Jordskjelv, tsunami og kjernkraftverk.
Jeg sitter på en benk i 6 etasje på en av de største bokhandlerne i Osaka. Så skjer det noe merkelig. Det er som om benken jeg sitter på, beveger seg fra side til side. Akkurat som om jeg har fått et anfall av svimmelhet. Kanskje er jeg alvorlig syk? Jeg reiser meg opp. Prøver meg forsiktig med et par steg bortover gulvet. Det svaier ennå. Så ser jeg bort på noen av de andre kundene i butikken. De ter seg på samme måten som jeg. Det er som om de ikke tør sette foten skikkelig ned, som om de ikke helt stoler på at golvet vil bære dem. Jeg løfter blikket opp helt tilfeldig og får øye på et skilt som henger i to sener ned fra taket. Det rører på seg. Det duver rolig frem og tilbake. Så kikker jeg over på en av bygningene ved siden av. Taklampene i et av rommene beveger seg som pendler på bestefarsur. Da går det opp for meg. Jeg er ikke syk. Det er ikke noe svimmelhetsanfall. Det er bare et jordskjelv.
Bare et jordskjelv? Et jordskjelv er ikke bare bare. Det får jeg vitterlig se når jeg kommer hjem, slår på fjernsynet og får sannheten slengt i fleisen. Et jordskjelv med episenter ute i havet litt øst for Sendai, nord for Tokyo, har i løpet av få minutter forårsaket en 10 meter høy tsunami . Denne har rammet kysten med en fart på over 500 km i timen. Båter er slengt på land, hus er knust til pinneved, biler er blitt slengt omkring som små plastleker og åkerland er ødelagt for lang tid framover. Men det verste er de menneskelige lidelsene. Mange hundre er funnet døde, atskillig flere er savnet. Tallet på døde vil stige til godt over tusen sies det på nyhetene. Hva så med alle de som er skadet for resten av livet. Hva med alle dem som har mistet foreldre, barn, slekt og venner. Etter noen uker kanskje måneder vil vi antagelig også kunne plusse på med et stort antall nye hjemløse. Så er det kjernekraftverkene i området. De har problemer med å få kjølt ned reaktorene på et av dem. Klarer de ikke det, frykter de en katastrofe på nivå med det i Tsjernobyl i 1986. Her er det en kamp mot tiden. Kraftanleggene er nede på grunn av jordskjelvet, og strømforsyningene er brutt sammen. Men de er helt avhengige av strøm for å kunne drive nedkjølingssystemet for kjernereaktorene. Her kan man i sannhet snakke om en ond sirkel.
Vi bor langt borte fra der det skjedde, og der det skjer fortsatt. Det ligger rundt 80 mil fra her hvor vi bor. Her går livet som normalt. Der oppe er det en helt annet verden. Alt er bare kaos. Infrastrukturen er brutt sammen. Telefonsambandet ligger nede. Folk får ikke komme i kontakt med hverandre. Uvissheten er knugende for dem som har noen av sine kjære i området som er rammet.
Jeg var ikke syk, det var bare et jordskjelv. Jeg føler meg skamfull over å ha tenkt slik. De som bor 80 mil lengre mot nord i landet hadde et velordnet samfunn som gav dem en viss form for trygghet og tilhørighet. I løpet av noen fattige minutter var alt rundt dem omvandlet til et totalt kaos.
Situasjoner kan fort snu. Vi fikk alltid høre at det var noen områder som var sikrere enn andre når det gjalt jordskjelv. Det var en myte. Jordskjelvet i Kobe slo i filler den myten. Nå regner vi ikke noe område av Japan som sikkert.
Det får en til å føle seg liten og sårbar. Livet er skjørt. . Når hærførerne i det gamle Romde kjørte gjennom byen i triumf og tok i mot folkets hyllest etter å ha vunnet et stort slag, stod det alltid en slave bak på vogna og visket dem i øret: " Memento mori!" "Husk på at du skal dø!""Respice post te!Hominem te memento!" "Se bak deg! Husk at du bare er et menneske!" Her i Japan trenger vi så visst ingen slave til å minne oss om vår menneskelighet og vår dødlighet. Vi har jordskjelv. Vi tråkker omkring på ei jordskorpe som har så mye virketrang i seg at den kan finne på hva som helst når som helst. Og likevel nytter det ikke å fortvile.
