søndag, desember 21, 2008


En julefortelling.
Del 1

”For det var ikke plass for dem i herberget.”
Vi er i full gang med julefeiringen i menigheten. I skrivende stund har vi nettopp gjort unna 2/3 av årets opplegg i forbindelse med høytiden. I går dukket rundt 15 unger i tillegg til noen få foreldre opp på Kids’ Club sitt julearrangement. Vi sang sammen, så på en film, arrangerte bingo og rundet det hele av med servering av bløtkake og utdeling av presanger. I dag holdt vi julegudstjeneste på formiddagen og hadde middag sammen på ettermiddagen. Folk hadde med seg hver sin rett. Slik er tradisjon her i menigheten. På onsdag runder vi av årets jul med fest på kvelden. Vi har et variert program med en enkel lysmesse, marimbakonsert, bingo og selvfølgelig masse tid til kaker, te og kaffe.
Juletradisjoner er et interessant fenomen. I Japan så er nok nyttår høytiden med stor ”H”. Men for kristne er det viktig at julen markeres i menigheten, ikke bare med en halvtimes juleidyll i en fullpakket kirke, men med et arrangement der vi tar oss rikelig med tid til å være sammen og virkelig oppleve fellesskap.
Det er interessant for en nordmann og være med på dette. Skal jeg sammenligne den form for julefeiring vi opplever her ute og slik den blir gjennomført i Norge, faller norsk jul totalt igjennom. Vi hører ofte uttrykk som at julen er familiens og barnas høytid. Personlig synes jeg dette er noe stort sludder. Julen er alle troendes høytid, og det er ikke minst kirkens høytid. Den norske julen er etter min mening altfor privat og ekskluderende. Denne privatiseringen også blant kristne er egentlig et rov. Vi har stjålet julen fra kirken. Julen i kristen forstand er verken mer eller mindre feiringen av begynnelsen på Guds frelsesverk. Denne feiringen burde hatt sitt sentrum i menighetene og ikke i de tusen hjem. Vi ”lirer” av oss en gudstjeneste dytter i oss tilstrekkelig med kirkelig julestemning før vi raser hjem og murer oss inne blant våre private juletradisjoner.
Vi har vært med på å arrangere såkalt alternativ julefeiring i regi av menigheten hjemme i Norge. Vi syntes det var hyggelig og meningsfylt. Men jeg liker ikke ordet ”alternativ”. Det gjør så altfor lett de som deltar om til offer, klienter, sosiale kasus eller stakkarer som ikke har andre å feire julen sammen med. Menighetens julefest skulle ikke være et alternativ, men selve hovedfesten som de fleste aktive kristne virkelig sluttet opp om. Når vi snakket med solide gode kristne borgere i Norge om forberedelsene til disse arrangementene på julaften, fikk vi mange godord og mye verbal støtte. Men når vi spurte om ikke de kunne tenke seg å være med på noe slik selv, begynte gjerne blikkene å flakke. Inntrykket av panikk var påfallende. Gi opp sine familietradisjoner selv for dette? Nei, det er å gå for langt!
Jeg vet at jeg beveger meg i farlig farvann. Tradisjoner er ikke å spøke med og aller minst juletradisjoner. Men faktum er at de tradisjonene vi holder så fast på, kanskje har et enda sterkere grep på oss og gjør oss ufrie.
”For det var ikke plass for dem i herberget.” Slik var det den aller første julekvelden, og slik er det også i dag. Vår norske julefeiring er så rigid at den gjør det svært vanskelig å få til en julefest i menigheten uten at det skal se ut som et sosialtiltak.
Dette er også en måte å stenge frelseren ute på.
I grunnen er jeg litt stolt av menigheten vår. Det er ikke fullkomment det vi gjør, men det er om ikke annet et forsøk på å åpne døra til herberget for frelseren.
På tampen av det hele kunne jeg forresten godt tenke meg å bytte ut ordet ”jul” med noe annet. Ordet er i grunnen nokså intetsigende. I stedet kunne vi ha oversatt det engelske ”Christmas” med Kristmesse eller Kristfest.
Ha en meningsfylt jul, eller skal jeg heller si Kristfest.

tirsdag, desember 09, 2008

Desember, kulde, julegrantenning og hardingfele.

