Spenstig arkitektur

Vi kjører Wangansen, en av de nyeste motorveiene som følger Osakabukta fra Kobe og ut til den nye internasjonale flyplassen i området.Veien er i seg selv et arkitektonisk mesterverk der den leder trafikken mange meter over bakke- eller vannivå. En eneste lang ”bro” på flere mil. Vi har god utsikt over byene vi passerer. Ofte er storbyer blitt kritisert for å være lite pene å se på. Men badet i lyset fra en nedgående sol, skinner de mange små og store bygningene mot oss som om de var hugget i fineste marmor. Der og da blir fordommene om stygge storbyer gjort til skamme. Del av motorveien som går i flere høyder

Japansk storbyarkitektur som lenge var forholdsvis stereotyp, har i de siste årene fått et mer fantasifullt og spenstig preg. Et byggverk stikker seg ut i særdeleshet. Fargesprakende med høye tårn med kupler av messing eller kobber ligger det på en av de ytterste kunstige øyene som utgjør havneanlegget i Osaka, og leder tankene hen på tusen og en natt. Faktisk er det ikke helt ulikt en moské. Men det er for stort til å være en slik form for helligdom her til lands. Den neste tanken er at det kanskje er en form for førnøyelsespark. Faktisk ligger Universal Studios, en temapark som har kjente filmer som utgangspunkt for virksomheten, i samme området. Mange har da også havnet ved dette byggkomplekset i sin leting etter nevnte park og funnet ut at de har kommet feil. Etter å ha spurt oss litt for fikk vi greie på at det arabisk utseende byggverket faktisk var, tro det eller ei, et søppelforbrenningsanlegg. Arkitekten er fra Østerrike og bærer det ambisiøse navnet Hans von Fridensreich Hundertwasser.

Foto Ingvild Nanami Straume

(Se biografi om arkitekten og mer detaljer om bygget på følgende linker: www.hundertwasserhaus.at/HwH/history.htm www.city.osaka.jp/kankyojigyo/english/plant/index.html
www.newcolonist.com/osaka_waste.html )

OM Å TA BILDER

Det er ikke alltid lett å finne gode motiver for forografering. Men noen ganger dukker de plutselig opp. Da er det tre betingelser som må være til stede forat man skal kunne forevige situasjonen eller stemningen. Det ene er om man i det hele tatt har kamera med seg. Det andre at man er rask nok til å trykke på utløsermekanismen. Det tredje er hvorvidt det i det hele tatt passer seg å ta bilde ut i fra hensyn til alminnelig sømmelighet. Det siste særlig med tanke på hensyn til personvern og folks privatliv. Når man kommer til en fremmed kultur har man lett for å se alt rundt seg med turistens øyne. Dette er til for min skyld, ergo det er fritt fram å knipse vilt rundt seg. Har man bodd her en stund, blir man mer kritisk. Man ser ikke lenger med turistens øyne. Ikke så å forstå at man er blottet for fristelser når de gode motivene melder seg. Noen ganger klør det skikkelig i avtrekkerfingeren etter å brenne av et godt bilde. Man gjør det bare ikke. Det ville bli et skikkelig overtramp i forhold til privatlivets fred. En kan noen ganger spør om lov til å ta bilde, som var tilfelle med bilde under. Problemet er at oppstilte bilder ikke alltid blir særlig gode og man går glipp av øyeblikkets atmosfære. Konklusjonen er, man må enten få seg en durabelig sterk telelinse, eller avstå fra en del motiver. Men selv med telelinse til rådighet må man tenke før man knipser. Det er mennesker med tanker og følelser vi tar bilde av. De er ikke bare motiver for knipseglade turister.

Hadde jeg hatt et kamera ville jeg likevel ikke tatt bilde.

Jeg hadde akkurat svingt sykkelen inn på plassen foran det lokale postkontoret. En dame på scooter som var kommet før meg, hadde parkert rett ved siden av. Fra en strandkurv som hun hadde plassert på "dørken" mellom sete og styre, tittet det opp en underlig framtoning. En liten puddellignende hund med skaut. Jeg har sett hunder ikledd regnfrakk, jakker bukser og diverse andre gevanter. Men det er først gang jeg har sett dem med skaut.

