To årsdag for togulykken i Amagasaki.

Det var seint på ettermiddagen mandag 25 april. Vi hadde nettopp kommet hjem etter en tur i en av åsene ikke langt unna der vi bor. Da ringte telefonen. Det var en av våre misjonærkolleger som var i den andre enden av tråden: "Er dere ok? Det har vært en togulykke i Amagasaki. Mange er omkommet. Vi har prøvd å få tak i dere i timesvis uten å ha lykkes." (Klokken 11 samme kveld ringte de også fra den norske ambassaden i Tokyo for å høre om alt var i orden.)

Nyhetene gav oss litt av et sjokk. En så stor ulykke i den byen vi bodde i. Ulykkesstedet lå, fant vi ut seinere, bare en 10 minutters sykkeltur fra oss. Det var en stor ulykke. Tallet på omkomne kom til slutt opp i 107. Det var like etter morgenrushet. Et forstadstog hadde hatt for stor fart i en kurve og hadde avsporet. De to første vognene hadde brast rett inn i en boligblokk. Foranledningen er tragisk. Togføreren som var en ung mann på bare 23 år, hadde tydeligvis vært stresset. Like før ulykken hadde han ikke klart å stanse skikkelig på en stasjon. Han hadde vært nødt til å rygge tilbake slik at folk kunne komme av og på. Det hadde kostet 90 sekunder i forhold til oppsatt timeplan som var svært stram. Med den enorme trafikktettheten så ville denne lille forsinkelsen få konsekvenser for andre tog. Kravet til punktlighet er strengt. Det er ingen kjære mor dersom dette ikke innfris av de ansatte. Dette visste den unge tøgføreren. I et forsøk på å ta igjen forsinkelsen hadde han gitt på. Det viste seg å være skjebnesvangert.

I ettertid ble det skikkelig oppvask. Selskapet fikk på pukkelen for måten de presset sine ansatte på. Mange av topplederne måtte gå i canossagang til pårørende og beklage det som hadde hendt.

I dag er det nøyaktig to år siden. Det har gjort noe med folk. Hele tiden etter hendelsen har vi sett at mange vegrer seg for å sitte i de fremste vognene. Det er påfallende færre passasjerer der enn i de øvrige vognene.

For ikke lenge siden hadde jeg en tur til stedet der ulykken skjedde. Boliggblokka står der fremdeles. Den bærer tydelige merker av at noe har støtt inn i den. Det bor ikke folk i den lenger. Togselskapet har kjøpt den opp. Kanskje vil den bli revet.

Boligblokka som de to fremste vognene braste inn i.

De to øverste bildene er hentet fra websiden: http://www.answers.com/topic/amagasaki-rail-crash

Voldelig uke.

Uka som gikk var preget av feite overskrifter om Virginia Tech også i japanske aviser. Samtidig med denne grusomme episoden var det en drapssak her til lands som rystet oss en del. Tirsdag 17. april ble ordføreren i Nagasaki, Itcho Ito, skutt ned med kaldt blod på åpen gate. Han døde noen timer seinere. Han hadde stilt til gjenvalg som ordfører ved valget som ble avholdt sist søndag. Drapsmannen som var leder for en lokal yakuza-bande(mafia), ble anholdt på stedet. Begrunnelsen for handlingen var at han var misfornøyd med hvordan byen hadde behandlet et erstatningssak han hadde mot dem. Årsaken til søksmålet var et biluhell han visstnok skulle være kommet opp i på grunn av noe veiarbeid. Kravene han hadde stilt, ble sagt å være helt urimelige, og kunne ikke bli oppfattet som annet enn utpressing. En av vaktene ved veiarbeidsområdet hadde hevdet overfor mannen at han hadde kjørt ned i et hull med vilje. Han har tidligere også drevet med utpressing overfor Nagasaki by.

Det er alltid sjokkerende når mennesker dreper hverandre uansett av hvilken grunn. Men det sjokkerer kanskje ekstra når noen så lett tyr til drap bare fordi de ikke får det som de vil ha det.

