Sist søndag feiret vi alle helgens dag i menigheten her på Mukonoso. De som ville, hadde bilde av sine kjære avdøde med til kirken og satte det på et bord bak i salen. De som ikke kjenner så godt til kirken og kirkens tradisjoner ville kanskje tro at vi tilbad de avdøde. Det var ikke tilfelle. Bildene hadde de med for å minnes sine avdøde, noe jeg tror kan være godt.

Men hovedhensikten med denne dagen er ikke først og fremst å minnes avdøde i alminnelighet, men å minnes dem som døde i troen på Kristus. Bibelen omtaler de som døde i troen på Kristus som vitner. De vitner om at Han døde for alles synders skyld slik at de som tror på ham, kan få syndenes forlatelse. De vitner videre om at Han stod opp for dem slik at de skulle kunne få sin plass i det evige liv. Ved å minnes dem lytter vi til deres vitnesbyrd om vår Herre Jesus.

Disse vitnene er alle mulige slags mennesker. Vi har troskjempene som for eksempel apostlene som alle kjenner til, men vi har også alminnelige hverdagsmennesker som levde og trodde det samme som apostlene. Vitnesbyrdet er det samme uansett hva slags mennesker de var og hvilke posisjon de hadde. Minnet om dem taler enstemming: ”Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.” Dette levde de for, og og dette døde de i troen på. Dette vitnesbyrdet er en utfordring til oss som er igjen. Hva tror vi, og hva slags vitnesbyrd vil vi etterlate oss?