KONBINI OG HANBAIKI

Dersom en er i besittelse av rede penger, er det ingen fare for at man skal sulte eller tørste her til lands, heller ikke etter at vanlige butikker og restauranter er stengt for kvelden. De såkalte Convinient stores, på japanske kalt "konbini", har stort sett døgnåpent. De kan tilby et vel assortert "kriselager" av varer til den som av en eller annen grunn ikke har rukket å gjøre de nødvendige innkjøp for kvelden. Her kan man til og med få kjøpt tobakk, øl, vin og sprit. Ikke særlig sunt for den som skulle slite med alkoholproblemer. En støter på slike utsalg overalt, i alle fall i byene. De er organisert i kjeder under navn navn som "Lawson, Sunkus ( som visst nok er avledet av "thank us"), Am pm osv.

Skulle man ikke ha en slik konbini i nærheten, så finnes det sannsynligvis en eller annen form for automat, på japansk "hanbaiki". De mest hyppige varene som selges via slike, er alle former for drikke, øl og andre alkoholiske artikler innkludert. Men det finnes også automater som selger tobakk, da i form av ferdige sigaretter. Rullings har vi til gode å se i Japan i det store og hele. Noen steder er det også automater som kan tilby mat og diverse snacks. Men det er helst på motorveisstopp ol. Når det gjelder kjøp av sprit og øl, så har det alltid vært aldersgrense på 20 år. Dette stod det skrevet på alle de maskinene som solgte varer sterkere enn surmelk. Men noen kontroll av kundene utover det fantes ikke. I dag er det slik at enkelte maskiner forlanger at man stikker inn en eller annen form for identifikasjon.

Vi har forresten vår egen lille artige opplevelse når det gjelder kjøp via automater. En gang på vei hjem fra sommerferie i Nagano stoppet vi opp på en rasteplass for å strekke på beina og få oss en liten matbit. Det var ingen butikker der, bare automater. Ved siden av de vanlige tilbud om drikkevarer var det en som kunne skaffe til veie varme hamburgere. Vi la på det nødvendige antall mynter, trykket på knappen for det vi ønsket. Etter en liten stund kom det ut en pakke med noe varmt inni som så ut som det vi hadde bestilt. Da vi leste på pakken oppdaget vi at produsenten hadde dristet seg til å skrive navnet på produktet på engelsk. Han hadde ikke vært helt heldig. Med store feite typer lyste det i mot oss: "HUMBURGER". Kanskje var produsenten en ærlig sjel. Det smakte nemlig ikke så veldig godt.

Valentindagen på japansk.

Valentindagen eller St. Valentine's Day, 14. februar, er noe forholdsvis nytt i norsk sammenheng. I andre land som England og USA derimot har denne dagen vært markert i mange år. Som de fleste sikkert vet er dette en dag da folk som er glad i hverandre gir uttrykk for dette ved å sende kort eller søtsaker til hverandre. Opprinnelsen til feiringen er noe uklar. Men den går tilbake til Rom i tidlig kristen tid. I følge en av legendene var Valentin en prest som tjenestegjorde i Rom på 200 tallet. Keiseren, Claudius II hadde besluttet at enslige menn var bedre egnet til soldattjeneste enn de som hadde familie. Følgelig forbød han unge menn å gifte seg. Valentin syntes dette var urimelig og trosset forbudet ved å vie par i all hemmelighet. Dette ble oppdaget etter hvert, og Valentin ble dømt til døden.

I følge en annen legende sies det at Valentin ble forelsket i ei ung jente mens han satt i fangenskap. Denne jenta som muligens skulle være fangevokterens datter, besøkte ham i fengselet. Før han døde hevdes det at han skrev et brev til henne og signerte det "fra din Valentin". Dette uttrykket brukes den dag i dag i forbindelse med valentinkort og brev.

Hva som er sant, er ikke godt å si, men det er forståelig at legender med et slikt romantisk skjær gjorde at St. Valentin i lang tid var blant de mest populære helgnene, særlig i England og Frankrike.

