Denne uken besteg vi Kongo-san, et fjell som ligger på grensen mellom Osaka og Nara fylke. Anledningen var høstens misjonærmøte som ble arrangert på et ryokan, et japansk gjestgiveri, på toppen av fjellet. Det går en taubane nesten helt til topps, men de fleste av oss valgte å forsere fjellet til fots. Stien snodde seg i sikk sakk oppover fjellsiden. Steiner og røttene på store sedertrær som raget høyt over hodene våre, dannet naturlige trinn i det bratte terrenget. Noen steder gikk stien langs en småbekk som rant lystig nedover den bratte skråningen. Andre steder gikk stien og bekken i ett. Et sted kunne vi se tydelige spor etter en tyfon som hadde herjet området for en del år tilbake. Store trestammer lå på kryss og tvers over hverandre som pinnene i et mikadospill.
Naturlig nok var det en strabasiøs tur. Pusten gikk tungt og blodet pumpet hardt rundt i kroppen. Svetten rant i strie strømmer nedover panne, nakke og ryggtavle. Men slitet til tross, vel oppe kjentes det likevel godt å ha brukt kroppen litt ekstra. Vi brukte 2-3 timer på turen.
På toppen kunne vi nyte en fantastisk utsikt. Høsten hadde satt sitt preg sterkere her enn i lavlandet. Momiji eller japansk lønn hadde kroner som skiftet i rødt, brunt og gult. Andre trær hadde nesten kvittet seg med alt løvverket.
Været hadde vært bra under hele oppturen, men utover kvelden og nattenble vinden atskillig hissigere alt mens den drev foran seg store, tunge skyer. Ut på morgenkvisten pisket den løs på trær og busker og gav dem skikkelig juling.Vissent løv flagret gjennom luften som sommerfugler ute av kontroll.
Flere av oss skulle egentlig ha tatt taubanen ned igjen, men det kunne vi bare glemme. På grunn av vinden var den ute av drift hele dagen. Vi måtte gå eller bli kjørt. De fleste satt på med bil, men tre av oss gikk til fots. Denne gangen tok vi kjøreveien og ikke stien vi hadde gått opp på. Hvilken kjørevei! Det var ikke selve veikvaliteten som var den store utfordringen men den bratte helningen. Vi tre som gikk, var i alle fall glade for at vi ikke satt på med bil selv om melkesyra begynte å anta faretruende mengder i legger og lår. De som satt på med bil, kunne da også fortelle at det hadde vært en stor utfordring for nervene. De som arbeidet på stedet fortalte at det er umulig å bruke bil vinterstid.Til det er det for bratt og glatt. Da er de helt avhengige av taubanen. Like fullt er det drift her oppe hele året.Det er ikke bare i Norge at det finnes steder der "ingen skulle tru at nokon kunne bu."