Påske og Dåp.

Sist søndag, påskedag feiret vi Jesu oppstandelse i Mukonoso kirke. Som et ekstra høydepunkt for feiringen hadde vi dåp av  Kushisan  som har kommet trofast til kirken de siste to årene. Han kom i kontakt med menigheten første gang i forbindelse med matutdelingsprogrammet som er en viktig del av vår virksomhet.  Etter hvert kom han fast til gudstjeneste, bibelstudium og bønnemøte. Han fikk et Nytestamente som han leste ut i løpet av kort tid. Da han fikk hele Bibelen tok han fått på den også med liv og lyst. Vi har sjelden sett en som aldri hadde vært i kontakt med kristendom tidligere vise slik  iver. Etter hvert ante vi at han la for dagen noe som var mer enn bare interesse for en ny religion. Han viste klart at her var det en gryende tro vi var vitne til.
Etter en tid spurte vi forsiktig om han hadde tenkt seriøst på å la seg døpe. Han sa han hadde tenkt på det, men trengte litt tid til å bestemme seg.
Tidlig på nyåret døde hans mor. Hun skulle begraves buddistisk.
I den forbindelse er det vanlig å brenne røkelse og tilbe avdøde.
Han spurte oss hva han skulle gjøre, han trodde på Jesus, med var ennå ikke døpt.
Vi sa at det måtte han bestemme selv, men vi fortalte ham hva vi selv pleide å gjøre ved slike anledninger. I stedet for å brenne røkelse og tilbe tegnet vi oss med korsets tegn slik man ofte gjør i katolsk sammenheng.
Vi rådet ham samtidig til å forklare sine nærmeste grunnen om han valgte ikke å følge buddistisk tradisjon.
Da begravelsen var over fortalte han oss gledesstrålende at han verken hadde brent røkelse eller tilbedt avdøde, men i stedet tegnet seg med korsets tegn.
Han hadde snakket med sine nærmeste på forhånd, og de hadde akseptert hans valg.
For oss ble det et enormt vitnesbyrd om at her var det en som tok sin tro på alvor selv om han ennå ikke var blitt døpt.
Derfor ble dåpen første påskedag selve kronen på verket for en manns vandring på vei til kristen tro.

Kushi san etter dåpen påskedag.
* san er en høflig form for titulering og brukes etter en persons navn.

 Påske i Japan.

Selv om man ikke skal rangere de kirkelige høytidene og hevde at den ene er viktigere enn den andre, så er det ikke til å underslå at påsken er den tiden evangeliet tydeligst kommer fram gjennom beretningene om Jesu lidelse, død og oppstandelse. For en utenforstående derimot vil det kanskje virke litt merkelig at man knytter en feiring til en så grusom hendelse som en persons lidelse og død på et kors. For den som ikke har kirkelig tilknytning vil nok derfor julehøytiden, med markeringen av Jesu fødsel virke som en mer fornuftig anledning å feire. Det merker vi når vi skal prøve å trekke folk til kirken i forbindelse med høytidene. Julefesten er absolutt den som trekker flest folk til kirken. Til påske, eller pinse, for den saks skyld er det stort sett de vanlige kirkegjengerne som dukker opp. Nå står imidlertid påsken for døren, og vi skal gjøre det vi kan for å få folk til å komme og få med seg et fantastisk budskap.

Her på Mukonoso er vi så heldige at det ikke bare er gjennom prekenen at budskapet formidles. Vi er så heldige å ha en altertavle som på en fantastisk måte forkynner påskens budskap. Like etter at kirken stod ferdig for over 40 år siden tok Thomas Peter Randulff som da var ansvarlig prest her i menigheten, kontakt med Odd-Bjørn Rånes som var ansatt ved den norske skolen i Kobe og gav ham i oppdrag å lage en altertavle til kirken.  Som dere kan se på fotografiet er motivet Jesus og de to røverne på korset. Den ene røveren, han som bebreidet Jesus og var full av bitterhet, er fremstilt i mørke farger, mens den andre, han som fikk løfte om å komme til paradis, faller det et lys på som strømmer ut fra Kristus.

Dette alterbildet var som et håndslag fra Himmelen da vi kom til Japan for første gang i 1980. Vi skjønte ikke et ord av det som ble sagt, det være seg i liturgi eller preken. Men budskapet som altertavlen formidlet forstod vi, og det var den prekenen vi fikk hver søndag de første 1 ½ årene.



