SÅ VAR IKKE PINSEN SÅ GLEMT LIKEVEL.

De siste årene har vi hatt labert oppmøte til menighetens pinsefest. Vi trodde nesten ikke det gikk an å få ”sving” på dette arrangementet. I år ble våre pinsefordommer gjort til skamme. Normalt har vi et frammøte på rundt 15 pr gudstjeneste, men pinsedag var vi siger og skrivet hele 37 med smått og stort.
Ikke så å forstå at antall mennesker skal være med på å bestemme kvaliteten på en gudstjeneste, men det er ikke til å fornekte at jo flere røster desto kraftigere salmesang og mer løftning over det hele. Dette er så med på å vise folk i nabolaget at det er liv i denne lille menigheten fremdeles. Det i seg selv er et vitnesbyrd.
En kvinnelig musikkstudent som pleier å bidra fast med orgelspill til gudstjenesten, er med i ei korgruppe som hovedsakelig synger klassisk kirkemusikk. Gruppen kaller seg for øvrig FLOTT (tysk for kvikk, livlig, livsglad). De låner kirken vår til å øve i av og til. De hadde lyst til å framføre et eller annet i kirken og vi ble enige om at gudstjenesten pinsedag var en fin anledning. Dermed stilte det opp 8 ungdommer og sang utdrag fra Händels Messias. Da det i tillegg kom ekstra mange gjester og en del av ungene fra barneforening stilte opp, var det nesten perfekt sett fra vår side.
Etter gudstjenesten spiste vi lunsj, chirashi sushi, en japansk risrett og hadde kake til dessert. De som ble igjen etter maten fikk også med seg en gammel klassiker av en film, Quo Vadis, som omhandler tiden i Rom under Nero og forfølgelsene av de kristne. Selv om det koster en del tid og krefter planlegge og gjennomføre arrangementet, var det verd innsatsen. Så er kanskje ikke pinsen så glemt likevel.

Korgruppa FLOTT

Ungene fra Kid's Club satte seg ved et eget bord.

En del gikk rett etter gudstjenesten, men det var mange nok igjen til fortsette festen.

PINSE, DEN GLEMTE HØYTID.

Vi har tre store høytider i den kristne kirke, jul, påske og pinse. Av disse er uten tvil julen den mest populære. Påsken klarer også å markere sin posisjon til en viss grad, dog sliter litt med å konkurrere med vårsol og skiturer i fjellet. Men den holder seg som en god nummer to. Pinsen derimot har en lei tendens til å bli overdøvet av forsommerens kall fra båt- hytte- og friluftsliv. Pinsen har liksom ikke noe konkret å by på. I julen feirer vi frelserens fødsel, i påskens hans død og oppstandelse. Riktignok er det som skjer pinsedag, spektakulært og verd vår oppmerksomhet. Ånden faller på disiplene og manifesterer seg som tunger liksom av ild, og disiplene begynner å tale til folk rundt seg på alle datidens språk innen den romerske verden. Men av en eller annen grunn kommer vi som ønsker å markere denne høytiden sørgelig til kort når det gjelder det å få folk til å komme til kirke. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Også her i Japan sliter vi med det samme. Om ikke akkurat det er båt eller hytta som trekker, så har pinsefesten ikke hatt den store apellen.
Like fullt, så vil jeg hevde at uten pinse, uten Den Hellige Ånd, ville de andre to høytidene vært uten mening. Juleevangeliet ville bare blitt en fødselshistorie blant mange andre historier om fødsler og en ørkesløs og tom kjøpefest, og påskens budskap ville vært en beretning om et justismord og en uforklarlig gåte omkring hva som skjedde med Jesu døde legeme.
I og med at Den Hellige Ånd er falt ned over kirken så får det vi kan lese om i bibelen innhold og betydning. Den Hellige Ånd gjør det slik at vi kan tro det utrolige, og han utruster de troende til å føre videre det verk som Jesus la grunnlaget for. Ånden er Guds og Jesu predikant. Han taler formaning og trøst til hjertene slik at vi skal få tilgivelse for alle våre synder og evig liv. Han utruster oss med nådegaver som vi skal bruke i Herrens tjeneste. Er ikke det en høytid verd?