“Itsukushimi fukaki tomo naru Iesu wa.”Lyden av sang flyter gjennom korridorene fra et annet sted i bygningen. Det er noe kjent med tonene vi hører, men jeg kan ikke helt komme på hva det er. Dagny er kvikkere i oppfattelsen enn jeg og utbryter:”Det er jo ”Hvilken venn vi har i Jesus”!” Jeg lytter litt nøyere etter. Hun har rett. Her sitter vi i fellesrommet på et vanlig pleie/aldershjem i en mindre by i Japan og hører kristen sang. Vi er på sykebesøk hos Toda-san, en tidligere bibelkvinne i Kinki-kirken. Vi spør henne om stedet har noen kirkelig tilknytning, men det har det ikke. Sangen fortsetter alle tre versene til ende. Så setter de i gang fra begynnelsen av igjen. Nå har en mannsstemme blandet seg med i koret. Det høres ut som om det er en øvelse. Vi snur oss i retning av der sangen kommer fra, strekker hals og oppdager en liten gruppe som blir ledet av en katolsk nonne. Hun står der og dirigerer med den ene handa.
Toda-san har nettopp fylt 80 år. Hun arbeidet sammen med oss i en rekke år da vi bodde i Kawanishi, en mindre by nord øst i samme fylket som vi bor i nå. Det er få mennesker som har betydd så mye for oss som hun. Et ydmykt stillfarende menneske uten de store fakter, men med et klart vitnesbyrd om Jesus og en stor porsjon romslighet overfor utlendinger med dårlig språk og manglende kunnskaper om japansk sed og skikk.
Nå sitter hun der rett overfor oss. Det milde ansiktet hennes og sangen i bakgrunnen passer så godt sammen. ”Hvilken venn vi har i Jesus!” Det er ikke få mennesker hun har ledet til denne vennen. Samværet med henne blir som en andakt uten de store ord og talemåter. Bare en eldre kvinnes milde ansikt og sangen om vår venn, Jesus. Noen ganger er det nok. Amen.