Påsken her på Mukonoso markerer vi med tekstmeditasjon på langfredag og påskegudstjeneste på søndagen. En modell satt sammen av steiner forestiller Jesu grav. Denne settes opp på alteret på Langfredagen. Når tekstene som forteller om Jesu lidelse og død er ferdiglest, rulles en flat stein foran åpningen av graven. På påskedag, når prekenen er ferdig tas så steinen bort, og menigheten hilses med ordene:» Jesus er oppstanden, ja, Han er i sannhet oppstanden.»

På denne måten blir påskebudskapet proklamert ikke bare muntlig, men også visuelt, både ved hjelp av altertavlen og modellen av Jesu grav.

Etter gudstjenesten setter vi oss rundt bordet og nyter et godt måltid mat bestående av forskjellige retter som medlemmene av menigheten har tatt med seg. Vi er kanskje ikke den store skaren, men vi opplever dette som en fin måte å feire påske på.


Altertavlen  i Mukonoso kirke



Modell av Jesu grav.

Våren er tid for vekst også i Japan.

Når folk spør oss om hvor mange som var blitt omvendt som et resultat av arbeidet vårt hender det at vi føler oss litt forlegne. Det er dessverre ikke alltid den store tilstrømningen. Svaret på spørsmålet vil derfor bli: «noen få,» eller «vi er ikke helt sikre.» Vi lever i en tid da alt det en driver på med skal forsvares på bakgrunn av målbare resultater. Tall og fakta er greit nok, men det kan også gjøre oss gresselig selvopptatte. Derfor er lignelsen om såkornet et nyttig korrektiv. Det er ikke vi som skaper veksten, og det er heller ikke vi som omvender folk, men Gud.

Derfor midt i all gleden over at noen vender om må vi gi rom for en stor porsjon ydmykhet.
Når vi snakker om resultater så må vi ikke fortvile om det går år og dag uten at folk tar steget ut og lar seg døpe. Når det gjelder det såkornet som kalles evangeliet så er det slik at det ikke alltid spirer med en gang det er sådd. Det kan gå mange år. Vi har hørt om tilfeller der folk som har gått på søndagsskolen som barn har tatt steget ut og latt seg døpe først etter fylte 90 år.

Noen høster det vi sår, og noen ganger høster vi det andre har sådd.

Uansett hvem som sår eller høster, så er det Gud som har æren, men vi får del i gleden.
Tilvekst til menighetene skjer ikke alltid ved dåp, men også ved kristne som er kommet flyttende til området.
Dette skaper også glede.
I vår sammenheng er ikke overflytting av medlemskap bare en formell registrering i kirkeprotokollen. Vi har faktisk en egen liturgi for slike anledninger der det nye medlemmet svarer bekreftende på om tror på den treenige Gud og er døpt til hans navn. På det grunnlaget blir vedkommende opptatt som medlemmer og ønskes velkomne inn i vårt felleskap. Vi har hatt gleden av å oppleve flere slike medlemsoverføringer.
Hiromi Takekiyo som tidligere har vært medlem i to menigheter i Kinkikirken, begynte å komme til Mukonoso for halvannet år siden. Det var først og fremst av praktiske grunner da vår menighet lå nærmere der han bor enn der han gikk tidligere. Vitnesbyrdet han holdt under gudstjenesten var en bekreftelse på det vi nevnte om at det noen gang kan ta lang tid fra evangeliet blir sådd til det bærer frukt.
Hiromi Takekiyo kom første gang i kontakt med evangeliet som ungdom, men han var godt voksen før han tok steget ut og lot seg døpe.
Det var med glede vi ønsket vårt nye medlem velkommen for hans egen del og for menighetens.

 

 

Godt nytt år og takk for det gamle!