Her i Japan markeres også 14. februar. Markeringen har kommet i stand takket være sterke kommersielle interesser, og den har fått en egen japansk vri. I lang tid i forveien er det rigget til egne avdelinger i godteributikker, varemagasiner og supermarkeder. Det går hovedsakelig i sjokolade i forskjellige slags fasonger. Hjertformen er nok den mest framtredende. Så sant man setter sine bein i en butikk i ukene før, er det kul umulig å ikke legge merke til at det snart er tid for Valentindagen. I Japan er det bare jentene som gir gaver til guttene. Det trenger slett ikke være forbeholdt kjærester. Det er ikke uvanlig at kvinnelig ansatte i firmaer gir til mannlige kolleger. Noen steder forventes det også at det gis gaver til mannlige overordnede. Denne enveiskjøringen av gavestrømmen utlignes ved at man en måned seinere, nærmere bestemt 14. mars, den såkalte White Day, har en dag da guttene/mennene skal gi en gjengave til de jentene/kvinnene de har mottatt noe fra. Da skal det være noe mer solid og varig enn konfekt og sjokolade, og det bør helst glitre og skinne. Den dagen er det kanskje ingen ulempe om man ikke er så populær blant jentene? I alle fall ikke om man ser økonomisk på det.

Jordskjelv

Forleden dag var vi på ei øy som heter Awaji. Den ligger vest for Kobe. På denne øya ligger det et museum eller et slags monument over det store jordskjelvet i 1995. Det som var utstilt var ikke prangende, men gjorde likevel sterkt inntrykk. Over en del av forkastningen som var oppstått, var det satt opp en stor byggning. Vi kunne tydelig se hvordan skjelvet hadde løftet noe av det som var et slett stykke land slik at det ble dannet en avsats på rundt en meter. Asfalten og de sementerte grøftene til vei som hadde krysset området, hadde beveget seg godt til den ene siden. En enebolig med hage lå bortenfor dette bygget. Inne i huset var det rekonstrert en scene der store skap var veltet overende og dekketøy og annen kjøkkenutstyr lå hulter til bulter utover golvet. Den ene delen av muren som gikk langs eiendommen, var flyttet rundt en meter og det var åpnet en bresje nesten like bred som en port.

Det var også mulig å teste en jordskjelvsimulator. Det var ganske enkelt en modell av et rom i full størrelse som kunne beveges etter samme mønster som under et jordskjelv. Vi så noen som prøvde denne. De ble utsatt for heftige kast sideveis og opp og ned. Vi nøyde oss med se det hele på avstand.

Vi har vært på museer og utstillinger som har vært mer prangende og spektakulære enn denne, men de har likevel ikke gjørt slik inntrykk som det vi så her. Når en fornemmer de enorme kreftene som naturen kan oppvise, blir et menneske med ett så lite og hjelpeløst. Vi opplevde ikke selv det store jordskjelvet i 1995. Men vi har opplevd mindre kraftige skjelv. Når vi hører den karakteristiske duren og merker at huset begynner å bevege på seg, da er det som om hjertet stopper opp noen slag. Når vi så tenker over hvordan et skjelv om det er kraftig nok, i løpet av få sekunder kan vri stålbjelker som de var tynne rep, rive overende stykker av store motorveier, rasere svære byggninger og drepe flere tusen mennesker, manes det til ydmykhet. I vårt stille sinn sender vi en bønn mot himmelen og sukker:"Hold meg i hånden Gud. Nå ser jeg hvor avhengig jeg er av deg."

Bildet er tatt fra jordskjelvmuseet på Awaji.

En kan tydelig se hvordan forkastningen går nedover langs veggen.

Babels tårn, japansk og Sisyfos...