(Om yakuza, trykk på følgende link: http://en.wikipedia.org/wiki/Yakuza)

Det nye livet seirer nok en gang.
Det er vår..





Kan vi få en bedre rammet rundt påske enn dette. Hvor vi enn vender oss ser vi nytt liv spire fram etter noen måneder i dvale.

1. Påskedag i Mukonoso lutherske kirke.

I alt 21 deltok på påskefesten. Den yngste var rundt 1 år...

...og den eldste var nærmere 94.

Påskedag

I Russland har det vært (og er kanskje fremdeles) tradisjon å gi hverandre påskeegg. Når man overrakte eggene hilste man med ordene: "Jesus er oppstanden!" Den andre svarte så: "Ja, han er i sannhet oppstanden!" Påskeegget symboliserer det nye livet. Som eggeskallet brister og den nye kyllingen kommer ut av egget, slik brast også graven da Jesus ble oppreist tre dager etter at han døde å korset.

Jesu oppstandelse er grunnlaget for vår tro. Var ikke Kristus oppstått, ville hele hans verk vært en løgn. Han ville ikke ha vært Guds Sønn, og hans død ville bare ha vært et vanlig menneskes død. Det hadde slett ikke vært et fullkomment offer som sonet våre synder.

Men nå er Jesus stått opp fra de døde. Gud har bekreftet at han er hans sønn, og at hans død er et fullkomment offer som soner våre synder. Hver den som tror på ham skal få tilgivelse for syndene og ha evig liv.

Hver eneste gang vi ser et egg, enten vi spiser det til frokost eller har det opp i en eller annen matrett, så kan det bli en påminnelse for oss om Jesu oppstandelse.

"Jesus er oppstanden." "Ja, han er i sannhet oppstanden."

Langfredag

I en tidligere blogg skrev vi om altertavla i Mukonoso Lutherske kirke der vi arbeider. Den forteller med enkle buer og linjer beretningen om Jesus og de to røverne på korset. I de første 1 1/2 årene vi var her i Japan var denne altertavla den eneste prekenen vi forstod noe av. Vi har naturlig nok fått en særlig forkjærlighet for nettopp dette stykke kirkekunst. Men mer enn at den hjalp oss med litt ukentlig forkynnelse i en tid som analfabeter i det japanske språket, så er det innholdet den formidler som gjør at den betyr så mye for oss.

Begge de to røverne var dødsdømte. Den ene er full av sinne og forbitrelse mot alt og alle. Han slynger ut mot Jesus: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!"

Den andre ser at det ikke nytter å bruke de siste timene og minuttene av sitt liv på å pleie sinne og hat. Først sier han til sin skjebnefelle: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt." Så vender han seg til Jesus: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!" Svaret han får, blir til trøst og håp når han skjønner at et bortkastet liv er i ferd med å ebbe ut uten at han har noen mulighet til å begynne på nytt. "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."

Denne beretningen har vært til håp og trøst for anfektede sjeler hele tiden siden, og vil forhåpentligvis være det også i fremtiden. Jesus døde for alle, også for dem som ikke ser ut til å gjort annet enn ondt. Han tar i mot alle dem som vender seg til ham slik som denne ene røveren gjorde.

Det er langfredag, og heller ikke denne dagen markeres med rødt på japanske kalendre. Men det er ikke nødvendig for å kunne be: "Jesus, husk på meg også selv om jeg har vært en tosk!"

Skjærtorsdag.

Det er en vanlig vårdag. Blomstene på sakuratrærne er sprunget nesten helt ut. Hvor jeg enn snur og vender meg lyser det mot meg med et hvitrosa skjær. I gatene iler folk fram og tilbake, noen på vei til jobb, andre til butikken for å gjøre sine daglige innkjøp. Det er 5.april og skjærtorsdag. Men alle de japanske kalendrene har markert datoen med svart. Med andre ord, her er det en vanlig hverdag. Skolene har fri, men det har ingen ting med påsken å gjøre. Det japanske skoleåret slutter nemlig alltid i mars, og et nytt begynner i april. Litt underlig å tenke på at påsken er så til de grader blottet for fridager. Det blir ikke så mye høytid ut av det, eller...? Når jeg tenker over det, så er det nødvendigvis ikke mer høytid i Norge heller, selv om påsken er aldri så mye spekket med røde dager. For at dagen i dag skal kunne bli en virkelig høytidsdag, så er det i grunnen nok at vi åpner hjerter og eventuelt munn og tar i mot når vi hører ordene: Kristi legeme gitt for deg! Kristi blod utøst for deg! Det trenger vi ikke røde tall på kalenderen for å få til.

