søndag, mai 31, 2009


Pinse 2
Vi har feiret pinse i Mukonoso menighet. For noen få timer siden så vi de siste av gårde etter en lang dag med mange og sterke inntrykk. Den første pinse for snart 2000 år siden fikk kirken en knallstart med 3000 døpte på en dag. Vi hadde også dåp i dag. 3 nye ble lagt til menigheten. Det var tre forskjellig personer, med hver sin særegne historie. Det som er felles for dem, var at alle tre hadde en eller flere kristne i familien fra før av.
Eldste mann, Zenzaimon Takita, hadde giftet seg inn i en familie der det hadde vært kristne i flere generasjoner. Kona ble selv døpt for ca 30 år siden, og selv om mannen ikke hadde noen innvendinger mot at hun ble kristen hadde han selv ikke noen interesse av kirke og kristendom, ikke før nå for ca et halvt år siden. Da, i en alder av 86 år bestemte han seg for at han ville bli med kona til kirke. Av forskjellig grunner hadde kona lenge tenkt på å begynne i en annen menighet enn der hun hørte til, og fant fram til oss ved hjelp av internett. Siste søndag i januar i år dukket så de to opp, sammen på gudstjeneste for første gang, etter å vært gift i over 60 år.
Harumi Kajiwara (75år) var den eneste i familien som ikke var kristen. Kona hadde lenge kommet til kirke, men ble døpt først på dødsleiet. Mannen ville også ha blitt døpt, men kona mente det var for tidlig for ham. Men nå 15 år seinere, i dag 31. mai ble han døpt som den siste i en familie på 4.
Yuki Fukuju (ennå ikke 30), den yngste i troikaen, er datter av et av medlemmene i menigheten. Hun har lenge kommet av og til på forskjellige slags arrangementer både alene og sammen med moren, men først i år har hun vist noen interesse for å bli kristen. Kanskje ble det et ekstra puff at det var andre også som syslet med de samme tankene.
Vi har feiret at Den Hellige Ånd kom for første gang. Ånden er her i dag. Han kan ikke sees med øynene, men vi kan se hans arbeid. Vi tror at Han har arbeidet og arbeider her hos oss nå.
Han har gitt oss tre nye sjeler som tilvekst til menigheten.
Det takker vi for.
Pinse 1
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.

søndag, mai 17, 2009

TANAKA-SAN

Hun er 86 år, har hatt et tøft liv. Hun ble enke for 25 år siden. Mannen var ikke medlem hos oss, men hadde kommet lenge til gudstjeneste. Det ble naturlig at begravelsen ble holdt hos oss. Tanaka-san var selv ikke kristen. Men mannens begravelse ble et vendepunkt for henne. Mens vi var hjemme på et års norgesopphold gikk hun til katekismeundervisning, ble døpt og opptatt som medlem av menigheten. Da var det gått to år etter mannen var død. Som enke var det ikke enkelt å livberge seg, men heldigvis hadde hun jobb i et forsikringsselskap. Men det var slitsom å reise rundt å selge forsikringer.
Etter at vi reiste hjem i 1992 mistet vi kontakten med henne. Da menigheten som vi hadde hatt ansvar for i 9 år, ble midlertidig stengt for et par år siden, ble hun stående uten kirketilknytning. Vi ble bedt om å ha et visst ansvar for at hun fikk en form for pastoral/sosial oppfølging. Hun ble vår egen lille enmanns menighet.
På hjemmebane har hun i mange år hatt mange harde tak. Datteren som lenge hadde vært på institusjon pga. tunge psykiske lidelser, var blitt sendt hjem, ikke nevneverdig friskere. Den eldste sønnen som hadde bodd hjemme hele tiden fikk diabetes og mistet etter hvert det meste av synet. Selv hadde hun hatt forskjellige sykdommer med derpå følgende operasjoner, blant annet brystkreft. Seinest i fjor sommer ble hun nedløpt i en rulletrapp av en som skulle rekke et tog, som for øvrig har avgang med ti minutters mellomrom. Hun falt, svimte av og ble brakt til sykehus med ødelagt tannprotese og brudd i overarmen. Dermed ble det nok et langt sykehusopphold. Etter et par måneder ble hun utskrevet, men var egentlig langt fra frisk nok til å stelle seg selv og to voksne barn. Hun kunne få hjemmehjelp, men det var lang ventetid. Det ville ikke bli aktuelt å få noen mens hun virkelig trengte det. Men mot alle odds har hun ridd av denne stormen også.
Når et menneske har fått så mye juling skulle en tro at hun ville være både sint og bitter. Men det er så langt fra tilfelle. Å være sammen med Tanaka-san er en den mest takknemlige oppgaven vi har. Til tross for smerter og mye slit er hun en livsglad og takknemlig person. Når vi tar kontakt med henne, tar med henne ut på biltur eller kafé, stråler hun som en sol. Jeg vet ikke hvem som blir mest velsignet, hun eller oss, den ene gangen i måneden vi har satt av til vår egen lille enmannsmenighet.