Tsuyu (Regntid)

Det er regntid, tsuyu på japansk. Temperaturen er behagelig, men luftfuktigheten gjør at det er vel klamt. Når vi dusjer om morgenen nytter det ikke hvor mye enn vi tørker håret. Det kjennes fuktig uansett. Noen ganger renner det i strie strømmmer fra nakken og nedover ryggtavla. Å skrive for hånd kan være vanskelig. Hånda er noen ganger så klam at den kleber seg fast til papiret. En løsning har vært å klippe hull i en gammel sokk og tre den på skrivehånda. Da glir det bedre.

Jeg skal ikke klage. Vi trenger all den fukten vi kan få, helst i store mengder. Det var lite snø i fjellene i vinter. Det har ført til lavere vannstand i mange magasiner. Ikke så at det er den store tørkekatastrofen i anmarsj, men det kan bli restriksjoner på bruk av vann. Det er det ingen som ønsker. Som i en hvilken som helst annen velstandskultur, er det også her et forholdsvis høyt forbruk av vann. Jeg tror mange ville synes det var ille dersom de måtte sløyfe ofuro, japansk bad. Ofuro er ikke bare hygiene, det er kultur, det er rekreasjon. Selv om de fleste hjem i dag har eget bad, finnes det et stort antall spa med store bassenger der folk kan nyte varmt vann som kommer naturlig eller blir pumpet opp fra underjordiske varme kilder dypt nede bakken. Det var forresten en stygg ulykke i et spa i Tokyo forleden dag. Et helt seksjon blåste i luften og minst tre mennesker omkom. Man tror det er metangass som forårsaket ulykken. Gassen har antagelig blitt pumpet opp samtidig med det varme vannet. Normalt skulle den ha blitt luftet ut, men det var tror man, et eller annet som ikke fungerte. Saken er fortsatt under etterforskning.

Tilbake til tsuyu, regntida. Den var en uke forsinket i år. Normalt er den her i midten av i første halvdel av juni, og varer til et stykke ut i juli.

Dagny og jeg pleier å spasere en time før frokost hver morgen. Hele året rundt. Ruta legger vi bort til og oppetter langs elva som skiller Amagasaki fra nabobyen i vest Nishinomiya. Normalt er det en brei og fin gruslagt vei for oss som beveger seg til fots. Men når de verste regnskyllene setter inn er den som en eneste langt gjørmepøl. Da er det ingen fornøyelse å gå. Det surkler i skoa og søla skvetter til alle kanter hver gang vi setter foten ned.

I skrivende stund lytter jeg til regnet som sildrer ned utenfor. I det fjerne kan jeg høre froskene som fortsetter på sin forsommerserenade.

I morgen er det St. hans. Det er ingen tradisjon for å feire det her i landet. Derimot markerer japanere litt seinere på sommeren noe som kalles obon. Det er en fest der man ærer de avdødes ånder. En religiøs fest med andre ord. Mange reiser tilbake til barndomshjemmet. Denne høytiden markeres blant annet med dans (bon odori- bon dans) og fyrverkeri.

På søndag skal vi ha medlemsmøte i kirken. Vi skal blant annet planlegge program for basar og jul. Under årsmøtet i vinter kom det fram et forslag om å kunne gå inn i kirken med skoene på. Menigheten vedtok en forsøksperiode fram til sommerens medlemsmøte.Normalt pleier man å ta av seg skoene og ta på seg tøfler når man går inn i hus her i landet. Det har vært vanlig i kirkene også. For eldre og uføre er dette et problem. Flere kirker har nå gått over til å la folk ha skoene på. Nå på søndag skal vi avgjøre om vi skal innføre ordningen permanent.

God helg!

Fra Mukogawa, elva vi spaserer langs.