Jeg har ofte fundert over beretningen om Babels tårn. Mange tar den ikke på alvor og regner den for en myte, et eventyr eller lignende. Den som skal lære et fremmed språk derimot, og særlig da noe som er så fjernt fra vårt eget norske, som det japanske, blir nokså snart stryrket i troen på at denne beretningen virkelig fant sted. Fra vår aller første tid her i Japan og like til i dag har vi ikke hatt annet enn nedsettende å si om de entreprenørene som på liv og død skulle prøve å bygge helt opp til himmelen. De må ha hatt et gigantisk ego.

Nok om det. Da vi begynte på språkskolen i Kobe tidlig i januar 1980, satte vi i gang med en prossess som mer enn noe annet har vært med på holde hovmodet vårt et godt stykke under faregrensen hva høyde angår. Vi var kort og godt mer analfabeter enn da vi møtte opp til første skoledag en gang i vår grønne barndom. Undervisningen byggde på fire grunnprinsipper, lytting, snakking, lesing og skriving. Selv om den uttalemessige siden av språket ikke var så gal, så var det noe helt annet med skriftspråket, gramatikk, og ordmengden. Japanerne hadde opprinnelig ikke noe eget skriftspråk. Det kom til landet sammen med mye av det andre som ble importert fra Kina. Og når sant skal sies, kineserne hadde ikke gjort det lett for folk med tanke på det å forstå og bli forstått. Mens vi kan utrykke de mest elegante og dypsindige fraser med bare 29 bokstaver, smeller kineserne til med flere tusen skrifttegn. Hvert tegn har opprinnelig minst en kinesisk lesemåte. Men da dette språket ble innført her til lands gav man tegnene japansk lesemåte samtidig som man beholdt den kinesiske. Resultat, et kolossalt forråd av ord. Når man tror man har lært hva noe heter, bør man ikke ta helt av i lykkerus. Sannsynligvis finnes det opptil flere ord man ennå ikke har lært, og som betyr akkurat det samme. Og selvfølgelig så skygger de man snakker med, unna det kjente og bruker et av de andre ordene man ennå ikke har lært. Fortellingen om Sisyfos som trillet denne evindelig steinen opp en bratt bakke, for så å opplevde at den trillet hele veien ned igjen, da han var kommet til toppen, blir et veldig greitt supplement til beretningen om tårnet i Babel.

Vi slepte oss gjennom to års språkskole med livet og nesten hele forstanden i behold. Så skulle vi få lov til å snakke på egen hånd uten tilsyn av lærere. Det var ikke enkelt. Heldigvis hadde vi en japansk evangelist med oss. Hun rettet preknene mine. Men kyndig veiledning til tross, så glapp det en og annen gang så grundig at det som ble proklamert fra prekenstolen, var nokså fjernt fra det opprinnelige budskapet.

En av de første søndagene jeg skulle stå på prekenstolen hadde jeg tenkt å tale veldig sentralt. Jeg holdt meg forresten alltid til det sentrale...og enkle. Jeg ønsket blant annet å si at da Jesus døde på korset fikk djevelen sin dom. Jeg hadde jobbet en hel uke med prekenen. Jeg hadde kladdet, fått den rettet og så til sist ført den inn. Så kom den høytidelige stunden da jeg stod på prekestolen, klar til å kaste meg ut på dypet. Jeg trakk pusten dypt og festet blikket på manus. Der holdt jeg det stivt til jeg var ferdig. Her var det ikke rom for luksus som øyenkontakt med menigheten. Et forsøk på noe så dristig ville føre til at jeg aldri fant tilbake til riktig sted i skrivet som lå foran meg. Da jeg kom til stedet i prekenen der jeg skulle proklamere om Jesu død som ble til dom for djevelen, ble jeg offer for en skrivefeil, liten men vesentlig. En meget høflig og unskyldende evangelist gjorde meg oppmerksom på det en uke seinere. I god tro var et helt sentralt punkt i luthersk teologi blitt forandret. Resultatet etter en ukes strev var blitt til: da Jesus døde på korset, fikk djevelen blodoverføring.

Bildet er fra japansk bibel. Johs 3.16