En julefortelling.
Del 1
”For det var ikke plass for dem i herberget.”
Vi er i full gang med julefeiringen i menigheten. I skrivende stund har vi nettopp gjort unna 2/3 av årets opplegg i forbindelse med høytiden. I går dukket rundt 15 unger i tillegg til noen få foreldre opp på Kids’ Club sitt julearrangement. Vi sang sammen, så på en film, arrangerte bingo og rundet det hele av med servering av bløtkake og utdeling av presanger. I dag holdt vi julegudstjeneste på formiddagen og hadde middag sammen på ettermiddagen. Folk hadde med seg hver sin rett. Slik er tradisjon her i menigheten. På onsdag runder vi av årets jul med fest på kvelden. Vi har et variert program med en enkel lysmesse, marimbakonsert, bingo og selvfølgelig masse tid til kaker, te og kaffe.
Juletradisjoner er et interessant fenomen. I Japan så er nok nyttår høytiden med stor ”H”. Men for kristne er det viktig at julen markeres i menigheten, ikke bare med en halvtimes juleidyll i en fullpakket kirke, men med et arrangement der vi tar oss rikelig med tid til å være sammen og virkelig oppleve fellesskap.
Det er interessant for en nordmann og være med på dette. Skal jeg sammenligne den form for julefeiring vi opplever her ute og slik den blir gjennomført i Norge, faller norsk jul totalt igjennom. Vi hører ofte uttrykk som at julen er familiens og barnas høytid. Personlig synes jeg dette er noe stort sludder. Julen er alle troendes høytid, og det er ikke minst kirkens høytid. Den norske julen er etter min mening altfor privat og ekskluderende. Denne privatiseringen også blant kristne er egentlig et rov. Vi har stjålet julen fra kirken. Julen i kristen forstand er verken mer eller mindre feiringen av begynnelsen på Guds frelsesverk. Denne feiringen burde hatt sitt sentrum i menighetene og ikke i de tusen hjem. Vi ”lirer” av oss en gudstjeneste dytter i oss tilstrekkelig med kirkelig julestemning før vi raser hjem og murer oss inne blant våre private juletradisjoner.
Vi har vært med på å arrangere såkalt alternativ julefeiring i regi av menigheten hjemme i Norge. Vi syntes det var hyggelig og meningsfylt. Men jeg liker ikke ordet ”alternativ”. Det gjør så altfor lett de som deltar om til offer, klienter, sosiale kasus eller stakkarer som ikke har andre å feire julen sammen med. Menighetens julefest skulle ikke være et alternativ, men selve hovedfesten som de fleste aktive kristne virkelig sluttet opp om. Når vi snakket med solide gode kristne borgere i Norge om forberedelsene til disse arrangementene på julaften, fikk vi mange godord og mye verbal støtte. Men når vi spurte om ikke de kunne tenke seg å være med på noe slik selv, begynte gjerne blikkene å flakke. Inntrykket av panikk var påfallende. Gi opp sine familietradisjoner selv for dette? Nei, det er å gå for langt!
Jeg vet at jeg beveger meg i farlig farvann. Tradisjoner er ikke å spøke med og aller minst juletradisjoner. Men faktum er at de tradisjonene vi holder så fast på, kanskje har et enda sterkere grep på oss og gjør oss ufrie.
”For det var ikke plass for dem i herberget.” Slik var det den aller første julekvelden, og slik er det også i dag. Vår norske julefeiring er så rigid at den gjør det svært vanskelig å få til en julefest i menigheten uten at det skal se ut som et sosialtiltak.
Dette er også en måte å stenge frelseren ute på.
I grunnen er jeg litt stolt av menigheten vår. Det er ikke fullkomment det vi gjør, men det er om ikke annet et forsøk på å åpne døra til herberget for frelseren.
På tampen av det hele kunne jeg forresten godt tenke meg å bytte ut ordet ”jul” med noe annet. Ordet er i grunnen nokså intetsigende. I stedet kunne vi ha oversatt det engelske ”Christmas” med Kristmesse eller Kristfest.
Ha en meningsfylt jul, eller skal jeg heller si Kristfest.