Julen er over, men...4

Tilbakeblikk til for lenge, lenge siden.

Carrolling, carrolling...

Slik er de første ordene i en engelsk julesang.
De som har sett julefilmer fra England og USA vet at carolling er en helt særegen skikk som er utbredt i de landene. Det er kort fortalt mennesker som stiller opp i små grupper for å synge julesanger på gater og i nabolag og på den måten gir sitt bidrag med å spre lys under høytiden.
Denne skikken har også til en viss grad kommet til Japan. I noen kirker, på langt nær i alle, er det blitt skikk at en liten gruppe fra menigheten drar rundt og synger jula inn utenfor husene til medlemmene.
Det jeg nå skal fortelle skjedde for mange år siden i den første menigheten vi arbeidet i her til lands. Vi hadde en erfaren, flott dame som evangelist. Det var Todsa-san, hun som vi skrev om i bloggen 10. oktober i fjor. Hun hadde etterfulgt en ung og entusiastisk prestekandidat som hadde innført carollingskikken lokalt. Han dro gjerne rundt sammen med ungene i søndagsskolen. Toda-san ønsket å fortsette den nystartede tradisjonen. Hun så ingen grunn til å forandre på noe. Nye som vi var, hadde heller ikke vi noen innvendinger.
Planen var at vi skulle gå i prosesjon fra lokalet kirken leide, til et supermarked som lå borimot en kilometer unna. Selv hadde jeg utstyrt meg med en stor kassettspiller som skulle fungere som akkompagnement. Søndagsskoleungene var utstyrt med hvert sitt stearinlys og sanghefte. Toda-san hadde med seg ei bøtte full av vann i tilfelle noe skulle ta fyr.
Så satte opptoget satte seg i bevegelse. Jeg gikk først med kassettspilleren, så kom Dagny som trillet Ingvild, vår eldste datter, i barnevogn. Deretter fulgte en av de nye misjonærene fra frikirken som var en habil sanger og skulle fungere som forsterkning. Så kom søndagsskoleungene på rad og rekke med lys som hele tiden truet med å slukne, i den ene hånden og sanghefte i den andre. Aller bakerst kom Toda-san trippende med vannbøtta.
Det gikk snart opp for oss at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi hadde ikke tenkt over at ruta vi hadde valgt, ikke var noen vanlig smågate men en sterkt trafikkert riksvei med store og små biler som brølte av sted i begge retninger.
”Glade jul, hellige..broooom.” En diger lastebil overdøvet hva det var som var så hellig.
”Engler daler ned i ..tuuuut”. Hornet på en annen bil hindret oss i å formidle til omverdenen hva englene dalte ned i.
Slik fortsatte det. En vekselsang mellom små søndagsskoleunger, noen grønne misjonærer, en ikke så grønn evangelist og ettermiddagstrafikken langs en travel riksvei.
Det underlige opptoget kom omsider fram til supermarkedet hvor vi stilte opp og avsluttet hele seansen med et par sanger. Toda-san som mente at brannfaren nå var over, hadde tømt ut vannet hun hadde gått og dratt på. Bøtta stilte hun opp foran seg. Det var nok ikke så mange som hørte noe særlig. Et japansk supermarked er nesten like fullt av støy som en riksvei. Da vi hadde sunget ferdig, kom en mann bort til oss, bukket dypt og kastet en neve småpenger opp i den tomme vannbøtta. Om det var i takknemlighet eller av medlidenhet skal være usagt.

Bilder:

Øverst. Fra inngangspartiet til lokalet vi leide til virksomheten i Kawanishi

Nederst: Søndagsskolen i Kawanishi