To folk i sorg.

I løpet av fire og en halv måned har to land vi har sterk tilknytning til blitt rammet på en særdeles grusom måte. 3. mars ble naturkreftene sluppet løs i nordområdene i Japan på en måte som ingen hadde kunnet forestille seg. Når så et atomkraftanlegg tilfeldigvis lå i den leia tsunamien valgte å følge, var begeret fullt. Over 20.000 menneskers liv sluknet i en kjempebølge, enda flere mennesker må leve med savnet etter sine kjære i mange år framover og et stort landareale vil være ubrukelig i uoverskuelig framtid.

Nå har vårt eget fedreland, Norge blitt rammet av en katastrofe. Denne gangen er det ikke lunefulle naturkrefter som står bak, men en høyst intelligent ung mann som med lang og grundig planlegging la grunnen for de verste terrorhandlinger i vårt land siden 2. verdenskrig. Vi ble ikke selv rammet, men denne kyniske drapsmannen har drept kanskje over hundre mennesker og berøvet uskylden som er så sentral i et demokratisk samfunn, fra et helt folk. Vi fikk beskjed om de grufulle hendelsene direkte fra våre døtre. Begge de to var ok. Så åpnet vi internett og søkte på nyhetene, og den ene grufulle beskrivelsen etter den andre ble rullet opp for oss alt etter som leste gjennom sidene. Vi er glade for at vi fikk beskjeden i denne rekkefølgen. Hadde vi hørt på nyhetene først, hadde vi hatt noen pinefulle timer før vi hadde fått bekreftelse på hvorvidt alt var i orden med dem. Begge to er bosatt i Oslo, henholdsvis i 10 og 20 minutters gåavstand fra regjeringskvartalet. En av dem har fast rute gjennom regjeringskvartalet på vei til jobb. Vi har vært heldige, men det erkjennes med en vond bismak i munnen. For det er mange som sliter med sorg, smerte og en mengde uavklarte spørsmål akkurat nå. Våre tanker og bønner går til dem.

Hele gårsdagen ringte flere til oss og uttrykte sympati. Før gudstjenesten i dag kom mange bort til oss og snakket med tydelig medfølelse om det som hadde hendt. I kirkebønnen under gudstjenesten bad lederen for Norge og for dem som var direkte berørt av terrorhandlingene. Japanere har opplevd mye vondt. De har fått mye støtte fra fjernt og nær. Nå er det nordmenn som lider, og de som for ikke lang tid tilbake møtte smerte, står klar til å gi videre eller gi tilbake noe av den medfølelse og empati de selv er blitt møtt med. Dette oppleves sterkt men godt.