Påske i Japan.

Selv om man ikke skal rangere de kirkelige høytidene og hevde at den ene er viktigere enn den andre, så er det ikke til å underslå at påsken er den tiden evangeliet tydeligst kommer fram gjennom beretningene om Jesu lidelse, død og oppstandelse. For en utenforstående derimot vil det kanskje virke litt merkelig at man knytter en feiring til en så grusom hendelse som en persons lidelse og død på et kors. For den som ikke har kirkelig tilknytning vil nok derfor julehøytiden, med markeringen av Jesu fødsel virke som en mer fornuftig anledning å feire. Det merker vi når vi skal prøve å trekke folk til kirken i forbindelse med høytidene. Julefesten er absolutt den som trekker flest folk til kirken. Til påske, eller pinse, for den saks skyld er det stort sett de vanlige kirkegjengerne som dukker opp. Nå står imidlertid påsken for døren, og vi skal gjøre det vi kan for å få folk til å komme og få med seg et fantastisk budskap.

Her på Mukonoso er vi så heldige at det ikke bare er gjennom prekenen at budskapet formidles. Vi er så heldige å ha en altertavle som på en fantastisk måte forkynner påskens budskap. Like etter at kirken stod ferdig for over 40 år siden tok Thomas Peter Randulff som da var ansvarlig prest her i menigheten, kontakt med Odd-Bjørn Rånes som var ansatt ved den norske skolen i Kobe og gav ham i oppdrag å lage en altertavle til kirken.  Som dere kan se på fotografiet er motivet Jesus og de to røverne på korset. Den ene røveren, han som bebreidet Jesus og var full av bitterhet, er fremstilt i mørke farger, mens den andre, han som fikk løfte om å komme til paradis, faller det et lys på som strømmer ut fra Kristus.

Dette alterbildet var som et håndslag fra Himmelen da vi kom til Japan for første gang i 1980. Vi skjønte ikke et ord av det som ble sagt, det være seg i liturgi eller preken. Men budskapet som altertavlen formidlet forstod vi, og det var den prekenen vi fikk hver søndag de første 1 ½ årene.



Påsken her på Mukonoso markerer vi med tekstmeditasjon på langfredag og påskegudstjeneste på søndagen. En modell satt sammen av steiner forestiller Jesu grav. Denne settes opp på alteret på Langfredagen. Når tekstene som forteller om Jesu lidelse og død er ferdiglest, rulles en flat stein foran åpningen av graven. På påskedag, når prekenen er ferdig tas så steinen bort, og menigheten hilses med ordene:» Jesus er oppstanden, ja, Han er i sannhet oppstanden.»

På denne måten blir påskebudskapet proklamert ikke bare muntlig, men også visuelt, både ved hjelp av altertavlen og modellen av Jesu grav.

Etter gudstjenesten setter vi oss rundt bordet og nyter et godt måltid mat bestående av forskjellige retter som medlemmene av menigheten har tatt med seg. Vi er kanskje ikke den store skaren, men vi opplever dette som en fin måte å feire påske på.


Altertavlen  i Mukonoso kirke



Modell av Jesu grav.

Våren er tid for vekst også i Japan.

Når folk spør oss om hvor mange som var blitt omvendt som et resultat av arbeidet vårt hender det at vi føler oss litt forlegne. Det er dessverre ikke alltid den store tilstrømningen. Svaret på spørsmålet vil derfor bli: «noen få,» eller «vi er ikke helt sikre.» Vi lever i en tid da alt det en driver på med skal forsvares på bakgrunn av målbare resultater. Tall og fakta er greit nok, men det kan også gjøre oss gresselig selvopptatte. Derfor er lignelsen om såkornet et nyttig korrektiv. Det er ikke vi som skaper veksten, og det er heller ikke vi som omvender folk, men Gud.

Derfor midt i all gleden over at noen vender om må vi gi rom for en stor porsjon ydmykhet.
Når vi snakker om resultater så må vi ikke fortvile om det går år og dag uten at folk tar steget ut og lar seg døpe. Når det gjelder det såkornet som kalles evangeliet så er det slik at det ikke alltid spirer med en gang det er sådd. Det kan gå mange år. Vi har hørt om tilfeller der folk som har gått på søndagsskolen som barn har tatt steget ut og latt seg døpe først etter fylte 90 år.

Noen høster det vi sår, og noen ganger høster vi det andre har sådd.

Uansett hvem som sår eller høster, så er det Gud som har æren, men vi får del i gleden.
Tilvekst til menighetene skjer ikke alltid ved dåp, men også ved kristne som er kommet flyttende til området.
Dette skaper også glede.
I vår sammenheng er ikke overflytting av medlemskap bare en formell registrering i kirkeprotokollen. Vi har faktisk en egen liturgi for slike anledninger der det nye medlemmet svarer bekreftende på om tror på den treenige Gud og er døpt til hans navn. På det grunnlaget blir vedkommende opptatt som medlemmer og ønskes velkomne inn i vårt felleskap. Vi har hatt gleden av å oppleve flere slike medlemsoverføringer.
Hiromi Takekiyo som tidligere har vært medlem i to menigheter i Kinkikirken, begynte å komme til Mukonoso for halvannet år siden. Det var først og fremst av praktiske grunner da vår menighet lå nærmere der han bor enn der han gikk tidligere. Vitnesbyrdet han holdt under gudstjenesten var en bekreftelse på det vi nevnte om at det noen gang kan ta lang tid fra evangeliet blir sådd til det bærer frukt.
Hiromi Takekiyo kom første gang i kontakt med evangeliet som ungdom, men han var godt voksen før han tok steget ut og lot seg døpe.
Det var med glede vi ønsket vårt nye medlem velkommen for hans egen del og for menighetens.