Pinse 1
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home