I det hele tatt er det stadige overraskelser med hensyn til hvordan folk steller med sine kjæledyr. Man snakker om å lufte hunden. Slik jeg ser det betyr det at hunden blant annet skal få mosjon. Men noen ganger ser det ut til å være helt snudd på hodet. Enkelte hundeeiere har kommet med sine kjæledyr i en babysele på magen, eller trillende med dem i en vogn. Men da er det ikke lenger eieren som lufter hunden, men hunden som lufter eieren. Slike situasjoner er gode motiver, men hadde jeg hatt kamera ville jeg likevel ikke ha tatt bilde, i alle fall ikke uten å ha spurt på forhånd. Men selv det har jeg en viss sperre for.

Rebekka Gitlestad sammen med to kimonokledde damer i Kyoto.

Blomstring og værvarsling.

For to blogger siden stod det at våren var tidlig i år. Ikke før ordene var skrevet og lagt ut på nettet, var det som vinteren følte seg støtt av det som var sagt, og slo til med et skikkelig surt og kaldt vær. For vårt vedkommende førte det bare til at vi måtte tåle kalde neser med den karakteristiske dråpen hengende under tippen litt lenger. For de som driver med alle slags form for varslinger derimot, stilte det seg helt annerledes. De som varsler blomstring av forskjellig typer trær, hadde desverre stolt litt for mye på tekonologi. Dataene viste blant annet at det ville bli tidlig kirsebærblomstring. Denne type blomstring er en stor årlig begivenhet i Japan. Da arrangeres det utflukter til steder der nevnte blomster kan nytes i all sin prakt. Til sånne utflukter trengs det transport, mat osv. Dette må i en del tilfeller bestilles i god tid i forveien. Det er med andre ord snakk om big business. Mange hadde da også foretatt slike bestillinger, da byrået som står for nevnte varslinger meldte at den plutselige inntrufne kaldværsperioden gjorde at kirsebærblomstene ikke ville titte ut av knoppene sine så tidlig som først forventet. Det ble skikkelig sirkus og stor sak på nyhetene. De stakkarene som hadde bommet i sine kalkulasjoner, måtte slikke støvet og be aller ydmykst om tilgivelse foran nådeløse fjersynskameraer. Egentlig burde det lære alle parter litt ydmykhet, ikke bare de som varslet feil, men også de som har valgt å basere sitt levebrød på noe som er avhengig av været. Jeg trodde at mange tidsaldres erfaring hadde lært menneskeheten at naturen er forholdsvis uforutsigbar. Mon det ikke var et lite Babels tårn som veltet overende. 1-0 til skaperverket over menneskelig teknologi og hovmot.

Mens vi venter på at kirsebærblomstene skal folde seg ut i all sin herlighet, får vi nyte to andre representanter for blomsterriket, kamelia(øverst) og plommeblomst(nederst).

SYNDSBEKJENNELSE OG MISJON

Det har i den senere tid foregått en debatt i avisene (i alle fall i Vårt Land) om syndsbekjennelsen. Noen ønsker å forandre ordlyden, mens andre igjen helst vil fjerne den helt. Det er så mye førdømmelse hevdes det. Det er usunt med så mye selvforakt. Sett ut i fra mitt ståsted både som kristen og misjonær rister jeg oppgitt på hodet. Ikke over at man skal prøve å oppmuntre folk til mer selvfølelse, men over at man løser dette problemet ved å avsvekke eller ta fra mennesket muligheten til å erkjenne hvem det er og hvor avhengig de er av Guds nåde. Syndserkjennelse og syndsbekjennelse innfor Guds ansikt er ikke usunt. Det usunne er når mennesker ut fra helt egoistiske motiver prøver å binde andre i deres dårlige samvittighet. Men det er ikke det det er snakk om her. Sann syndserkjennelse og syndebekjennelse binder ikke, men frigjør. Det setter oss i stand til å ta i mot Guds gave, syndenes forlatelse. Det er jo det kristendom dreier seg om. Preker vi noe annet er det ikke kristendom, men noe almenreligiøst kliss som en kan verken leve eller dø på.

Som kristen og misjonær ser jeg syndserkjennelsen, syndsbekjennelsen og syndstilgivelsen som svært sentrale punkter i det budskapet vi formidler. Underslår jeg dette har jeg ikke noe særlig å komme med og kan vi like godt overlate arenaen til en hvilken som helst annen religion.

Jeg lar evangelisten Lukas avslutte med sin versjon av misjonsbefalingen. -Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem. "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag: dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette...- Lukas 24.45-48

Tidlig vår ...

