50 år og fortsatt hjelpetrengende.
Dette var overskriften Vårt Land spanderte på sine lesere i sin reportasje fra Kinki evangelisk lutherske kirke i Japan sitt 50 års jubileum. Som misjonærer i Japan for Den evangelisk lutherske frikirke og Det Norske Misjonsselskap føler vi at både overskriften og reportasjen gav et svært feilaktig bilde av hva Kinkikirken er og representerer. Vi føler at det som ble skrevet gav uttrykk for en ovenfra og nedad holdning i forhold til en forholdsvis ung kirke. Det avslørte også en markedsøkonomisk tankegang som dessverre har klart å snike seg inn i folks syn på hva misjon er.
50 år og fortsatt hjelpetrengende? Er det egentlig så ille? Dersom man i Norge
etter 2.verdenskrig fremdeles hadde hatt åsatroen som religiøst fundament, er
det liten sannsynlighet for at det hadde vært så mange som lot seg overbevise
om det kom misjonærer utenfra og forkynte evangeliet om den korsfestede og
oppstandne Jesus Kristus. På grunn av den stadig økende materielle velstanden
ville de fleste ha nok med seg og sitt og ikke se behov for en tro på noe
utenfor seg selv.
etter 2.verdenskrig fremdeles hadde hatt åsatroen som religiøst fundament, er
det liten sannsynlighet for at det hadde vært så mange som lot seg overbevise
om det kom misjonærer utenfra og forkynte evangeliet om den korsfestede og
oppstandne Jesus Kristus. På grunn av den stadig økende materielle velstanden
ville de fleste ha nok med seg og sitt og ikke se behov for en tro på noe
utenfor seg selv.
50 år og fortsatt hjelpetrengende? Norge har hatt en kirke i 1000 år.
Hvor selvstendig er norske kirkesamfunn. Ta f.eks. Den Norske kirke. Den er helt
avhengig av staten for å dekke brorparten av utgiftene til lønninger for alle
typer kirkelige arbeidere. Vedlikehold av kirkebygg er et ansvar som i stor
grad påligger stat og kommune. Selv de fleste frikirkene i Norge får
statsstøtte. 1000 år og fortsatt hjelpetrengende!!
Hvor selvstendig er norske kirkesamfunn. Ta f.eks. Den Norske kirke. Den er helt
avhengig av staten for å dekke brorparten av utgiftene til lønninger for alle
typer kirkelige arbeidere. Vedlikehold av kirkebygg er et ansvar som i stor
grad påligger stat og kommune. Selv de fleste frikirkene i Norge får
statsstøtte. 1000 år og fortsatt hjelpetrengende!!
Ved å lese Vårt Land fikk vi et inntrykk av en kirke som omtrent ikke klarte noe på egen hånd. Vi som arbeider i denne kirken vet at virkeligheten er en helt annen. Når det gjelder arbeidernes lønninger har misjonene ansvar for oss misjonærer, men de nasjonale arbeiderne blir fullt ut lønnet ved hjelp av midler samlet inn i de lokale menighetene her i Japan. Bygging av kirker og boliger for arbeiderne ble i starten finansiert med midler fra Norge: I dag derimot har hver enkelt menighet selv ansvar for vedlikehold og nybygg av kirke/arbeiderbolig. Bare unntaksvis bidrar misjonen med støtte i form av prosjekter. Videre har Kinkikirken har lenge gitt støtte i form av penger og personell til kirker i andre land. I forbindelse med jordskjelvet og tsunamikatastrofen i Tohoku opprettet Kinkikirken sammen med tre andre lutherske kirker hjelpearbeid i dette området.
Kirken er liten, ja. Kirken er fremdeles avhengige av hjelp utenfra, men
samtidig makter den mye, og vi som arbeider i denne kirken er imponert over alt det et så lite kirkesamfunn faktisk klarer. Den bør derfor ikke karakteriseres
som en “sosialklient”, men omtales og behandles med adskillig mer respekt en hva som kom fram i det som stod skrevet i Vårt Lands overskrift og derpå følgende reportasje.
samtidig makter den mye, og vi som arbeider i denne kirken er imponert over alt det et så lite kirkesamfunn faktisk klarer. Den bør derfor ikke karakteriseres
som en “sosialklient”, men omtales og behandles med adskillig mer respekt en hva som kom fram i det som stod skrevet i Vårt Lands overskrift og derpå følgende reportasje.
Når det gjelder det å la markedsøkonomisk tenkning få styre hvor vi skal drive arbeid eller ikke, er det på plass med et varsko. Vi kan ikke bare la resultatene styre hvor det skal drives misjon eller ikke. Det er behovet som må legge premissene. Vi hører av og til også fra folk som er ivrig med i misjon hjemme i Norge: “Hvorfor driver dere misjon i Japan? De har det jo så godt der!” Rent materielt har man det stort sett godt i Japan. Men nå er det ikke primært u-hjelp og nødhjelp som er grunnlaget for å drive med misjon. Vi har fått i oppdrag å forkynne evangeliet i ord og gjerning. Vi er med på å bygge menigheter men lindrer også nød der den måtte dukke opp. Når under 1 % av befolkningen i Japan er kristne, sier det seg selv at behovet absolutt er til stede selv om vi har vært her i over 50 år. Om vi trakk oss fra et misjonsfelt bare fordi landet er materielt velstående eller at det er liten vekst, hva slags troverdighet ville det skape? Hvor ville det bli av viktige ord som trofasthet og tålmodighet? Det er det som er mye av hemmeligheten bak alt arbeid i Guds rike, ikke kjappe resultater og høye tall.