VI ER NÅ LANGT BORTE FRA DER DET SKJER... Tirsdag i denne uka fikk vi berordring om å forlate Japan. Begrunnelsen var den usikre situasjonen ved kjernekraftanlegget i Fukushima og det råd UD gav i den forbindelse. Det var ikke godvillig vi reiste. Det opplevdes slett ikke som noe lettelse å få halve jordkloden mellom oss og Japan. Det var tungt å bare kaste ansvaret over på andre for så selv å søke tryggheten i gamlelandet. Vi aksepterer avgjørelsen til våre ledere, men hadde blitt igjen om vi hadde hatt muligheten til å velge selv. Rent følelsesmessig føler vi oss i et vakum. Vi er verken i Norge eller i Japan. Når vi først er inne på dette med trygghet, så har vi i dag fått en påminnelse om at Norge heller ikke alltid er så trygt at det gjør noe. Den første nyheten som møtte oss etter at vi våknet i morges, gjaldt et mord som var begått i løpet av natta, mens vi sov trygt i våre senger under en kilometer unna.
JAPANSK DISIPLIN Det inntrykket som er gitt gjennom media, at japanere er et disiplert folkeferd, stemmer med det vi kjenner fra alle de årene vi har bodd der. Mange andre steder ville det ha skjedd en plyndring i stor stil når slike kaotiske tilstander oppstod. En hver fikk berge seg som best en kunne. Så er ikke tilfelle i Japan. Der utvises en eksemplarisk disiplin og tålmodighet. Plyndring forekommer knapt. Selv i de områdene hvor man har hatt knapphet på alt, har man vist hensyn til andre når man har foretatt sine innkjøp. Man har unngått hamstring i stor stil. Folk har vært inneforstått med at varene skal fordeles på mange. Her har det ikke vært noe "først til mølla først male"prinsipp.
MANKO PÅ BATTERIER
Når vi først er inne på dette med hamstring så kan vi nevne at det som først forsvant fra butikkene i området der vi bor, var lommelykter og storer batterier. Disse tingene er noe av det viktigste en kan legge opp i en såkalt nødpakke som alle anbefales å ha stående i tilfelle jordskjelv. Egentlig var det ikke hamstring i vanlig forstand. Men mange har tenkt det samme på samme tid, nemlig at nødpakka ikke var komplett, og at det nå var på tide å få den i orden. Vi var innom 6-7 forskjellige steder, både elektriske forretninger og supermarkeder, men det var ikke så mye som en lommelykt og et lommelyktbatteri å oppdrive.
VIRKELIGE HELTER Nå er vi spente på hvorvidt de klarer å stanse den negative utviklingen ved kjernekraftverket i Fukushima. Vi er nødt til gi en stor honnør til de arbeiderne som har har satt liv å helse på spill for å hindre en total nedsmelting i reaktorene. Disse er i sannhet helter.

3.DAG
Det er gått tre dager siden det største jordskjelvet som er målt i Japan, snudde opp ned på tilværelsen for menneskene i og omkring Sendai. Tre dager er gått, og rapportene vi får via diverse nyhetsmedia, blir bare verre og verre. Hele byer jevnet med jorden, ufattelige menneskelige lidelser, skrekkbilder av naturen på sitt verste. En kan fortsette å lekse opp tema etter tema og vil ikke ha berørt mer enn så vidt overflaten av det som har skjedd og fortsatt skjer.
Det nytter egentlig ikke for oss å forsøke å beskrive hendelsene med ord. Nyhetsmediene gjør det mye bedre med sine kameraer og mikrofoner. Men vi kan reflektere.
En slik katastrofe preges av store tall med mange nuller. Vi har lett for å la oss imponere av slikt. På samme måten er det med de utallige filmsnuttene av frådende vannmasser som river med seg alt i sin vei. De tar pusten fra oss. Men det er ikke de spektakulære bildene som stikker dypest. Det er det de bildene som får fram mennesket i all sin skjørhet, som gjør. I går fikk vi et glimt av en Minni Mus figur i stoff som lå midt i haugen av vrakrester etter hus. En liten tilgriset koseleke som for få dager siden kanskje hadde tilhørt ei lita jente. Hvor eieren er nå vet ingen. Men tanken på at hun muligens er blitt borte i de frådende vannmassene fyller en med en ufattelig tristhet. Det vil nok bli funnet mange slike i ruinene rundt om, leker og gjenstander som ikke lenger har eiere som vil gjøre krav på dem.
Vi bor langt unna det som skjedde, selv om vi faktisk bor i samme land. Når vi ser nyhetene og sammenligner det med vår helt vanlige hverdag, skulle en tro at en var på to forskjellige kloder. Å leve helt normalt, sove i en seng, kunne gå på badet og dusje i reint vann, spise frokost, gå på butikken og få de varene en ønsker, alt dette føles som en hån mot dem som har fått livene sine snudd opp ned på.
Vi har prøvd å følge med på diverse nyhetskanaler, NHK, BBC, CNN , NRK osv. På en av kanalene ble nyhetssendingen om katastrofen avbrutt av en reklamesending der et av innslagene dreide seg om et produkt som løser problemer med uren hud. Vi fikk se bilder av ansikter før og etter bruk av produktet. Jeg tror ikke de som skriker av fortvilelse over å ha mistet alt og alle, bekymrer seg for uren hud. TV-kanalene får strykkarakter av undertegnede hva takt og timing angår. Er det nødvendig å strekke uttrykket "den enes død, den andres brød" så langt?

