Jul.

For mange år siden, sånn like før jul, spurt ungene oss om ikke de fikk lov til å lese juleevangeliet denne gangen. Vi hadde ingen motforestillinger til det tvert i mot. Men da kvelden kom og vi hadde satt oss til bordet klar til å høre julebudskapet nok en gang, fikk vi oss en aldri så liten overraskelse. I stedet for å lese fra bibelen, hadde de laget sin egen bokrull, der de hadde skrevet av teksten fra Lukas kapittel 2. De leste litt hver. Til vanlig hadde vi lest teksten i Lukas 2 fra vers 1 til og med 20. Det slutter jo med at hyrdene vendte tilbake til sitt mens de priste Gud for alt de hadde sett og hørt. Men ungene hadde gjort en grundig jobb. Ikke nok med at vi fikk alt om innskrivning i manntall, fødsel i Betlehem, hyrder og engler, de fortsatte ufortrødent med omskjærelse, besøk i tempelet der de nybakte foreldrene traff Simeon og Anna, og rundet det hele av med at Jesus tolv år seinere på nytt kom til tempelet i Jerusalem. Til å begynne med syntes jeg dette ble noe langt. Vi hadde bare ikke hjertet til å avbryte dem. Seinere har jeg tenkt over denne sjarmerende episoden. I den teksten vi alltid hadde pleid å lese, står det at englene fortalte hyrdene at det var født en frelser, men ingenting om hva smerte denne frelsen ville koste. Det får vi først høre i avsnittene som kommer etter selve juleevangeliet. Når vi leser fortsettelsen til juleevangeliet aner vi at dette ikke bare dreier seg om en glad fødselsfest, men om en fødselsfest som ble feiret med såre undertoner. " Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd." Både moren og det lille barnet som ble født i en stall, ville oppleve smerte. Barnet smerte ville være kors og død når han ble voksen, og morens smerte ville være det å se sin sønn dø på slik en grusom måte. Sannheten er uhyggelig, men nødvendig. Jesus ble født for å dø, dø for å sone straffen for alle våre synder. Dersom vi bare nøyer oss med de 20 første versene hos Lukas, har julebudskapet lett for å bli en sentimental fødselsfortelling. Det går en rød tråd fra krybben til korset. Det må vi aldri glemme. Ungene hadde rett der de leste videre. Det ble en preken for meg og lærte meg å se juleevangeliet i et litt annet perspektiv.

Fortsatt god jul, og et godt nytt år!

Jul og sånt.

Nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske, eller i alle fall til 13. juledag, hellige tre kongers dag. Slik er det kanskje hjemme i Norge. For de aller fleste japanere derimot, slettes alle spor etter jul etter den 25. desember. Fra da av er det nyttårsfeiring for alle pengene. Vi prøver å strekke den litt lenger i menigheten vi arbeider i . Vi har i alle fall treet stående til litt ut i det nye året.

Vi har vært litt opptatt av ikke å begynne jula for tidlig. Det er så fort gjort å brenne av høytiden før den egentlig begynner. Mange pynter juletrærne sine allerede før advent. Forretningsstanden er enda verre. De første tilløp til juleutstilling kom vi over allerede i begynnelsen av september, rett etter at vi var kommet tilbake fra sommerferie i Norge.

Dersom vi som kirke bykser i vei med julemarkeringen for tidlig mister vi det viktige budskapet som adventstiden har å meddele oss. Adventstiden er en forberedelsestid, ikke bare for julen, men for at vi skal kunne ta i mot Kristus når han en gang kommer igjen.

KONSERT

15 des. hadde vi en fin opplevelse. Kvinneforeningen i menigheten har lenge ønsket å bruke en del midler de har til rådighet til å avholde et arrangement som kan trekke andre enn de faste til kirken. Nå fikk de ønsket oppfylt. Hideo Kobori, en ung kristen pianist holdt konsert for oss. I tillegg til å servere musikk av svært høy kvalitet, fortalte han om seg selv og sin kristne tro. Vi skulle nok ha ønsket at det var kommet flere, men de som møtte opp fikk mye igjen for de 500 yen (25 n.kr.) de betalte i inngangspenger. Det ble et flott innslag i adventstiden.

Hideo Kobori signerer CD-er han har gitt ut.

BARNEFEST.
22. desember hadde vi julefest for Kids' Club, barneforeningen vår. Til tross for at regnet hadde strømmet ned siden tidlig på morgenen, kom det 19 unger og et par tre foreldre. Det må vi si oss fornøyd med. Vi kjørte et forholdsvis vanlig program, med en andaktsdel til å begynne med, og deretter hadde vi leker. Vi rundet det hele med av kaker og julegaveutdeling.

Fra julefesten i Kds' Club.

KIRKENS JULEFEST

23. desember ble en lang dag i kirken. Vi begynte med gudstjeneste om formiddagen, forsatte med felles lunsj, og avsluttet med fest på kvelden. Frammøtet til dette var heller ikke så stort som vi har hatt tidligere, men de som kom så ut til å trives.

Fra julefesten om kvelden 23. desember.

Kjære tålmodige bloglesere!

Det har desverre vært heller dårlig med livstegn fra ekteparet Straume denne høsten. Det har sin forklaring. Arbeidet i menigheten har krevd så mye at overskuddet til å sette seg ned for å forfatte perler har vært på et lavmål. Tørken skyldes med andre ord ikke at vi har tenkt å legge ned bloggen, langt der i fra.

Basar

En av storsatsingene denne høsten var den årlige basaren. Skjønt å kalle det basar er kanskje litt misvisende sett fra en nordmanns ståsted. Her er verken salg av lodd på bok, årer, eller hva det enn måtte være av finurligheter en norsk basar kan varte opp med. Vårt arrangement ligner mer på en slags krysning mellom et loppemarked og ei julemesse. I tillegg til diverse artikler av nyere eller eldre årgang, varter vi også opp med diverse matvarer og en rikholdig kakedisk. Kaker og mat kan nytes på stedet i vår provisoriske kafeteria eller tas med hjem til glede for resten av familien.

Det kreves stor innsats for å tromme sammen til en basar, og vi er desverre ikke så mange til å dele på oppgavene. Vi er en liten menighet. Det hender at noen ymter frampå at vi kanskje burde droppe det hele, det er for mye strev. Men hvert år når det begynner å bli tynt med ark på kalenderen, bretter vi igjen opp skjorteermene, forener krefter og gjør et løft for å få til en basar som ble minst like god som den året før. SOS signalene fra en alltid slunken kirkekasse er for sterke til at de kan ignoreres.

Årets basar ble ikke så vellykket som fjorårets. I alle fall ikke med tanke på det økonomiske utbyttet. Vi hadde nok drevet litt for dårlig PR denne gangen. Men vi skal ikke klage. Det ble ikke så aller verst. Selv om den økonomiske siden er viktig , så er det noe annet som har enda større betydning. En basar gir gode muligheter til å presentere kirken og dens budskap til mennesker som aldri ellers ville sette sine bein innfor en kirkedør. Om vi lykkes med dette, er ikke godt å si. Slikt lar seg ikke måle i form av pengebeløp.

Håndlagede monsterlys til basaren.

Dagny ved kakedisken.