Det var bare så alfor fristende...

Normalt er jeg litt forsiktig med å knipse bilder av folk. Jeg vet hvordan det oppleves selv, når noen kjører ei kamera-linse rett opp nesa på en. Men dette motivet representerte bare en så altfor stor fristelse. Jeg var på vei hjem fra stasjonen, da jeg kom over denne bilen som stod i veikanten. Jeg nølte litt og gikk først forbi. Om det var noen samvittighetens røst som bad meg la være å utnytte situasjonen, så må den ha vært så ubetydelig at den lett lot seg avfeie. Etter noen få skritt snudde jeg og gikk tilbake. Kanskje var det samvittigheten som hadde gitt meg sin tillatelse med følgende ord: ”Egentlig burde jeg forby deg å gjøre dette, men motivet er for godt til ikke gjøre noe ut av. Se å få kameraet opp av veska, gutt, og knips vei! Jeg vil forresten ha en kopi selv til oppmuntring når jeg må sloss med deg i forbindelse med andre og tyngre saker.” Det er greitt med en raus samvittighet. Vel, jeg prøvde å være diskret. Det går det faktisk an å være med de nye digitalkameraene med store display. Har han ikke lekre føtter? Legg merke til sokkene. De har tær! Motivet ante nok ikke hva som foregikk. Han sov sin uskyldsrene middagshvil totalt uvitende om at hans undersåtter snart ville vandre verden over i fotoformat. Det man ikke vet har man ikke vondt av, og i tillegg kan andre ha stor moro av det.

John Olav