søndag, mars 22, 2009

Bibelstudium ved gravkanten.
Det er søndag formiddag. Det er godt frammøte til gudstjenesten for en gangs skyld. Et eldre ektepar som aldri har vist seg i kirken tidligere, benker seg på tredje rad forfra. Nye mennesker vekker alltid nysgjerrigheten i meg. Hva slags folk er disse? Er dette bare en gjestevisitt, eller vil vi få se mer til dem? Mange av de som dukker opp hos oss, pigger ofte av umiddelbart etter gudstjenesten og viser seg aldri igjen.
Gudstjenesten går sin gang etter vanlig lest. Trefoldig amen avsynges og gjenklangen av de siste tonene fra postludiet løser seg opp og forsvinner ut i atmosfæren. De som ikke har tid til å være igjen for en kopp te/kaffe går ut, men det eldre ekteparet er ikke blant dem. De blir sittende igjen for å delta i det enkle og uformelle samværet. Praten glir lett rundt bordet og etter hvert får jeg svar på noe av det jeg har lurt på. Kona er kristen, har vært det i mange år, men mannen er det ikke og har aldri tidligere vært med til gudstjeneste. Nå viser det seg at de har kjøpt et familiegravsted, og steinen på graven har kristne symboler. Mannen har ingen innvendinger til dette. Men det oppleves litt problematisk for dem at begge skal legges i en grav dekorert med kristne symboler, når mannen ikke er en troende. Kona vil gjerne at mannen også skal bli kristen før han dør, men han har som sagt aldri tidligere villet være med i den menigheten der hun har vært medlem i mange år. Det ville være lettere for ham å prøve seg i en annen kirke. Etter litt søking på internett finner de fram til Mukonoso menighet. Og dermed er det hele på plass. Mannen og kona kommer sammen til kirke for første gang. Og ikke nok med det, de ønsker at vi skal undervise i bibelen slik at mannen kan tro og bli døpt. Før jeg vet ordet av det har jeg en katekismeklasse for første gang på mange år. Historien stopper ikke der. Datter til et av medlemmene i menigheten vår har lenge kommet mer eller mindre fast til gudstjeneste, men det har aldri vært snakk om at hun ønsket å bli en kristen. Men nå kaster hun seg ut på hun også og melder seg på til bibelklassen. Dermed har jeg tre elever.
En eldre mann som var gift med et av medlemmene som døde for mange år siden, kom lenge nokså fast på gudstjenesten, men hele det siste året hadde vi ikke sett mye til ham. Lederen for menighetsrådet ringer ham opp og forteller om den nystartede bibelklassen og lurer på om ikke han også vil slå følge. Jo da, siden kona hans døde som en kristen og asken hennes er plassert i urnerommet i kirken, vil han vil også være med på dette og bli døpt. Dermed har vi fire elever og tre potensielle dåpskandidater.
En kan kanskje undre seg over hvor dypt engasjementet til de to eldre mennene går. Ønsker de å bli døpt bare for å kunne legges i samme grav som konene sine, eller tenker de også litt på saligheten. Jeg skal ikke overprøve deres beslutning. Kan de si ja til spørsmålet om de tror på den treenige Gud og vil bli døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vil ikke jeg nekte dem dåpen. Selv om innfallsvinkelen virker noe uvanlig etter norsk tankegang, vil jeg være den siste til å sette meg som dommer over ektheten i den beslutningen de måtte komme fram til. Her må en bare bøye seg i støvet og nok en gang slutte seg til det faktumet at Guds veier er uransakelige.

Typisk japansk gravsted