Exit froskesang.
Da vi kom til Mukonoso tidlig i 1980, så stedet helt annerledes ut enn det gjør i dag. Opprinnelig var dette et jordbruksområde med mange åkerlapper der det ble plantet ris og andre nyttevekster. I slutten av mai og begynnelsen av juni ble åkerlappene fylt med vann. Ganske snart ble disse invadert av store mengder små frosk. Om kvelden etter mørkets frembrudd lød det en intens kvekking fra tusener av froskestruper. Vi syntes dette var nydelig å høre på, intensiteten til tross. Det var gode lyder å sovne til. Men så etter hvert stilnet froskesangen mer og mer av. Fremskrittet hadde sin pris. Etter hvert ble stadig flere åkerlapper tatt i bruk til andre formål. Mukonoso ligger veldig gunstig til som soveby for Osaka og Kobe, og åkerlappene var lette å gjøre om til tomter for hus og boligblokker. Risen og froskene måtte vike plassen for asfalt, stål og betong. Men fremdeles var det en del standhaftige sjeler som ikke ville gi seg for fremskrittet, men fortsatte å stelle sine små åkerlapper som forfedrene hadde gjort før dem, til stor glede for oss som gledet oss over froskesangen i juni og nøt synet av ranke risaks som vokste seg modne og gule til innhøstningen i september.Vi har lenge hatt en slik liten åkerlapp rett overfor her vi bor, og vi har frydet oss over froskesangen hvert år i mai/juni, inntil i år. Men akk, bonden som eide jordstykket ble nok for gammel til å holde på, og etterslekten fant en bedre bruk for den sett med deres øyne. Så nå har froskene sunget sin siste sang her. Folk kan nok trives i høye bygg av stål og betong, men froskene gjør det ikke. I juni neste år må vi gå et lite stykke fra her vi bor for å høre froskesang. Enn så lenge er det noen få som ikke har gitt etter for fremskrittet.
Rismarken anno 1980. |
Fra samme sted anno 2015. |
Herfra skal vi ikke lenger høre froskesang. |
Rismarken til en bonde som holder stand enn så lenge. |