søndag, november 19, 2006


HØSTLØV, FOSSEFALL OG APESTREKER.
Å oppleve høsten i Japan er noe man gjerne reiser et godt stykke for å få til. Nå i midten av november er spesielt den japanske lønnen, momiji, virkelig et skue. På denne tiden viser den seg fram i omtrent alle de fargene årstiden kan by på, rødt, gult, brunt osv. Minoh heter et område som ligger helt nord i beltet av byer som utgjør Stor-Osaka. Der er det et stort parkområde med nevnte type trær og et praktfullt fossefall. Vi var tre stykker som tok en tur opp dit forleden dag. Vår utmerkede ettåring, Rebekka, Dagny og jeg. Vi kommer dit med en sidebane til et av de lokale togselskapene i området. Det var en litt kjølig men fin novemberdag. Hverdag til tross, det var faktisk ganske mange mennesker som hadde tatt seg tid til å nyte høstdagen.
Veien inn til selve parkområdet gikk langs en elv som snodde seg innover en trang dal. Forventningene til å oppleve fine høstfarger ble ikke gjort til skamme, selv om det nok hadde vært enda flottere og mer fargesprakende om vi hadde ventet ytterligere en uke. Langs veien stod trærne tett i tett og viste seg fram i all slags sjatteringer av høstfarver.
Etter cirka 2 kilometer kom vi fram til et fossefall som tross liten vannføring i elva, levde opp til sitt rykte som verd å se på. Det var som om et flortynt slør rakk fra toppen av den loddrett fjellveggen og like ned i dammen nedenunder. En hegre stod stille på en stein tett innved fossen. Var den på jakt etter mat, eller bare nøt den det lette yret fra vann som ble slått mot steinene?
Hegra var forresten ikke det eneste formen for fauna vi fikk se denne dagen. Etter å ha gått opp en bratt bakke som ledet opp til et sted på oversiden av fossen, fikk vi plutselig øye på noe som rørte seg inne i løvverket på et digert tre. En makake, en japansk ape, kom klatrende ut på en stor grein, antagelig på jakt etter noe å spise. Vi fikk bare et lite glimt av den. Da den så oss for den inn mellom løvverket igjen. Vi visste det var aper i området, men regnet med at dette var denne ene vi fikk se i løpet av turen. Der tok vi feil. På veien tilbake til stasjonen kom plutselig en hel flokk nedover mot oss. Noen klatret i trærne, telefon- og strømledningene mens andre husket seg avgårde langs bakken. De var tydeligvis vant til folk for de beveget seg tett langs den veien vi gikk på. Rebekka stilte seg opp like foran et mindre eksemplar av arten forat vi skulle kunne ta bildet av dem begge. Dette provosert tydelig. Jeg rakk aldri å stille inn kameraet. Med et hissig skrik for den lille krabaten mot henne. Rebekka som er en habil trimmer, betrakter seg selv som langdistanseløper. Der og da beviste hun til fulle at hun også har gode evner som sprinter. Bykset hun gjorde stod ikke tilbake for det den lille apen gjorde. Friidrettsnorge går glipp av et stortalent på 100 meter om hun fortsatt holder seg til langdistanser. Episoden satte en støkk i oss, og pulsen fikk en faretruende høy takt. Takten ble ikke noe lavere da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde dem rundt oss på alle kanter. Både foran bak og i trekronene over hodene våre. En som tydelig hadde et slags oppsynsansvar i området, var travelt opptatt med å snakke i en walkie talkie. Temaet var tydelig apenes adferd.
Vi kom oss greitt ut av området uten at det inntraff flere episoder av skremmende art. Vi hadde fått sett et praktfullt fossefall og sprakende høstfarger, og selv om apestreker satte hjertet på en liten prøve et lite øyeblikk, har vi med det en historie å berette som ikke så veldig mange andre nordmenn kan varte opp med. Og det er da virkelig en tur verd.
MER OM APER
Makake (makaka fuscata), den japanske apen, kan bli mellom 10 til 30 kilo. Den opptrer i flokk på rundt 30 dyr. Lederen av flokken er en han. Kroppen er dekket av tykk pels, bortsett fra akterpartiet og ansiktet. Disse delene er sterkt rødmusset som om dyret skulle å gått på fylla fra fødselen av.
Folk som beveger seg i områder der disse oppholder seg frarådes å dra på bæreposer, da apene kan tro at det er mat i dem. Da kan de bli aggressive og være farlige spesielt for små barn.
En episode som skjedde med noen finske misjonærer for mange år siden illustrerer hvor nærgående de kan bli.
De hadde tatt en tur inn i samme området som vi hadde vår opplevelse. De stoppet ved en brusautomat for å få seg noe å drikke. En av dem la på penger, trykket på knappen for den ønskede varen, og ned falt en boks med cola. Vedkommende skulle akkurat til å ta opp boksen, da en hånd skjøt fram bakfra og grep tak i boksen. Apen som naturlig nok armen tilhørte, åpnet boksen, satte den til munnen og drakk opp innholdet som om den ikke skulle ha gjort noe annet.
PS.
Det finnes også villsvin og dådyr i området vi beveget oss i, men dem så vi ikke noe til.

