøene vi sår vil  vokse opp og bære frukt, er det ikke vi som bestemmer. Vår oppgave er å være trofaste mot det oppdraget vi har fått. Såkornet (Guds ord) kan ligge lenge i jorden før det begynner å vokse. Det kan gå noen måneder, et år, fem år, ti år, tjue år, ja femti og seksti år før en trosspire stikker opp av "jorden" og vokser til en levedyktig plante. Det er faktisk sådd veldig mye Guds ords frø i Japan, og det er forventninger om at mye av dette en dag vil spire og bære frukt.  
Søndag 30. juni var en stor dag i vår menighet her på Mukonoso. Opptakten til begivenhetene startet for over 20 år siden. En ung kvinne tok utdannelse som sykepleier på en skole inne i Osaka. I forbindelse med avslutningen på studiene gav en av lærerne alle elevene sine hvert sitt eksemplar av Det Nye Testamente. Mange år gikk, og en dag mens denne kvinnen var på luftetur med hunden sin, kom hun tilfeldigvis forbi kirken mens vi stod utenfor. Hun begynte å snakke til oss, og spurte uten noen innledende dikkedarer om det var mulig å studere bibelen her i kirken. Vi ble enige om et tidspunkt og noen dager seinere kom hun til sitt første bibelstudium. Etter hvert begynte hun også å komme på gudstjenesten. Noe mer enn det skjedde ikke i hennes tilfelle, tilsynelatende. Da hun et eller to år seinere flyttet fra byen, regnet vi med å ha sett henne for siste gang. Men en dag dukket hun igjen opp i kirken. Hun hadde flyttet tilbake til Mukonoso. Vi hadde liten tro på at det ville bli noe mer enn at hun av og til ville være til stede på gudstjenesten. Men så, i fjor sommer spurte hun til vår store glede om å bli døpt. Vi begynte med bibel og katekisme undervisning og fikk etter hvert bestemt en dato for dåp. Nå er hun et Guds barn og medlem av vår menighet. Men læreren som delte ut testamentene til sykepleierstudentene sine, hvis hun da i det hele tatt er i live, er helt uvitende om det som skjedde med denne kvinnen. Slik er det med mange av de frøene som blir sådd i Guds åkerjord. De som sår vet ofte ikke hvordan det går med dem. Men Gud vet. Vi er ikke lovet at vi skal se fruktene av arbeidet vårt. Men vi har fått befaling om å gå og være trofaste i det arbeidet Gud har satt oss til. Noen ganger kan vi kanskje høste det andre og vi selv har sådd, men kanskje vil noen av de frøene vi har sådd ikke spire før lenge etter vi er borte.



lørdag, juli 06, 2013

Skrivetørke og data mus

Til innlegget kom på trykk i går har det vært skrivetørke i over et år. Jeg hadde tenkt å komme i gang igjen på nyåret i år, men en kraftig senebetennelse i høyrearmen satte en stopper for det. Tennisalbue, muse arm, kjært eller rettere sagt ukjært barn har mange navn. Det er underlig å tenke på at en slik liten gjenstand som en data mus skal kunne forårsake så mye ugreie. Et halvt år er gått, og med mange timers massasje og akupunktur er jeg på bedringens vei.
Verst var det ikke med verkingen. Det tok en sprøyte kur seg av ganske fort. Men det var tydeligvis noen nerver som var kommet i klemme, slik at jeg kjente ilinger nedover høyrearmen helt ut i fingrene. Pekefingeren er fortsatt nummen, men ikke verre en at jeg nå kan fungere så noenlunde normalt. Moralen er: sitt ikke for lenge med pc-en. Selv det som tilsynelatende er et flott hjelpemiddel er helseskadelig dersom en bruker det feil. Hyppige pauser der en rister løs er viktig. Litt god gammeldags gymnastikk er heller ikke å forakte. Om mulig bruk tastene i stedet for musa i størst mulig grad. PC er bare et verktøy. Om mulig bør en unngå at den tar alt for stor plass i livene våre.
Her ser dere synderen. Den er liten, men farligere enn den ser ut.

Nytt tak tak på kirke og prestebolig på Mukonoso


Mukonoso menighet har eksistert i over 40 år. Presteboligen ble satt opp først, så etter et par tre år ble kirken bygget. 40 år for en bygning i Japan regnes for lang tid. Ofte når et hus blir så gammelt er det mest vanlig at det blir revet. Så settes det opp et nytt helt fra grunnen av. Men dette krever en god del penger. Når bygg som en liten menighet har ansvar for begynner å få de skavankene som tid fører med seg, er derfor nybygg svært ofte uaktuelt. For noen år siden hadde vi en taklekkasje på boligen her på bruket. Vi fikk stanset den midlertidig, men vi visste godt at vi på et aller annet tidspunkt var nødt til å legge helt nytt tak. Selv om vi ikke hadde hatt noen lekkasje i kirken regnet vi med at taket der heller ikke var i den beste forfatning. Vi diskuterte problemet på årsmøtet i januar i år, kontaktet flere bygningsfirmaer for anbud, og falt ned på det som fremstod som mest troverdig. Så fikk vi ordnet lån fra Kinkikirken sentralt og satte i gang. I rundt en måned var kirke og bolig pakket inn i en slags nettingpressening. Under rivningen av de gamle takene kom det for dagen en god del råteskader. Sannsynligvis hadde det vært lekkasje flere steder enn det vi hadde vært klar over. Litt av et sjokk fikk vi da de skulle reparere taket tårnet. Korset i kirken var holdt oppe av et jernstativ som var festet med bolter. Flere av boltene var rustet i filler. Det var bare et spørsmål om tid før et kraftig vindkast ville ha feid hele stasen rett ned på gata foran kirken.
Men så en dag kunne byggene "avdukes". De stod fram med helt nye tak i en varm og dyp grønn farge. Det var litt av en ansiktsløftning. Og best av alt, vi trengte ikke lenger engste oss for lekkasje.
Utfordringen som ligger foran oss nå, er å betale tilbake et lån på 5,5 millioner yen (ca. 330.000 norske kroner). Vi har et gjennomsnittlig frammøte til gudstjenesten på mellom 15 og 20 mennesker og ikke alle av disse er medlemmer av menigheten. Så det blir litt av et løft. Men vi er imponert over giverinnsatsen i denne lille flokken. Her har vi ingen stat elle kommune som kan spe på med midler.

En annen utfordring er å fylle opp kirkesalen med flere mennesker. En kirke er ikke først og fremst en bygning, men et fellesskap av mennesker som tror på Jesus. Sist søndag kom vi et lit steg videre i den prosessen. En kvinne som hadde kommet hit til menigheten i mange år bestemte seg i fjor for å bli kristen. Siste søndag i juni i år ble hun lagt til menigheten ved dåp. Hun viste tydelig glede over å ha kunnet ta steget fullt ut, og vi gleder oss med henne.
Kirken før reparasjon

Under reparasjon

Etter reparasjon