Sakamoto san* er død.

Dette er ikke en nekrolog over en arbeider i Kinki kirken eller et av medlemmene i vår menighet. Nei dette er en skisse som har til hensikt å illustrere situasjonen for en del japanere som ikke kan beskyldes for å sitte på den grønne gren.

Sakamoto san* var en 42 år gammel mann. Han hadde ikke arbeid og var avhengig av sosial støtte. Han hadde i perioder vært hjemløs, men de siste årene hadde han fått bo i en liten leilighet. Han begynte som fast gjest i kirken på matutdelingen som menigheten vår er ansvarlig for. Etter hvert viste det seg at han likte å lage mat og tok sin tørn med tilberedelse og servering. Sammen med noen få andre begynte han så å dukke opp på gudstjenesten. Det siste halvåret i 2013, kom han fast hver søndag, mer regelmessig enn enkelte av de faste medlemmene. Han var egentlig medlem av Soka Gakkai en japansk buddhistisk sekt, men sa at han trivdes med å komme til kirken. 

Da han så plutselig døde var det som en vegg i huset var borte.
Selv om han ikke var medlem hos oss følte vi nærhet og ansvar.

Hva så med begravelse? Hans nærmeste familie hadde han ikke hatt kontakt med på 20 år. Hvor var de? I og med at han ble funnet død hjemme, ble politiet koblet inn med tanke på å konstatere dødsårsak. Disse klarte også å spore opp to søstre(foreldrene døde da han var tenåring) og fikk gi dem beskjed om hva som var skjedd. Men ingen av dem ville ta noe ansvar for begravelsen. Det ble ikke gitt noen begrunnelse, men vi fikk vite av andre at han som sosialklient sannsynligvis ble sett på som en skam for familien. Hjemløse og folk som er avhengige av sosial støtte blir betraktet som en slags paria. Enkelte omtaler seg selv som søppel, fordi resten av samfunnet gjør det.

Vi tilbød oss å forrette begravelsen og det ble akseptert. Når det gjaldt utgiftene til kiste og kremasjon ville byen ta seg av det. Men hva med hans jordiske levninger? Hva med grav? Dersom byen skulle ta seg av det også, ville det bli en slags upersonlig fellesgrav i tilknytning til et eller annet tempel langt borte.
Vi har urnerom i kirken. Hva om urnen hans ble plassert der?
Dette måtte vi så fall diskutere med menigheten.
Vi tok opp saken på menighetens årsmøte som ble holdt 11/2 uke etter begravelsen. De fleste mente det var greit at vi plasserte urnen i kirkens urnerom. Bare én hadde innvendinger. Sakamoto san var ikke døpt. Kunne han da legges i en «kristen» grav? Det var som om et gufs fra fortidens Norge jog gjennom kirken. Vi hadde det jo også slik en gang at dem som man ikke rakk å døpe før de døde ikke fikk komme i «vigslet» jord. Vi prøvde å argumentere med at vi ikke blir døpt først og fremst for å komme i kristen grav, men for å innlemmes i fellesskapet med Jesus. I døden er alle like, og det er Gud som til syvende og sist avgjør hvem som skal gå inn til den evige hvile. Hvor vi er gravlagt har lite med saken å gjøre. Ved å gi Sakamoto san* en verdig begravelse og la ham få en grav ville vi måtte se på våre egne holdninger, og ikke minst ville det sende signaler til andre som hadde samme livssituasjon som ham om at de er verdifulle og ikke paria eller søppel.
Samtalen om temaet gikk greit for seg og til slutt ble det enighet om at han skulle få en plass i kirkens urnerom.
I ettertid har vi tenkt over diskusjonen vi hadde under årsmøtet, og kommet fram til at ved siden av betydelige kulturforskjeller mellom Japan og Norge så er det også stor forskjell mellom de to landene på hvordan gravlegging administreres. Gravlunder i Norge ligger under et offentlig ansvar, mens de her til lands i stor grad er satt ut til private aktører. Døden i Japan er big business.

 *san etter navn kan godt oversettes med «hr. eller fr.»

 

Sakamotosan var glad i å lage mat.

Fra begravelsen.