Palmesøndag



Rop høyt av glede, Sions datter,
bryt ut i jubel, Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg.
Rettferdig er han, og seier er gitt ham;
ydmyk er han og rir på et esel,

på den unge eselfolen.

Det var ingen tilfeldighet at Jesus valgte et esel når han for siste gang skulle inn gjennom byporten i Jerusalem. Han ønsket å proklamere noe spesielt. Han var konge, Messias, Guds salvede. Men hvorfor da ikke ri på en hest for riktig å vise sin kongeverdighet? Eselet var også et kongelig ridedyr, men det ble brukt først og fremst når kongen kom i fredelig ærend. Når han red ut i kamp eller skulle demonstrere makt, brukte han en hest. Jesus skulle også utkjempe en stid, men ikke mot mennesker, og slett ikke mot romerske soldater. I den kampen han skulle utkjempe ville det ikke hjelpe om han hadde titusen, ja hundre tusen veltrente stridshester. Synet av Messias ridende på et esel var et heller patetisk syn for en veltrenet romerhær, men for hans motstander var det mer skremmende enn all verdens militærmakt. Han kom som en fredskonge, han ønsket ikke å bruke rå makt eller vold. Han kom i ydmykhet, og våpenet han brukte mot sin motstander var sitt eget liv. Han var Guds lam som ble gitt som offer for å sone all verdens synd. Han var Messias som med sin svakhet vant over den hardeste av alle motstandere, djevelen.Han tok fra ham det våpenet han hadde brukt mot oss mennesker fra den alle første tid, synden.

Welhaven sier i et av sine dikt:"...Seiers sak, vinnes kun i nederlag.." Sett med menneskelige øyne led Jesus nederlag da han døde på korset, men over den onde vant han en stor seier. Det var denne siste turen inn i Jerusalem, vandringen opp via Dolorosa til korset, som djevelen fryktet mer enn noe annet. Alt ville være tapt for ham dersom Jesus nådde fram til korset, men det evige liv ville være vunnet for hver den som kom til tro på denne kongen som hadde valgt et esel som sitt kongelig ridedyr.

Anger og ruelse, eller...

Under en tur Dagny og jeg hadde sammen med Rebekka Gitlestad i november i fjor, ble vår unge venn angrepet av en ilter ape uvisst av hvilke grunn (Se blogg under tittel "Høstløv, fossefall og apestreker" 19. november 2006). Episoden gjorde et visst inntrykk. Så for en tid tilbake fikk jeg et avisutklipp (se faksimile til høyre) av min japansklærer. En kan tydelig se en ape som gnir seg i øynene som om den skulle ha problemer med å holde tårene tilbake. Tankene ble straks ledet hen på episoden med den agressive apen i november i fjor. Jeg så straks for meg en undertekst til bildet. "Unskyld at jeg var så slem Rebekka. Jeg har hatt dårlig samvittighet hele tiden siden."

Det hadde vært en fantastisk historie. Men akk, det er nok ikke en makake som gir uttrykk for anger og ruelse. At den feller tårer er det ikke tvil om. Men årsaken er av mer medisinsk art. Pollenallergi er et stort problem for mange av oss mennesker. Men denne artikkelen forteller at det faktisk er slik også for en del aper her i Japan. Beklager Rebekka, men jeg tror dette er det nærmeste du kommer en beklagelse fra aperiket!

