HØSTLØV, FOSSEFALL OG APESTREKER.

Å oppleve høsten i Japan er noe man gjerne reiser et godt stykke for å få til. Nå i midten av november er spesielt den japanske lønnen, momiji, virkelig et skue. På denne tiden viser den seg fram i omtrent alle de fargene årstiden kan by på, rødt, gult, brunt osv. Minoh heter et område som ligger helt nord i beltet av byer som utgjør Stor-Osaka. Der er det et stort parkområde med nevnte type trær og et praktfullt fossefall. Vi var tre stykker som tok en tur opp dit forleden dag. Vår utmerkede ettåring, Rebekka, Dagny og jeg. Vi kommer dit med en sidebane til et av de lokale togselskapene i området. Det var en litt kjølig men fin novemberdag. Hverdag til tross, det var faktisk ganske mange mennesker som hadde tatt seg tid til å nyte høstdagen.

Veien inn til selve parkområdet gikk langs en elv som snodde seg innover en trang dal. Forventningene til å oppleve fine høstfarger ble ikke gjort til skamme, selv om det nok hadde vært enda flottere og mer fargesprakende om vi hadde ventet ytterligere en uke. Langs veien stod trærne tett i tett og viste seg fram i all slags sjatteringer av høstfarver.

Etter cirka 2 kilometer kom vi fram til et fossefall som tross liten vannføring i elva, levde opp til sitt rykte som verd å se på. Det var som om et flortynt slør rakk fra toppen av den loddrett fjellveggen og like ned i dammen nedenunder. En hegre stod stille på en stein tett innved fossen. Var den på jakt etter mat, eller bare nøt den det lette yret fra vann som ble slått mot steinene?

Hegra var forresten ikke det eneste formen for fauna vi fikk se denne dagen. Etter å ha gått opp en bratt bakke som ledet opp til et sted på oversiden av fossen, fikk vi plutselig øye på noe som rørte seg inne i løvverket på et digert tre. En makake, en japansk ape, kom klatrende ut på en stor grein, antagelig på jakt etter noe å spise. Vi fikk bare et lite glimt av den. Da den så oss for den inn mellom løvverket igjen. Vi visste det var aper i området, men regnet med at dette var denne ene vi fikk se i løpet av turen. Der tok vi feil. På veien tilbake til stasjonen kom plutselig en hel flokk nedover mot oss. Noen klatret i trærne, telefon- og strømledningene mens andre husket seg avgårde langs bakken. De var tydeligvis vant til folk for de beveget seg tett langs den veien vi gikk på. Rebekka stilte seg opp like foran et mindre eksemplar av arten forat vi skulle kunne ta bildet av dem begge. Dette provosert tydelig. Jeg rakk aldri å stille inn kameraet. Med et hissig skrik for den lille krabaten mot henne. Rebekka som er en habil trimmer, betrakter seg selv som langdistanseløper. Der og da beviste hun til fulle at hun også har gode evner som sprinter. Bykset hun gjorde stod ikke tilbake for det den lille apen gjorde. Friidrettsnorge går glipp av et stortalent på 100 meter om hun fortsatt holder seg til langdistanser. Episoden satte en støkk i oss, og pulsen fikk en faretruende høy takt. Takten ble ikke noe lavere da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde dem rundt oss på alle kanter. Både foran bak og i trekronene over hodene våre. En som tydelig hadde et slags oppsynsansvar i området, var travelt opptatt med å snakke i en walkie talkie. Temaet var tydelig apenes adferd.

Vi kom oss greitt ut av området uten at det inntraff flere episoder av skremmende art. Vi hadde fått sett et praktfullt fossefall og sprakende høstfarger, og selv om apestreker satte hjertet på en liten prøve et lite øyeblikk, har vi med det en historie å berette som ikke så veldig mange andre nordmenn kan varte opp med. Og det er da virkelig en tur verd.

MER OM APER

Makake (makaka fuscata), den japanske apen, kan bli mellom 10 til 30 kilo. Den opptrer i flokk på rundt 30 dyr. Lederen av flokken er en han. Kroppen er dekket av tykk pels, bortsett fra akterpartiet og ansiktet. Disse delene er sterkt rødmusset som om dyret skulle å gått på fylla fra fødselen av.

Folk som beveger seg i områder der disse oppholder seg frarådes å dra på bæreposer, da apene kan tro at det er mat i dem. Da kan de bli aggressive og være farlige spesielt for små barn.

En episode som skjedde med noen finske misjonærer for mange år siden illustrerer hvor nærgående de kan bli.

De hadde tatt en tur inn i samme området som vi hadde vår opplevelse. De stoppet ved en brusautomat for å få seg noe å drikke. En av dem la på penger, trykket på knappen for den ønskede varen, og ned falt en boks med cola. Vedkommende skulle akkurat til å ta opp boksen, da en hånd skjøt fram bakfra og grep tak i boksen. Apen som naturlig nok armen tilhørte, åpnet boksen, satte den til munnen og drakk opp innholdet som om den ikke skulle ha gjort noe annet.

PS.

Det finnes også villsvin og dådyr i området vi beveget oss i, men dem så vi ikke noe til.