Syklisten

Du ser ham mange steder. Han kommer syklende med et digert nett sprengfullt av aluminiumsbokser slengt over baggasjebrettet. Boksene har han fisket ut av søplesekker som har stått langs veien klar til å hentes av renovasjonsbilen. Han har hatt en drøy runde for å få en så stor fangst. En boks gir en avkastning på rundt 1 yen. Det tilsvarer 5-6 norske øre. Det skal mange bokser til for å få nok til et måltid mat. Han er ikke aleine. Det er mange med ham. De sykler rundt i gatene en tidlig morgen som en kontrast til all velstanden som finnes i dette landet.

Disse syklistene hører til blant de såkalt hjemløse. De er et resultat av bobla som sprakk en gang på 1990 tallet. Da vi reiste hjem til Norge i 1992, ble ennå Japan sett på som det største økonomisk mirakelet i moderne tid. Landet hadde reist seg fra en ruinhaug etter 2. verdenskrig og tatt steget opp til en plass blant de store i verden. Japanske firmaer åt seg utover eget lands grenser og kjøpte opp firmaer og eiendommer i andre land. Veksten var rett og slett enorm. Så skjedde det noe som ingen hadde regnet med. Tidlig på morgenen en vinterdag i 1995 ble Kobe og omegn rammet av et jordskjelv med styrke 7.2 på Richters skala. Store deler av byen ble rasert på under et halvt minutt og over 6000 menneskeliv gikk tapt. Noe slik skulle ikke ha skjedd her. Kobeområdet var et såkalt sikkert område hva denne type naturkatastrofer angår. Skjelvet førte til et rekordfall i aksjemarkedet. Firmaer gikk konkurs og enkelt personer ble totalt ruinert. Mange av dem som led tap hadde ikke forsikret. I tillegg var det en del som hadde hus eller forretning på leid grunn. Etter 20 sekunders rystelser eide de ingenting, og det var ikke mulig å bygge opp igjen og begynne på nytt. Mange stod nå uten arbeid og bosted. Det hadde vært hjemløse i Japan tidligere også. Vi kunne se dem av og til i nærheten av stasjoner der de slepte av sted på håndkjerrer fullastet av sammenslåtte pappkartonger. Disse skulle skaffe dem noen få slanter så de kunne overleve en dag til. Men nå økte antall hjemløse betraktelig. De trakk ut i parker, langs bredden av elver eller under broer. Etter hvert vokste det opp små kolonier med primitive hytter og telt. I disse enkle boligene prøvde de å leve videre på det lille de kunne finne av søppel og skrap. På denne måten er syklene fullastet med aluminiumsbokser blitt en fast del av bybildet.

Det gjøres lite og ingenting for avhjelpe problemet fra offentlig hold. For å få sosialstøtte må en person ha en adresse. "Blå pressing syd for broa over elva Mukogawa" godtas ikke som fast bopel.

Det hender at de hjemløse jages vekk for at ikke skal være til sjenanse for de "bra borgerne". Dermed må de ut på vandring for å finne seg andre steder de kan slå seg ned. Desverre har det også hendt at hjemløse er blitt angrepet og drept av pøbler som ikke har annet og bedre å ta seg fore.

Det finnes noen som gjør en del for å lette tilværelsen for de hjemløse. Noen få leger og sykepleiere reiser rundt på frivillig basis og gir gratis helsesjekk. Det er enkeltpersoner og menigheter som setter opp matstasjoner på sentrale steder, så de kan få seg et måltid mat. Noen prøver også å hjelpe dem til å skaffe seg en slags adresse slik at de kan få litt sosialhjelp.

De hjemløse er jo også inkludert blant dem Jesus kaller "disse mine minste". Det er bare altfor få som innser det og nøden er så uendelig stor.

Tegning: John Olav

Foto: Telt av plastpressening ved Mukogawa i Amagasaki