Sakamoto san* er død.

Dette er ikke en nekrolog over en arbeider i Kinki kirken eller et av medlemmene i vår menighet. Nei dette er en skisse som har til hensikt å illustrere situasjonen for en del japanere som ikke kan beskyldes for å sitte på den grønne gren.

Sakamoto san* var en 42 år gammel mann. Han hadde ikke arbeid og var avhengig av sosial støtte. Han hadde i perioder vært hjemløs, men de siste årene hadde han fått bo i en liten leilighet. Han begynte som fast gjest i kirken på matutdelingen som menigheten vår er ansvarlig for. Etter hvert viste det seg at han likte å lage mat og tok sin tørn med tilberedelse og servering. Sammen med noen få andre begynte han så å dukke opp på gudstjenesten. Det siste halvåret i 2013, kom han fast hver søndag, mer regelmessig enn enkelte av de faste medlemmene. Han var egentlig medlem av Soka Gakkai en japansk buddhistisk sekt, men sa at han trivdes med å komme til kirken. 

Da han så plutselig døde var det som en vegg i huset var borte.
Selv om han ikke var medlem hos oss følte vi nærhet og ansvar.

Hva så med begravelse? Hans nærmeste familie hadde han ikke hatt kontakt med på 20 år. Hvor var de? I og med at han ble funnet død hjemme, ble politiet koblet inn med tanke på å konstatere dødsårsak. Disse klarte også å spore opp to søstre(foreldrene døde da han var tenåring) og fikk gi dem beskjed om hva som var skjedd. Men ingen av dem ville ta noe ansvar for begravelsen. Det ble ikke gitt noen begrunnelse, men vi fikk vite av andre at han som sosialklient sannsynligvis ble sett på som en skam for familien. Hjemløse og folk som er avhengige av sosial støtte blir betraktet som en slags paria. Enkelte omtaler seg selv som søppel, fordi resten av samfunnet gjør det.

Vi tilbød oss å forrette begravelsen og det ble akseptert. Når det gjaldt utgiftene til kiste og kremasjon ville byen ta seg av det. Men hva med hans jordiske levninger? Hva med grav? Dersom byen skulle ta seg av det også, ville det bli en slags upersonlig fellesgrav i tilknytning til et eller annet tempel langt borte.
Vi har urnerom i kirken. Hva om urnen hans ble plassert der?
Dette måtte vi så fall diskutere med menigheten.
Vi tok opp saken på menighetens årsmøte som ble holdt 11/2 uke etter begravelsen. De fleste mente det var greit at vi plasserte urnen i kirkens urnerom. Bare én hadde innvendinger. Sakamoto san var ikke døpt. Kunne han da legges i en «kristen» grav? Det var som om et gufs fra fortidens Norge jog gjennom kirken. Vi hadde det jo også slik en gang at dem som man ikke rakk å døpe før de døde ikke fikk komme i «vigslet» jord. Vi prøvde å argumentere med at vi ikke blir døpt først og fremst for å komme i kristen grav, men for å innlemmes i fellesskapet med Jesus. I døden er alle like, og det er Gud som til syvende og sist avgjør hvem som skal gå inn til den evige hvile. Hvor vi er gravlagt har lite med saken å gjøre. Ved å gi Sakamoto san* en verdig begravelse og la ham få en grav ville vi måtte se på våre egne holdninger, og ikke minst ville det sende signaler til andre som hadde samme livssituasjon som ham om at de er verdifulle og ikke paria eller søppel.
Samtalen om temaet gikk greit for seg og til slutt ble det enighet om at han skulle få en plass i kirkens urnerom.
I ettertid har vi tenkt over diskusjonen vi hadde under årsmøtet, og kommet fram til at ved siden av betydelige kulturforskjeller mellom Japan og Norge så er det også stor forskjell mellom de to landene på hvordan gravlegging administreres. Gravlunder i Norge ligger under et offentlig ansvar, mens de her til lands i stor grad er satt ut til private aktører. Døden i Japan er big business.

 *san etter navn kan godt oversettes med «hr. eller fr.»

 

Sakamotosan var glad i å lage mat.

Fra begravelsen.