TANAKA-SAN

Hun er 86 år, har hatt et tøft liv. Hun ble enke for 25 år siden. Mannen var ikke medlem hos oss, men hadde kommet lenge til gudstjeneste. Det ble naturlig at begravelsen ble holdt hos oss. Tanaka-san var selv ikke kristen. Men mannens begravelse ble et vendepunkt for henne. Mens vi var hjemme på et års norgesopphold gikk hun til katekismeundervisning, ble døpt og opptatt som medlem av menigheten. Da var det gått to år etter mannen var død. Som enke var det ikke enkelt å livberge seg, men heldigvis hadde hun jobb i et forsikringsselskap. Men det var slitsom å reise rundt å selge forsikringer.
Etter at vi reiste hjem i 1992 mistet vi kontakten med henne. Da menigheten som vi hadde hatt ansvar for i 9 år, ble midlertidig stengt for et par år siden, ble hun stående uten kirketilknytning. Vi ble bedt om å ha et visst ansvar for at hun fikk en form for pastoral/sosial oppfølging. Hun ble vår egen lille enmanns menighet.
På hjemmebane har hun i mange år hatt mange harde tak. Datteren som lenge hadde vært på institusjon pga. tunge psykiske lidelser, var blitt sendt hjem, ikke nevneverdig friskere. Den eldste sønnen som hadde bodd hjemme hele tiden fikk diabetes og mistet etter hvert det meste av synet. Selv hadde hun hatt forskjellige sykdommer med derpå følgende operasjoner, blant annet brystkreft. Seinest i fjor sommer ble hun nedløpt i en rulletrapp av en som skulle rekke et tog, som for øvrig har avgang med ti minutters mellomrom. Hun falt, svimte av og ble brakt til sykehus med ødelagt tannprotese og brudd i overarmen. Dermed ble det nok et langt sykehusopphold. Etter et par måneder ble hun utskrevet, men var egentlig langt fra frisk nok til å stelle seg selv og to voksne barn. Hun kunne få hjemmehjelp, men det var lang ventetid. Det ville ikke bli aktuelt å få noen mens hun virkelig trengte det. Men mot alle odds har hun ridd av denne stormen også.
Når et menneske har fått så mye juling skulle en tro at hun ville være både sint og bitter. Men det er så langt fra tilfelle. Å være sammen med Tanaka-san er en den mest takknemlige oppgaven vi har. Til tross for smerter og mye slit er hun en livsglad og takknemlig person. Når vi tar kontakt med henne, tar med henne ut på biltur eller kafé, stråler hun som en sol. Jeg vet ikke hvem som blir mest velsignet, hun eller oss, den ene gangen i måneden vi har satt av til vår egen lille enmannsmenighet.