2015 er historie, og vi er i full gang med 2016. Som vanlig på denne tiden av året ser vi oss litt tilbake for så å rette blikket framover mot som venter oss i det nye året. De to siste månedene i året som gikk var en til tider hektisk periode. Den siste lørdagen i november arrangerte vi julemesse. I god tid i forveien hadde stekeovnen blitt presset til bristepunktet for å få bakt nok kaker til servering i kafeteriaen som vi hadde rigget til i kirke salen og for at de som ønsket det kunne ta med seg hjem. De som kom kunne også få kjøpt japansk lunsj. I tillegg til dette solgte vi en del gjenstander som medlemmene hadde samlet sammen samt norsk inspirerte håndtverksartikler. Det var også en et hjørne der barn kunne lage blant annet miniatyr juletrær av furukongler. Inntektene av det som ble solgt, må vi si oss fornøyde med. De bidro til at vi også år kunne runde av året med et brukbart økonomisk overskudd.

Nå er det imidlertid ikke bare det økonomiske som er det viktige med et slik tiltak. En julemesse er med på å gjøre det enklere for folk å komme innom kirken. På denne måten får vi også delt ut flyvesedler med informasjon om og innbydelse til de øvrige aktivitetene i kirken.
Ikke før hadde vi ryddet opp etter julemessa, så var det å ta fatt på forberedelsene til arrangementene i desember.
Først hadde vi barnejulefesten som i år dessverre ikke kunne varte opp med det store frammøtet. Det er trange kår for barnearbeid i menighetene rundt om i Japan for tiden. Det er vanskelig for oss å konkurrere med fotball, baseball og andre former for aktiviteter som skoler og «velforeninger» arrangerer. 
Mer heldig var vi med julefesten den 23.desember. For åttende gang på rad stilte marimbaensemblet Ensemble Plum opp så å si gratis og vartet opp med en flott konsert. Totalt møtte det opp 62 med smått og stort. Det var nesten dobbelt så mange som i fjor. Det er sjelden vi får anledning til å presentere evangeliet for så mange på en gang.

Mens det i Norge er vanlig at vi blir litt snillere ved juletider, er nyttår den tiden da japanere åpner hjertedøren litt mer for dem som ikke er like privilegerte som dem selv. Fra 6. til 10. januar serveres det varm mat i en park rett i nærheten av bykontoret, til hjemløse og andre som måtte slite økonomisk. Da stiller folk opp både fra menigheter og andre sammenhenger for å være med på matutdelingen.
Noen er havnet uforskyldt opp i sine problemer, mens andre har skyld i sin egen situasjon. Spillegalskap og alkoholisme bidrar også her til lands sterkt til at mange kommer opp i et uføre som de vanskelig kan dra seg selv ut av. At noen har rotet det til for seg selv er likevel ingen unnskyldning til å ikke hjelpe.
Det viste Jesus tydelig både i ord og handling.



Julemesse

 

Kakebordet

Fra julefesten



Matutdeling



Matutdeling










 

Hva er kirken egentlig?
Om noen dager er det valg av menighetsråd og bispedømmeråd over hele Norge.
Vi har allerede forhåndsstemt i Norge, for det lar seg ikke gjøre fra Japan.
Vi leste på forhånd gjennom en del av brosjyrene som blant annet presenterte det mange av kandidatene stod for.
Alle sa noe om hva slags kirke de ønsket seg, men mye av det som stod på trykk sa lite og ingen ting om hva som alltid har vært kirkens hovedanliggende. Da vi reiste ut som misjonærer var det på grunnlag av Jesu ord: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Disse ordene var "startskuddet" for utbredelsen av evangeliet over hele verden, og selve fundamentet for budskapet som skulle forkynnes og definisjonen hva kirken er og alltid skal være finner vi den apostoliske trosbekjennelse som vi sier fram under gudstjenesten hver eneste søndag. Gud skapte oss i sitt bilde, til å leve i samfunn med ham. Mennesket falt fra Gud, men i stedet for å tilintetgjøre gav Han mennesket en mulighet til å komme tilbake til dette samfunnet vi hadde falt ut av. Ordet (Jesus) ble menneske og tok bolig i blant oss. Jesus døde på korset og sonet våre synder): vårt frafall fra Gud.
Tre dager senere stod han opp fra de døde og brøt den makten døden hadde over våre liv slik at hver den som tror på ham skal få syndenes forlatelse og evig liv. I trosbekjennelsen som vi sier høyt hver søndag sier vi at vi tror på en hellig allmenn kirke og de helliges samfunn. De helliges samfunn er de som er døpt og bekjenner troen på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dersom vi ikke bekjenner denne troen er vi heller ikke en del av de helliges samfunn. Det er mulig at man tar det som en selvfølge at dette hører med og derfor ikke nevner noe om det når man i valgbrosjyrene uttaler seg om hva slags kirke man ønsker seg. Vi synes imidlertid det er trist at dette tones så ned når det er snakk om hva man definerer som kirke. Nå står ikke vi på valg det være seg til  bispedømmeråd eller menighetsråd, men dersom noen hadde spurt oss hva slags kirke vi ønsket oss ville vi svart: "En kirke som forkynner et budskap som sier klart at vi trenger å vende om erkjenne og bekjenne våre synder slik at vi i Jesu navn kan få syndenes forlatelse og evig liv. Vi ønsker en kirke som forkynner et budskap som gir oss mot og kraft til og leve og når den tid kommer til å møte døden med det håpet om evig liv som Jesus har gitt oss ved sin oppstandelse." Dersom dette aspektet ikke kommer fram når vi sier hva slags kirke vi ønsker oss kan det fort drukne i alle slags kirkepolitiske fraser og slagord. Dersom troen på Faderen Sønnen og Den Hellige Ånd opphører å være kjernen i kirkens liv, er ikke kirken lenger kirke men bare en institusjon som forvalter livs riter. Og en slik kirke ønsker i alle fall ikke vi og mange med oss.
Det budskapet som kirken til nå alltid har proklamert danner grunnlaget for vår tjeneste. Uten det hadde vi ikke hatt frimodighet til å virke her i Japan eller i noen annen del av verden. 

