3.DAG
Det er gått tre dager siden det største jordskjelvet som er målt i Japan, snudde opp ned på tilværelsen for menneskene i og omkring Sendai. Tre dager er gått, og rapportene vi får via diverse nyhetsmedia, blir bare verre og verre. Hele byer jevnet med jorden, ufattelige menneskelige lidelser, skrekkbilder av naturen på sitt verste. En kan fortsette å lekse opp tema etter tema og vil ikke ha berørt mer enn så vidt overflaten av det som har skjedd og fortsatt skjer.
Det nytter egentlig ikke for oss å forsøke å beskrive hendelsene med ord. Nyhetsmediene gjør det mye bedre med sine kameraer og mikrofoner. Men vi kan reflektere.
En slik katastrofe preges av store tall med mange nuller. Vi har lett for å la oss imponere av slikt. På samme måten er det med de utallige filmsnuttene av frådende vannmasser som river med seg alt i sin vei. De tar pusten fra oss. Men det er ikke de spektakulære bildene som stikker dypest. Det er det de bildene som får fram mennesket i all sin skjørhet, som gjør. I går fikk vi et glimt av en Minni Mus figur i stoff som lå midt i haugen av vrakrester etter hus. En liten tilgriset koseleke som for få dager siden kanskje hadde tilhørt ei lita jente. Hvor eieren er nå vet ingen. Men tanken på at hun muligens er blitt borte i de frådende vannmassene fyller en med en ufattelig tristhet. Det vil nok bli funnet mange slike i ruinene rundt om, leker og gjenstander som ikke lenger har eiere som vil gjøre krav på dem.
Vi bor langt unna det som skjedde, selv om vi faktisk bor i samme land. Når vi ser nyhetene og sammenligner det med vår helt vanlige hverdag, skulle en tro at en var på to forskjellige kloder. Å leve helt normalt, sove i en seng, kunne gå på badet og dusje i reint vann, spise frokost, gå på butikken og få de varene en ønsker, alt dette føles som en hån mot dem som har fått livene sine snudd opp ned på.
Vi har prøvd å følge med på diverse nyhetskanaler, NHK, BBC, CNN , NRK osv. På en av kanalene ble nyhetssendingen om katastrofen avbrutt av en reklamesending der et av innslagene dreide seg om et produkt som løser problemer med uren hud. Vi fikk se bilder av ansikter før og etter bruk av produktet. Jeg tror ikke de som skriker av fortvilelse over å ha mistet alt og alle, bekymrer seg for uren hud. TV-kanalene får strykkarakter av undertegnede hva takt og timing angår. Er det nødvendig å strekke uttrykket "den enes død, den andres brød" så langt?