Jordskjelv, tsunami og kjernkraftverk.
Jeg sitter på en benk i 6 etasje på en av de største bokhandlerne i Osaka. Så skjer det noe merkelig. Det er som om benken jeg sitter på, beveger seg fra side til side. Akkurat som om jeg har fått et anfall av svimmelhet. Kanskje er jeg alvorlig syk? Jeg reiser meg opp. Prøver meg forsiktig med et par steg bortover gulvet. Det svaier ennå. Så ser jeg bort på noen av de andre kundene i butikken. De ter seg på samme måten som jeg. Det er som om de ikke tør sette foten skikkelig ned, som om de ikke helt stoler på at golvet vil bære dem. Jeg løfter blikket opp helt tilfeldig og får øye på et skilt som henger i to sener ned fra taket. Det rører på seg. Det duver rolig frem og tilbake. Så kikker jeg over på en av bygningene ved siden av. Taklampene i et av rommene beveger seg som pendler på bestefarsur. Da går det opp for meg. Jeg er ikke syk. Det er ikke noe svimmelhetsanfall. Det er bare et jordskjelv.
Bare et jordskjelv? Et jordskjelv er ikke bare bare. Det får jeg vitterlig se når jeg kommer hjem, slår på fjernsynet og får sannheten slengt i fleisen. Et jordskjelv med episenter ute i havet litt øst for Sendai, nord for Tokyo, har i løpet av få minutter forårsaket en 10 meter høy tsunami . Denne har rammet kysten med en fart på over 500 km i timen. Båter er slengt på land, hus er knust til pinneved, biler er blitt slengt omkring som små plastleker og åkerland er ødelagt for lang tid framover. Men det verste er de menneskelige lidelsene. Mange hundre er funnet døde, atskillig flere er savnet. Tallet på døde vil stige til godt over tusen sies det på nyhetene. Hva så med alle de som er skadet for resten av livet. Hva med alle dem som har mistet foreldre, barn, slekt og venner. Etter noen uker kanskje måneder vil vi antagelig også kunne plusse på med et stort antall nye hjemløse. Så er det kjernekraftverkene i området. De har problemer med å få kjølt ned reaktorene på et av dem. Klarer de ikke det, frykter de en katastrofe på nivå med det i Tsjernobyl i 1986. Her er det en kamp mot tiden. Kraftanleggene er nede på grunn av jordskjelvet, og strømforsyningene er brutt sammen. Men de er helt avhengige av strøm for å kunne drive nedkjølingssystemet for kjernereaktorene. Her kan man i sannhet snakke om en ond sirkel.
Vi bor langt borte fra der det skjedde, og der det skjer fortsatt. Det ligger rundt 80 mil fra her hvor vi bor. Her går livet som normalt. Der oppe er det en helt annet verden. Alt er bare kaos. Infrastrukturen er brutt sammen. Telefonsambandet ligger nede. Folk får ikke komme i kontakt med hverandre. Uvissheten er knugende for dem som har noen av sine kjære i området som er rammet.
Jeg var ikke syk, det var bare et jordskjelv. Jeg føler meg skamfull over å ha tenkt slik. De som bor 80 mil lengre mot nord i landet hadde et velordnet samfunn som gav dem en viss form for trygghet og tilhørighet. I løpet av noen fattige minutter var alt rundt dem omvandlet til et totalt kaos.
Situasjoner kan fort snu. Vi fikk alltid høre at det var noen områder som var sikrere enn andre når det gjalt jordskjelv. Det var en myte. Jordskjelvet i Kobe slo i filler den myten. Nå regner vi ikke noe område av Japan som sikkert.
Det får en til å føle seg liten og sårbar. Livet er skjørt. . Når hærførerne i det gamle Romde kjørte gjennom byen i triumf og tok i mot folkets hyllest etter å ha vunnet et stort slag, stod det alltid en slave bak på vogna og visket dem i øret: " Memento mori!" "Husk på at du skal dø!""Respice post te!Hominem te memento!" "Se bak deg! Husk at du bare er et menneske!" Her i Japan trenger vi så visst ingen slave til å minne oss om vår menneskelighet og vår dødlighet. Vi har jordskjelv. Vi tråkker omkring på ei jordskorpe som har så mye virketrang i seg at den kan finne på hva som helst når som helst. Og likevel nytter det ikke å fortvile.

Vi kommer til å ta opp en kollekt under gudstjenesten til støtte for dem som er rammet av katastrofen.

En av salmene jeg har valgt for morgendagens gudstjeneste er oversatt fra norsk.

Jeg er i Herrens hender
når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender
sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe
av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge
få kraft i Jesu navn.

Dette kan fortone seg som virkelighetsflukt for noen , men jeg sier som Peter: "Herre, hvor skal jeg vel gå hen, du har det evige livs ord."