Jeg sitter på en benk i 6 etasje på en av de største bokhandlerne i Osaka. Så skjer det noe merkelig. Det er som om benken jeg sitter på, beveger seg fra side til side. Akkurat som om jeg har fått et anfall av svimmelhet. Kanskje er jeg alvorlig syk? Jeg reiser meg opp. Prøver meg forsiktig med et par steg bortover gulvet. Det svaier ennå. Så ser jeg bort på noen av de andre kundene i butikken. De ter seg på samme måten som jeg. Det er som om de ikke tør sette foten skikkelig ned, som om de ikke helt stoler på at golvet vil bære dem. Jeg løfter blikket opp helt tilfeldig og får øye på et skilt som henger i to sener ned fra taket. Det rører på seg. Det duver rolig frem og tilbake. Så kikker jeg over på en av bygningene ved siden av. Taklampene i et av rommene beveger seg som pendler på bestefarsur. Da går det opp for meg. Jeg er ikke syk. Det er ikke noe svimmelhetsanfall. Det er bare et jordskjelv.
Bare et jordskjelv? Et jordskjelv er ikke bare bare. Det får jeg vitterlig se når jeg kommer hjem, slår på fjernsynet og får sannheten slengt i fleisen. Et jordskjelv med episenter ute i havet litt øst for Sendai, nord for Tokyo, har i løpet av få minutter forårsaket en 10 meter høy tsunami . Denne har rammet kysten med en fart på over 500 km i timen. Båter er slengt på land, hus er knust til pinneved, biler er blitt slengt omkring som små plastleker og åkerland er ødelagt for lang tid framover. Men det verste er de menneskelige lidelsene. Mange hundre er funnet døde, atskillig flere er savnet. Tallet på døde vil stige til godt over tusen sies det på nyhetene. Hva så med alle de som er skadet for resten av livet. Hva med alle dem som har mistet foreldre, barn, slekt og venner. Etter noen uker kanskje måneder vil vi antagelig også kunne plusse på med et stort antall nye hjemløse. Så er det kjernekraftverkene i området. De har problemer med å få kjølt ned reaktorene på et av dem. Klarer de ikke det, frykter de en katastrofe på nivå med det i Tsjernobyl i 1986. Her er det en kamp mot tiden. Kraftanleggene er nede på grunn av jordskjelvet, og strømforsyningene er brutt sammen. Men de er helt avhengige av strøm for å kunne drive nedkjølingssystemet for kjernereaktorene. Her kan man i sannhet snakke om en ond sirkel.
Vi bor langt borte fra der det skjedde, og der det skjer fortsatt. Det ligger rundt 80 mil fra her hvor vi bor. Her går livet som normalt. Der oppe er det en helt annet verden. Alt er bare kaos. Infrastrukturen er brutt sammen. Telefonsambandet ligger nede. Folk får ikke komme i kontakt med hverandre. Uvissheten er knugende for dem som har noen av sine kjære i området som er rammet.
Jeg var ikke syk, det var bare et jordskjelv. Jeg føler meg skamfull over å ha tenkt slik. De som bor 80 mil lengre mot nord i landet hadde et velordnet samfunn som gav dem en viss form for trygghet og tilhørighet. I løpet av noen fattige minutter var alt rundt dem omvandlet til et totalt kaos.
Situasjoner kan fort snu. Vi fikk alltid høre at det var noen områder som var sikrere enn andre når det gjalt jordskjelv. Det var en myte. Jordskjelvet i Kobe slo i filler den myten. Nå regner vi ikke noe område av Japan som sikkert.
Det får en til å føle seg liten og sårbar. Livet er skjørt. . Når hærførerne i det gamle Romde kjørte gjennom byen i triumf og tok i mot folkets hyllest etter å ha vunnet et stort slag, stod det alltid en slave bak på vogna og visket dem i øret: " Memento mori!" "Husk på at du skal dø!""Respice post te!Hominem te memento!" "Se bak deg! Husk at du bare er et menneske!" Her i Japan trenger vi så visst ingen slave til å minne oss om vår menneskelighet og vår dødlighet. Vi har jordskjelv. Vi tråkker omkring på ei jordskorpe som har så mye virketrang i seg at den kan finne på hva som helst når som helst. Og likevel nytter det ikke å fortvile.
Vi kommer til å ta opp en kollekt under gudstjenesten til støtte for dem som er rammet av katastrofen.
En av salmene jeg har valgt for morgendagens gudstjeneste er oversatt fra norsk.
Jeg er i Herrens hender
når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender
sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe
av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge
få kraft i Jesu navn.
Dette kan fortone seg som virkelighetsflukt for noen , men jeg sier som Peter: "Herre, hvor skal jeg vel gå hen, du har det evige livs ord."
posted by John Olav og Dagny Harkmark Straume at 3:37 a.m.
2 Comments:
Hei John Olav. Godt å høre at dere er i god behold. Det er jammen risikabelt å bo i Japan. Håper dere får styrke for dagene fremover. Lykke til videre. John Olav Dankel.
Hei!
Veldig, veldig bra skrevet, John Olav! Hils Dagny. Vi har dere - og landet - i tanker og bønner. Knib Bjørg
Legg inn en kommentar
<< Home