SYNDSBEKJENNELSE OG MISJON

Det har i den senere tid foregått en debatt i avisene (i alle fall i Vårt Land) om syndsbekjennelsen. Noen ønsker å forandre ordlyden, mens andre igjen helst vil fjerne den helt. Det er så mye førdømmelse hevdes det. Det er usunt med så mye selvforakt. Sett ut i fra mitt ståsted både som kristen og misjonær rister jeg oppgitt på hodet. Ikke over at man skal prøve å oppmuntre folk til mer selvfølelse, men over at man løser dette problemet ved å avsvekke eller ta fra mennesket muligheten til å erkjenne hvem det er og hvor avhengig de er av Guds nåde. Syndserkjennelse og syndsbekjennelse innfor Guds ansikt er ikke usunt. Det usunne er når mennesker ut fra helt egoistiske motiver prøver å binde andre i deres dårlige samvittighet. Men det er ikke det det er snakk om her. Sann syndserkjennelse og syndebekjennelse binder ikke, men frigjør. Det setter oss i stand til å ta i mot Guds gave, syndenes forlatelse. Det er jo det kristendom dreier seg om. Preker vi noe annet er det ikke kristendom, men noe almenreligiøst kliss som en kan verken leve eller dø på.

Som kristen og misjonær ser jeg syndserkjennelsen, syndsbekjennelsen og syndstilgivelsen som svært sentrale punkter i det budskapet vi formidler. Underslår jeg dette har jeg ikke noe særlig å komme med og kan vi like godt overlate arenaen til en hvilken som helst annen religion.

Jeg lar evangelisten Lukas avslutte med sin versjon av misjonsbefalingen. -Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem. "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag: dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette...- Lukas 24.45-48