Så er den over oss igjen, kulda som biter seg fast i øreflippene og skjærer gjennom marg og bein med en gang vi våger oss utendørs en tidlig morgenstund eller etter at sola har gått ned og lagt verden omkring oss i skygge. Selv om vi pakker rundt oss med vinterdyne og ulltepper når vi legger oss om kvelden, er vi ikke garantert å slippe unna Hr. Frost sine luner og påfunn. Skulle vi være så uheldige å stikke ei lita tå frem fra vårt trygge gjemme under ei varm dyne, er han der med en gang og kniper tak med sine frosttenger, alt mens han flirer rått: ”Der fikk jeg deg din stakkar.”
En skulle tro dette var en skildring fra Røros, Svalbard eller andre lignende kalde steder, men så er ikke tilfelle. Vi er fortsatt i Amagasaki, nabobyen til Osaka. Vi befinner oss omtrent like langt syd som det nordlige av Afrika, og det er ikke et slikt sted vi assosierer med vinter og frost. Men vinter er det, og vinteren er kald. Ikke så at nivået på kvikksølvet på gradestokken imponerer, men vi fryser mer her i Japan enn hva er tilfelle i Norge. Mye kommer nok av at husene ikke er beregnet på å oppmagasinere varme og holde kulda ute. Vi fyrer for kråkene. Husene er bygd for sommerbruk. Søndag morgen kunne gradestokken utenfor kjøkkenvinduet fortelle oss at temperaturen var på -3 grader. Det er ikke vanlig at temperaturene er så lave tidlig i desember. Slikt er mer normalt for januar og februar. Vi håper ikke dette er en trend.
Desember, advent og snart jul. La gå at det er kaldt. Det lyse og vakre med høytiden vi går inn i er til en viss grad kompensasjon for litt hutring og frysing.
1.desember overvar vi tenningen av julegrana utenfor rådhuset i Osaka. Treet er en gave fra Drøbak, nissebyen i Norge, til Osaka som er et symbol på vennskap mellom disse byene. Før julegrantenningen var det musikalske innslag fra et halvprofesjonelt hornorkester knyttet til Osaka politidistrikt. De vartet opp med forskjellige melodier som har tilknytning til julen. Det hele ble åpnet med ”Det lyser i stille grender”. Med ett var vi henført til den andre siden av kloden, til gamlelandet.
Selve tenningen av treet var et kapittel for seg. Etter de sedvanlige hilsenene fra ordførere i Osaka og Drøbak, stilte 8 mannspersoner, 6 japanere og 2 nordmenn, seg opp bak et langbord, tok på seg hvite hansker og etter nedtelling på norsk, trykket på hver sin bryter.
I tillegg til lysene på grana, tentes også et lysarrangement som strekke seg rundt 500 meter nedover forbi langs rådhuset.
Etterpå måtte Norges ambassadør til Japan til pers med en hilsen han også. Arrangementet ble avrundet av ei japansk jente som spilte hardingfele. Hun har faktisk studert dette instrumentet på Høgskolen i Bø (Telemark). Hun gjorde absolutt en god figur.
Når dere kikker på bildene, legg merke til trafikkskiltet med nisse på. Dette vakte allmenn munterhet.
I dag skriver vi tirsdag og temperaturen er en del høyere. Vi har fått en visitt av et lite lavtrykk. Vi får glede oss over dette så lenge det varer. Dessverre er det nok ikke lenge før temperaturene stuper ned mot null og under det igjen.
Orføreren i Drøbak og nisseskiltet
Julegrana fra Drøbak
Japaner spiller på hardingfele

Lysearrangement