Tsuyu (Regntid)

Det er regntid, tsuyu på japansk. Temperaturen er behagelig, men luftfuktigheten gjør at det er vel klamt. Når vi dusjer om morgenen nytter det ikke hvor mye enn vi tørker håret. Det kjennes fuktig uansett. Noen ganger renner det i strie strømmmer fra nakken og nedover ryggtavla. Å skrive for hånd kan være vanskelig. Hånda er noen ganger så klam at den kleber seg fast til papiret. En løsning har vært å klippe hull i en gammel sokk og tre den på skrivehånda. Da glir det bedre.

Jeg skal ikke klage. Vi trenger all den fukten vi kan få, helst i store mengder. Det var lite snø i fjellene i vinter. Det har ført til lavere vannstand i mange magasiner. Ikke så at det er den store tørkekatastrofen i anmarsj, men det kan bli restriksjoner på bruk av vann. Det er det ingen som ønsker. Som i en hvilken som helst annen velstandskultur, er det også her et forholdsvis høyt forbruk av vann. Jeg tror mange ville synes det var ille dersom de måtte sløyfe ofuro, japansk bad. Ofuro er ikke bare hygiene, det er kultur, det er rekreasjon. Selv om de fleste hjem i dag har eget bad, finnes det et stort antall spa med store bassenger der folk kan nyte varmt vann som kommer naturlig eller blir pumpet opp fra underjordiske varme kilder dypt nede bakken. Det var forresten en stygg ulykke i et spa i Tokyo forleden dag. Et helt seksjon blåste i luften og minst tre mennesker omkom. Man tror det er metangass som forårsaket ulykken. Gassen har antagelig blitt pumpet opp samtidig med det varme vannet. Normalt skulle den ha blitt luftet ut, men det var tror man, et eller annet som ikke fungerte. Saken er fortsatt under etterforskning.

Tilbake til tsuyu, regntida. Den var en uke forsinket i år. Normalt er den her i midten av i første halvdel av juni, og varer til et stykke ut i juli.

Dagny og jeg pleier å spasere en time før frokost hver morgen. Hele året rundt. Ruta legger vi bort til og oppetter langs elva som skiller Amagasaki fra nabobyen i vest Nishinomiya. Normalt er det en brei og fin gruslagt vei for oss som beveger seg til fots. Men når de verste regnskyllene setter inn er den som en eneste langt gjørmepøl. Da er det ingen fornøyelse å gå. Det surkler i skoa og søla skvetter til alle kanter hver gang vi setter foten ned.

I skrivende stund lytter jeg til regnet som sildrer ned utenfor. I det fjerne kan jeg høre froskene som fortsetter på sin forsommerserenade.

I morgen er det St. hans. Det er ingen tradisjon for å feire det her i landet. Derimot markerer japanere litt seinere på sommeren noe som kalles obon. Det er en fest der man ærer de avdødes ånder. En religiøs fest med andre ord. Mange reiser tilbake til barndomshjemmet. Denne høytiden markeres blant annet med dans (bon odori- bon dans) og fyrverkeri.

På søndag skal vi ha medlemsmøte i kirken. Vi skal blant annet planlegge program for basar og jul. Under årsmøtet i vinter kom det fram et forslag om å kunne gå inn i kirken med skoene på. Menigheten vedtok en forsøksperiode fram til sommerens medlemsmøte.Normalt pleier man å ta av seg skoene og ta på seg tøfler når man går inn i hus her i landet. Det har vært vanlig i kirkene også. For eldre og uføre er dette et problem. Flere kirker har nå gått over til å la folk ha skoene på. Nå på søndag skal vi avgjøre om vi skal innføre ordningen permanent.

God helg!

Fra Mukogawa, elva vi spaserer langs.

Lenge siden sist!

Det har vært en liten pause i skrivingen. Det har sine grunner. De siste fjorten dagene har tiden som ikke har gått med til vanlige kirkelige aktiviteter, blitt brukt til snekring og montering av ny oppslagstavle. Den gamle gikk med under oppussingen av kirken for to år siden. I mellomtiden har vi måttet nøye oss med noe provisorisk. Men nå er den nye tavla på plass, og den har innlagt lys som slår seg av og på ved hjelp av fotocelle. Som prest i en menighet med få medlemmer og heller stram økonomi, blir en nødt til å ta på seg en del vaktmesteroppgaver. Godt jeg har fått trent litt ved å være den lykkelige medeier av et gammelt hus hjemme i Norge.

Vi er kommet noen dager ut i juni. Pinse er over og vi er kommet til den grønne tiden i henhold til kirkeårskalenderen. Ute er det også mye grønt i tillegg til en hel del andre flotte farger. Blomsterprakten er fantastisk for tiden. Når vi er ute på var daglige morgentrim kan vi fryde oss over det ene blomsterarrangementet etter det andre. Det er forresten andre ting å glede seg over også. Blant annet et visst variert dyreliv med bl.a. skilpadder som baker seg i sola på "svaberg" i elva og menneskelig kreativitet realisert som fiffige vindmøller laget av tomme plastflasker i alle farger og fasonger. Vi har også fått litt blomsterprakt i vår egen hage. Vi var så heldige å få tak i noen blomkarser tidligere i vår, og de har virkelig utvidet sitt territorium. Noen hortensia som vi satte ut i forfjor og i fjor, har vokst til store busker og "synger" mot oss i rødrosa og blått.

De få gjennværende rismarkene som ikke har gitt opp kampen mot boligblokker og forretsningsbygg, er nok en gang fylt med vann. Dermed har også froskene, noen grønne eksemplarer av arten, gjort sin inntreden. Vi merker dem ikke så mye på dagtid, bortsett fra når en og annen på død og liv skal klatre oppver veggen. Vi liker ikke når de gjør det. Ofte blir de der oppe og ender som mumifiserte eksemplarer av arten. En gang for mange år siden hadde forresten én kommet seg opp i vaskemaskinen. Hva den tenkte vet jeg ikke. Kanskje den trodde det var karusellen i en fornøyelsespark. Dagny oppdaget den heldigvis før hun satte maskinen i gang. Men altså froskene er kommet. Og om vi ikke ser så mye til dem på dagtid, hører vi dem desto bedre om kvelden. Et intenst kor av små kvekkende frosk er naturens musikk til oss i juninatten.

I dag var det arbeidermøte for Kinkikirken. Det har vi to ganger i året. Jeg måtte reise med tog, og en av etappene gikk fra en av de travleste stasjonene på undergrunnen i Osaka. Opplevelsen gav en ny dimensjon til begrepet "sardin i boks". Sardinene har ingen grunn til å klage. De har det romslig i forhold til det vi passasjerer hadde det under en del av turen. Da det verste trykket hadde gitt seg, måtte jeg sjekke etter om jeg hadde bein og armer inntakt. En tid føltes det som om den ene foten var plantet i gulvet et par tre meter fra der resten av kroppen min befant seg. Klaustrofobi er en heller dårlig egenskap i en sådann stund. For en som bor på arbeidsplassen, hender det at jeg misunner folk som må reise litt for å komme til jobben. Men dersom det betyr at en er tvunget til en daglig "nær sardin i boks" opplevelse, kaster jeg misunnelsen langt av sted og priser meg lykkelig for at jeg bare trenger noen få korte skritt for å være på plass. Neste etappe var en helt annen opplevelse. Jeg hadde nesten hele vogna for meg selv. Livet her i Japan er sannelig fullt av kontraster.