 

2014 Hestens år.

I Japan har hvert år et dyr som symbol. I år er det hestens år. I fjor var det slangens. Neste år 2015 er sauens år. Det at hvert år har et dyresymbol har sin opprinnelse i den orientalske stjernetegnsyklusen. I følge en gammel kinesisk legende arrangerte dyrene et kappløp. Først i mål var villsvinet, dernest fulgte hunden, hanen, apen, sauen, hesten, slangen, dragen, haren, tigeren, oksen, og til sist rotta. De tolv dyrene fikk som belønning å representerte hvert sitt år, men i motsatt rekkefølge av det som var resultatet av kappløpet. Først var det rottas år, dernest fulgte oksens, tigerens osv. Når det tolvte året, villsvinets år, var omme, tok man fatt fra begynnelsen igjen. Folk nevner ofte at de er født i det og det dyrets år. Når en person har fylt seksti har vedkommende vært gjennom 5 tolvårs sykluser.
Hvert år markeres med bilder og figurer som forestiller "årets" dyr.
Til nyttår sender folk hverandre kort med slike dyresymbol på. Kortene blir postet før årslutt. Så får folk dem når de åpner postkassa nyttårsdag. Kortene distribueres av postverket. Man kan også kjøpe "blanke" kort slik at en selv kan dekorere dem. Alle kortene har sitt eget nummer påtrykt og er med i en trekning der man kan vinne en eller annen form for premie. 

Kortets forside med hest som motiv.

 

 

 



Kortets bakside med adresse og avsender.
Kortet koster 50 yen, og nederst kan en se lotterinummer.

Tilbakeblikk på 2013
 16. november hadde vi julemesse. Året før regnet det i bøttevis denne dagen, og naturlig nok kom det få. Det var derfor med forventing at vi så fram til dette årets julemesse for værutsiktene var gode. Men selv om Lørdag 16. november opprant med strålende solskinn, ble det ikke noe av den store tilstrømningen. Saken er den at på grunn av det fine været prioriterte mange å reise til steder der de kunne nyte de flotte høstfargene. Dermed var det ikke så mange som tok en tur innom julemessa vår denne gangen heller. Det ser ut til at det mest ideelle været for en slik anledning, overskyet uten regn og passe varmt ikke sånn uten videre lar seg bestille. Skjønt det er lov å håpe. Inntektsmessig kom vi godt ut av det, men det er likevel litt trist at så få kom. Julemessa er jo noe mer enn bare en pengemaskin. Den er også et viktig utstillings vindu for kirken.

Dagny og Yukiko Yamaoka Idland foran kakebordet.



Display

Gjestene begynner å "strømme" inn.

Jul 2013

 

Vi hadde tre arrangementer i forbindelse med julen. Først var det Kids' Club julefest, deretter julegudstjeneste, og til sist julefesten.

 

Kids' jul

Barnefesten Kids' Clubs jul, har alltid tidligere vært godt besøkt. Derfor var det en skuffelse at det bare dukket opp 12 unger denne gangen. Det var bunnrekord hva frammøte angår så lenge vi har vært her i menigheten. Det var dog ingen stor overraskelse siden de øvrige samlingene for Kids' Club hadde vært dårlig besøkt det siste 1 1/2 året. Vi må bare konstatere at konkurransen om ungenes tid er blitt stadig sterkere. Fra i år av har vi bestemt oss for å bytte møtedag fra lørdag til søndag. Det vil fortsatt bli om ettermiddagen men en time seinere enn det vi har hatt til nå.

Kake er godt

 

 

Julegudstjeneste og lunsj

Dagen etter Kids' julefest hadde vi julegudstjeneste med derpå følgende lunsj. Frammøtet var som normalt litt bedre enn til en vanlig gudstjeneste. Lunsjen bestod av retter som hvert enkelt medlem hadde med seg. Det var mer enn nok til alle som kom.

 

 

Bord, dekk deg!

 

Julefesten

På bakgrunn av de siste årenes julefest regnet vi med at det ville komme rundt 50 besøkende denne gangen. Vi hadde imidlertid sikret oss i tilfelle flere enn det skulle komme. Vi hadde trykt opp 78 nummererte programhefter. Da alle var på plass hadde vi 3 igjen. Med andre hadde 75, staben inkludert, klart å presse seg inn i det lille kirkelokalet vårt. Programmet bestod av en kort andakt, julesanger, marimbakonsert, julefortelling m/lysbilder og kaffe og kaker.

Siste del på programmet var trekning av 21 gevinster der programheftene fungerte som loddesedler. Det virket som alle hadde en hyggelig kveld.

 

 

Fra marimbakonserten