Kirsebærtreet og magnoliaen står alt i full blomst. Det er flere uker tidligere enn vanlig. Sakurablomstringen som normalt finner sted i slutten av mars og begynnelsen av april, er også ventet et par tre uker før normalt. Det har vært en mild vinter, og våren ser ut til å benytte anledningen til en liten tjuvstart. Egentlig burde vi vel glede oss over disse tidlige vårtegnene, for en japansk vinter kan være sure greier. Temperaturene er ikke så lave som på nordligere breddegrader, men den høye luftfuktigheten gjør at det kjennes kaldere enn det gradestokken skulle tilsi. I tillegg er ikke husene her vi bor, bygd for vinterbruk. Vi fryser faktisk mer innomhus enn hva vi gjør i Norge. Så hvorfor ikke nyte blomsterprakten og glede oss over våren? For all del, vi gleder oss, men det er et skår i gleden. Sett at det er vår tukling med skaperverket som har har frembrakt våren alt nå? Dersom det er tilfelle burde vi heller godta å hutre tre fire uker ekstra og ha et klima som ikke var i ferd med å gå av skaftet.

Norge er et lite land og VM på ski er ikke så stort som vi tror.

Norge er et lite land med få innbyggere. I henhold til en myte som i alle fall norske aviser og tv-selskaper bygger på, er alle nordmenn interessert i sport og om vinteren særlig nordiske grener som langrenn, kombinert og hopp. Det pågår for tiden VM på ski i Sapporo i Japan, et annet lite land, men med mange flere innbyggere enn Norge. I og med at de arrangerer et så viktig mesterskap på egen jord, skulle man tro at dette ble kommentert i nyhetene. Kollega Gitlestad (du finner link til hennes blogg på denne siden) hadde forventninger til dekningen av mesterskapet. Men en iherdig surfing på alle tilgjengelige tv-kanaler til tross, hun fant nesten ingenting om dette arrangementet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde også en gang forventninger til å få oppleve OL og ski-VM fra TV stolen. De ble sjelden eller aldri infridd. Noen hopprenn fikk vi vel sett, kanskje og litt kombinert. Men langrenn var det tynt med. Resultatservisen har vel også alltid vært så som så sett med mine norske øyne. Det er ikke få liter adrenalin jeg har pumpet ut over "sjåvinistiske" japanske tv-kommentatorer som i en bisetning godt kunne nevne en japaner som tok 49. plass på 5 mila, men aldri klarte å fortelle om nordmenn som fikk gull, sølv og bronse.

Denne gangen skulle altså VM på ski arrangeres på japansk jord. Kanskje det da ville bli litt dekning. Jeg hadde ingen forventninger. Og ganske riktig. Det var ingenting å ha forventninger til. Vi fikk se et lite glimt fra åpningsseremonien. Man viste også et glimt fra hvordan man lempet snø inn i hallen i startområdet. Det sportslige vi fikk glede oss over var ei japansk jente som kapret 5. plassen i sprint for kvinner. Mer var det ikke. Reportasjen varte under 1 minutt. Litt underlig kanskje, for det er sikkert mange i Sapporo-området som er interessert i slik idrett. Men som sagt Japan er et lite land med mange innbyggere, og de fleste av dem bor ikke i Sapporo og vet knapt hva nordiske grener er. Media tar hensyn til flertallet og selvfølgelig der det er mest penger å hente. Det er større interesse for en treningsleir for profesjonelle baseballspillere enn nordeuropeere som siklende kaster seg over målstreken så snøføyka står, etter å gitt alt.

Er det noe feil med japanerne? Nei, ikke noe mer med dem enn andre. Vi må bare se sannheten i øynene. Norge er et lite land med få innbyggere, og det våre landsmenn kan hevde seg i har lite eller ingen interesse i den store sammenheng. Kanskje det gir oss et lite snev av ydmykhet noe som slett er så skadelig som en del forståsegpåere hevder. Kanskje vi kan få utvidet vår horisont.

Forøvrig er Grieg, Ibsen, Munch og AHA godt kjent her til lands, men de går ikke på ski.

Faksimile fra en Japans dagsavis. Det er en liten notis om Lars Berger som tok gull på 15 km i friteknikk. Dette var det eneste som var nevnt om VM i denne avisen så langt.