Dåp på Mukonoso

Når man reiser ut som misjonær så er et av målene at det en arbeider med skal bære frukt. Med dagens terminologi kan man kalle det å være resultatorientert. Så er spørsmålet: Hva er et resultat i denne sammenheng?
De fleste tenker nok automatisk på at folk kommer til tro og blir døpt, og at menighetene vokser. Det ville være feil dersom slik vekst ikke var en målsetning. Men i vår iver etter å oppnå slike resultater kan fokus lett bli dreid i retning av tall og statistikker. Det igjen kan føre til sammenligning, og sammenligning kan ende opp i hovmod eller mismot, alt ettersom "resultatene" er mange eller få. I bibelen sammenlignes ofte misjon med fiske. I beretningen om Peters fiskefangst er det garn som er redskapet. Misjon i Japan beskrives ofte som stangfiske. Det er et bilde vi er blitt mindre glade i med årene. Det gir oss en slags mindreverdsfølelse og skyver fokus i retning av det som tilsynelatende ikke skjer. De siste to årene har vi derfor prøvd å tenke litt annerledes hva resultater angår. Det at Guds ord blir sådd er på en måte også et resultat og ikke bare det at folk blir døpt. Det kan kanskje ikke måles så lett, men så er spørsmålet om det er vårt ansvar å drive med slik måling. I alle fall, dersom ingenting sås, er det heller ingenting å høste. Vi er satt til å så Guds ord. Alt det vi sår vil nok ikke vokse opp, dessverre. Men tidspunktet for når noen eller mange av de frøene vi sår vil  vokse opp og bære frukt, er det ikke vi som bestemmer. Vår oppgave er å være trofaste mot det oppdraget vi har fått. Såkornet (Guds ord) kan ligge lenge i jorden før det begynner å vokse. Det kan gå noen måneder, et år, fem år, ti år, tjue år, ja femti og seksti år før en trosspire stikker opp av "jorden" og vokser til en levedyktig plante. Det er faktisk sådd veldig mye Guds ords frø i Japan, og det er forventninger om at mye av dette en dag vil spire og bære frukt.  
Søndag 30. juni var en stor dag i vår menighet her på Mukonoso. Opptakten til begivenhetene startet for over 20 år siden. En ung kvinne tok utdannelse som sykepleier på en skole inne i Osaka. I forbindelse med avslutningen på studiene gav en av lærerne alle elevene sine hvert sitt eksemplar av Det Nye Testamente. Mange år gikk, og en dag mens denne kvinnen var på luftetur med hunden sin, kom hun tilfeldigvis forbi kirken mens vi stod utenfor. Hun begynte å snakke til oss, og spurte uten noen innledende dikkedarer om det var mulig å studere bibelen her i kirken. Vi ble enige om et tidspunkt og noen dager seinere kom hun til sitt første bibelstudium. Etter hvert begynte hun også å komme på gudstjenesten. Noe mer enn det skjedde ikke i hennes tilfelle, tilsynelatende. Da hun et eller to år seinere flyttet fra byen, regnet vi med å ha sett henne for siste gang. Men en dag dukket hun igjen opp i kirken. Hun hadde flyttet tilbake til Mukonoso. Vi hadde liten tro på at det ville bli noe mer enn at hun av og til ville være til stede på gudstjenesten. Men så, i fjor sommer spurte hun til vår store glede om å bli døpt. Vi begynte med bibel og katekisme undervisning og fikk etter hvert bestemt en dato for dåp. Nå er hun et Guds barn og medlem av vår menighet. Men læreren som delte ut testamentene til sykepleierstudentene sine, hvis hun da i det hele tatt er i live, er helt uvitende om det som skjedde med denne kvinnen. Slik er det med mange av de frøene som blir sådd i Guds åkerjord. De som sår vet ofte ikke hvordan det går med dem. Men Gud vet. Vi er ikke lovet at vi skal se fruktene av arbeidet vårt. Men vi har fått befaling om å gå og være trofaste i det arbeidet Gud har satt oss til. Noen ganger kan vi kanskje høste det andre og vi selv har sådd, men kanskje vil noen av de frøene vi har sådd ikke spire før lenge etter vi er borte.