torsdag, november 09, 2006



Denne uken besteg vi Kongo-san, et fjell som ligger på grensen mellom Osaka og Nara fylke. Anledningen var høstens misjonærmøte som ble arrangert på et ryokan, et japansk gjestgiveri, på toppen av fjellet. Det går en taubane nesten helt til topps, men de fleste av oss valgte å forsere fjellet til fots. Stien snodde seg i sikk sakk oppover fjellsiden. Steiner og røttene på store sedertrær som raget høyt over hodene våre, dannet naturlige trinn i det bratte terrenget. Noen steder gikk stien langs en småbekk som rant lystig nedover den bratte skråningen. Andre steder gikk stien og bekken i ett. Et sted kunne vi se tydelige spor etter en tyfon som hadde herjet området for en del år tilbake. Store trestammer lå på kryss og tvers over hverandre som pinnene i et mikadospill.
Naturlig nok var det en strabasiøs tur. Pusten gikk tungt og blodet pumpet hardt rundt i kroppen. Svetten rant i strie strømmer nedover panne, nakke og ryggtavle. Men slitet til tross, vel oppe kjentes det likevel godt å ha brukt kroppen litt ekstra. Vi brukte 2-3 timer på turen.
På toppen kunne vi nyte en fantastisk utsikt. Høsten hadde satt sitt preg sterkere her enn i lavlandet. Momiji eller japansk lønn hadde kroner som skiftet i rødt, brunt og gult. Andre trær hadde nesten kvittet seg med alt løvverket.
Været hadde vært bra under hele oppturen, men utover kvelden og nattenble vinden atskillig hissigere alt mens den drev foran seg store, tunge skyer. Ut på morgenkvisten pisket den løs på trær og busker og gav dem skikkelig juling.Vissent løv flagret gjennom luften som sommerfugler ute av kontroll.
Flere av oss skulle egentlig ha tatt taubanen ned igjen, men det kunne vi bare glemme. På grunn av vinden var den ute av drift hele dagen. Vi måtte gå eller bli kjørt. De fleste satt på med bil, men tre av oss gikk til fots. Denne gangen tok vi kjøreveien og ikke stien vi hadde gått opp på. Hvilken kjørevei! Det var ikke selve veikvaliteten som var den store utfordringen men den bratte helningen. Vi tre som gikk, var i alle fall glade for at vi ikke satt på med bil selv om melkesyra begynte å anta faretruende mengder i legger og lår. De som satt på med bil, kunne da også fortelle at det hadde vært en stor utfordring for nervene. De som arbeidet på stedet fortalte at det er umulig å bruke bil vinterstid.Til det er det for bratt og glatt. Da er de helt avhengige av taubanen. Like fullt er det drift her oppe hele året.Det er ikke bare i Norge at det finnes steder der "ingen skulle tru at nokon kunne bu."


Sist søndag feiret vi alle helgens dag i menigheten her på Mukonoso. De som ville, hadde bilde av sine kjære avdøde med til kirken og satte det på et bord bak i salen. De som ikke kjenner så godt til kirken og kirkens tradisjoner ville kanskje tro at vi tilbad de avdøde. Det var ikke tilfelle. Bildene hadde de med for å minnes sine avdøde, noe jeg tror kan være godt.
Men hovedhensikten med denne dagen er ikke først og fremst å minnes avdøde i alminnelighet, men å minnes dem som døde i troen på Kristus. Bibelen omtaler de som døde i troen på Kristus som vitner. De vitner om at Han døde for alles synders skyld slik at de som tror på ham, kan få syndenes forlatelse. De vitner videre om at Han stod opp for dem slik at de skulle kunne få sin plass i det evige liv. Ved å minnes dem lytter vi til deres vitnesbyrd om vår Herre Jesus.
Disse vitnene er alle mulige slags mennesker. Vi har troskjempene som for eksempel apostlene som alle kjenner til, men vi har også alminnelige hverdagsmennesker som levde og trodde det samme som apostlene. Vitnesbyrdet er det samme uansett hva slags mennesker de var og hvilke posisjon de hadde. Minnet om dem taler enstemming: ”Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.” Dette levde de for, og og dette døde de i troen på. Dette vitnesbyrdet er en utfordring til oss som er igjen. Hva tror vi, og hva slags vitnesbyrd vil vi etterlate oss?