Babels tårn, japansk og Sisyfos...

Jeg har ofte fundert over beretningen om Babels tårn. Mange tar den ikke på alvor og regner den for en myte, et eventyr eller lignende. Den som skal lære et fremmed språk derimot, og særlig da noe som er så fjernt fra vårt eget norske, som det japanske, blir nokså snart stryrket i troen på at denne beretningen virkelig fant sted. Fra vår aller første tid her i Japan og like til i dag har vi ikke hatt annet enn nedsettende å si om de entreprenørene som på liv og død skulle prøve å bygge helt opp til himmelen. De må ha hatt et gigantisk ego.

Nok om det. Da vi begynte på språkskolen i Kobe tidlig i januar 1980, satte vi i gang med en prossess som mer enn noe annet har vært med på holde hovmodet vårt et godt stykke under faregrensen hva høyde angår. Vi var kort og godt mer analfabeter enn da vi møtte opp til første skoledag en gang i vår grønne barndom. Undervisningen byggde på fire grunnprinsipper, lytting, snakking, lesing og skriving. Selv om den uttalemessige siden av språket ikke var så gal, så var det noe helt annet med skriftspråket, gramatikk, og ordmengden. Japanerne hadde opprinnelig ikke noe eget skriftspråk. Det kom til landet sammen med mye av det andre som ble importert fra Kina. Og når sant skal sies, kineserne hadde ikke gjort det lett for folk med tanke på det å forstå og bli forstått. Mens vi kan utrykke de mest elegante og dypsindige fraser med bare 29 bokstaver, smeller kineserne til med flere tusen skrifttegn. Hvert tegn har opprinnelig minst en kinesisk lesemåte. Men da dette språket ble innført her til lands gav man tegnene japansk lesemåte samtidig som man beholdt den kinesiske. Resultat, et kolossalt forråd av ord. Når man tror man har lært hva noe heter, bør man ikke ta helt av i lykkerus. Sannsynligvis finnes det opptil flere ord man ennå ikke har lært, og som betyr akkurat det samme. Og selvfølgelig så skygger de man snakker med, unna det kjente og bruker et av de andre ordene man ennå ikke har lært. Fortellingen om Sisyfos som trillet denne evindelig steinen opp en bratt bakke, for så å opplevde at den trillet hele veien ned igjen, da han var kommet til toppen, blir et veldig greitt supplement til beretningen om tårnet i Babel.

Vi slepte oss gjennom to års språkskole med livet og nesten hele forstanden i behold. Så skulle vi få lov til å snakke på egen hånd uten tilsyn av lærere. Det var ikke enkelt. Heldigvis hadde vi en japansk evangelist med oss. Hun rettet preknene mine. Men kyndig veiledning til tross, så glapp det en og annen gang så grundig at det som ble proklamert fra prekenstolen, var nokså fjernt fra det opprinnelige budskapet.

En av de første søndagene jeg skulle stå på prekenstolen hadde jeg tenkt å tale veldig sentralt. Jeg holdt meg forresten alltid til det sentrale...og enkle. Jeg ønsket blant annet å si at da Jesus døde på korset fikk djevelen sin dom. Jeg hadde jobbet en hel uke med prekenen. Jeg hadde kladdet, fått den rettet og så til sist ført den inn. Så kom den høytidelige stunden da jeg stod på prekestolen, klar til å kaste meg ut på dypet. Jeg trakk pusten dypt og festet blikket på manus. Der holdt jeg det stivt til jeg var ferdig. Her var det ikke rom for luksus som øyenkontakt med menigheten. Et forsøk på noe så dristig ville føre til at jeg aldri fant tilbake til riktig sted i skrivet som lå foran meg. Da jeg kom til stedet i prekenen der jeg skulle proklamere om Jesu død som ble til dom for djevelen, ble jeg offer for en skrivefeil, liten men vesentlig. En meget høflig og unskyldende evangelist gjorde meg oppmerksom på det en uke seinere. I god tro var et helt sentralt punkt i luthersk teologi blitt forandret. Resultatet etter en ukes strev var blitt til: da Jesus døde på korset, fikk djevelen blodoverføring.

Bildet er fra japansk bibel. Johs 3.16