PINSE, DEN GLEMTE HØYTID.

Vi har tre store høytider i den kristne kirke, jul, påske og pinse. Av disse er uten tvil julen den mest populære. Påsken klarer også å markere sin posisjon til en viss grad, dog sliter litt med å konkurrere med vårsol og skiturer i fjellet. Men den holder seg som en god nummer to. Pinsen derimot har en lei tendens til å bli overdøvet av forsommerens kall fra båt- hytte- og friluftsliv. Pinsen har liksom ikke noe konkret å by på. I julen feirer vi frelserens fødsel, i påskens hans død og oppstandelse. Riktignok er det som skjer pinsedag, spektakulært og verd vår oppmerksomhet. Ånden faller på disiplene og manifesterer seg som tunger liksom av ild, og disiplene begynner å tale til folk rundt seg på alle datidens språk innen den romerske verden. Men av en eller annen grunn kommer vi som ønsker å markere denne høytiden sørgelig til kort når det gjelder det å få folk til å komme til kirke. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Også her i Japan sliter vi med det samme. Om ikke akkurat det er båt eller hytta som trekker, så har pinsefesten ikke hatt den store apellen.
Like fullt, så vil jeg hevde at uten pinse, uten Den Hellige Ånd, ville de andre to høytidene vært uten mening. Juleevangeliet ville bare blitt en fødselshistorie blant mange andre historier om fødsler og en ørkesløs og tom kjøpefest, og påskens budskap ville vært en beretning om et justismord og en uforklarlig gåte omkring hva som skjedde med Jesu døde legeme.
I og med at Den Hellige Ånd er falt ned over kirken så får det vi kan lese om i bibelen innhold og betydning. Den Hellige Ånd gjør det slik at vi kan tro det utrolige, og han utruster de troende til å føre videre det verk som Jesus la grunnlaget for. Ånden er Guds og Jesu predikant. Han taler formaning og trøst til hjertene slik at vi skal få tilgivelse for alle våre synder og evig liv. Han utruster oss med nådegaver som vi skal bruke i Herrens tjeneste. Er ikke det en høytid verd?