Mat til hjemløse

23.januar i år skrev vi en blogg om de hjemløse i Japan(se denne for bakgrunnsinformasjon). Lenge har det vært et ønske, særlig fra Dagnys side, å kunne gjøre noe for å gi litt mer lys over livet for disse som så til de grader er falt utenfor samfunnet . Det ble tatt opp i menighetsråd og kvinneforening uten at vi kom fram til noe utover pratestadiet. Vi snakket mye om hva vi kunne gjøre og hvordan. Noen nevnte det å invitere til et varmt måltid i kirka en gang i uka, mens andre foreslo eventuelt å lage suppe og besøke dem der de bodde. Men ingen ting konkret kom ut av det. Vi innså at det ikke var å enkelt for en liten menighet bare å sette i gang sånn uten videre helt for seg selv. Det ideelle hadde vært å gå sammen med andre grupper og menigheter. Så en dag, for noen måneder siden fikk vi nyss om at det hver søndag i regi av flere menigheter i området ble delt ut mat og drikke ved en av stasjonene et kvarters vei med bil fra der vi bor. Dagny gikk først alene for å ta det hele i øyensyn. Så fikk hun med seg et par, tre andre i menigheten. Etter et planleggingsmøte for et par uker siden ble så Mukonoso menighet med "formelt", med ansvar for matlaging og utdeling en gang i måneden i sommerhalvåret. Maten skulle bestå av risball med en form for pickles i og varm te.

Planlegging sist søndag

I dag stod så Mukonoso menighet for tur for første gang. Det ble kokt ris til 200 risballer på rundt 120 gram. Med fryd i blikket stod gammel som ung tett rundt et bord i kirka og pakket risballene inn i plastfolie. Med så mange ivrige med på laget gikk jobben unna i en fei. Det var moro å se at dette engasjerte. Så ble maten lagt i isoporkasser for å bli fraktet med bil til stedet der de skulle deles ut.

Produksjon av risballer

Utdelingen skulle begynne klokken fire, men allerede i god tid før var det lang kø foran bordet der mat og drikke var plassert. Det var beregnet et par risballer pr person. Det hele stod på en time. Det var ikke mange risballene tilbake da det ble pakket sammen klokken fem. Det varmet å se menigheten ta ansvar på denne måten. Det gir håp for fremtiden. Utdeling

Vååår!!!

Fasten er over og den stille uke er begynt. I alle fall er det slik i henhold til kalenderen. Skulle vi gå etter været vi hadde seint i går kveld er ordet "stille" alt annet enn dekkende. En time eller så før midnatt syntes det som om naturen satte i gang med en konsert der brorparten av instrumentene bestod av slagverk av det noe grovere slaget. Det heftigste tordenværet vi har opplevd på lenge, for over området og vartet opp med blink og drønn i megaklassen. Det var ikke store tidsintervallene mellom en del av lynene og skrallene som fulgte. Kort sagt, naturen holdt paukekonserten rett over hodene våre.

I dag er det mer rolig. Overskyet med litt småregn inn i mellom. Temperaturen er heller ikke å klage på. Kvikksølvet opererer rundt 20 tallet, pluss naturligvis. Skifte kom i slutten av forrige uke. Etter en nokså mild vinter, ble mars forholdsvis kald. Sakuraen (japansk kirsebær uten bær) skulle jo egentlig ha blomstret en uke før vanlig, men kaldperioden skjøv det noe fram i tid. Nå har det begynt å blomstre. Hvite blomster med et rosa skjær sprenger seg ut av skjellene som har dekket dem gjennom vinteren. Så sant været holder seg så noenlunde vil vi om et par dager kunne få oppleve det som vel rangerer høyest i japaneres bevissthet hva blomstring angår. Folk vil ut på Hanami (på norsk blomstersjå, eller blomsterkikking). Det er et særegent japansk kulturfenomen som vil fylle parker med skarer av mennesker i alle aldre. På forskjellig vis vil de glede seg over at vinteren endelig er over. En trenger ikke å bekymre seg for den før om mange måneder. Noen kommer til å synge og danse til musikk fra bærbare stereoanlegg, mens andre vil nøye seg med å rulse under træren eller sitte ned og nyte et godt måltid i det fri, og glede seg over det praktfulle i all stillhet. Men altså, dette skjer bare så fremt været holder seg. Vi håper det ordner seg greitt.