Budskapet om Jesu kors og oppstandelse må alltid være fundamentet for det vi kaller kirke. 

Jubileum for hagebasaren på Harkmark.

5.august i år kunne vi feire 10 års jubileum for hagebasaren på Harkmark.

Ragnhild Ellefsen i spissen for en gjeng frivillige har hele denne tiden stått på med å skaffe gevinster og rigge til slik at dette kunne la seg gjennomføre.
Å arrangere en basar utendørs er et sjansespill på grunn av været.
Imidlertid har det stort sett vært godt vær, bortsett fra en gang da de som møtte opp fikk en heller våt opplevelse.
Årets 10 års markering må sies å være en suksess.
Temperaturen var akkurat passe, og selv om det av og til passerte noen mørke skyer falt det ikke en dråpe regn. Hva frammøtet angår var det et jubileum verdig. Selv om det var umulig å si nøyaktig hvor mange som hadde møtt opp kan ca. 170 biler parkert på jordet der basaren ble arrangert gi en viss pekepinn. En kan vel regne med minst 400 frammøtte på arrangementet.
I tillegg til loddsalg bidro salg av forfriskninger til at inntektene av årets basar kom opp i den nette sum av 148.400 kr.
Disse fordeles på Det Norske Misjonsselskap 50%, og Valand Bedehus og Kirkens Hus i Mandal som deler de resterende 50%.

 



Det var umulig å få et bilde av alle som møtte opp.

 



170 biler krever stor plass

Koret Da Capo bidro med sang.

Exit froskesang.

Da vi kom til Mukonoso tidlig i 1980, så stedet helt annerledes ut  enn det gjør i dag. Opprinnelig var dette et jordbruksområde med mange åkerlapper der det ble plantet ris og andre nyttevekster. I slutten av mai og begynnelsen av juni ble åkerlappene fylt med vann. Ganske snart ble disse invadert av store mengder små frosk. Om kvelden etter mørkets frembrudd lød det en intens kvekking fra tusener av froskestruper. Vi syntes dette var nydelig å høre på, intensiteten til tross. Det var gode lyder å sovne til. Men så etter hvert stilnet froskesangen mer og mer av. Fremskrittet hadde sin pris. Etter hvert ble stadig flere åkerlapper tatt i bruk til andre formål. Mukonoso ligger veldig gunstig til som soveby for Osaka og Kobe, og åkerlappene var lette å gjøre om til tomter for hus og boligblokker. Risen og froskene måtte vike plassen for asfalt, stål og betong. Men fremdeles var det en del standhaftige sjeler som ikke ville gi seg for fremskrittet, men fortsatte å stelle sine små åkerlapper som forfedrene hadde gjort før dem, til stor glede for oss som gledet oss over froskesangen i juni og nøt synet av ranke risaks som vokste seg modne og gule til innhøstningen i september.
Vi har lenge hatt en slik liten åkerlapp rett overfor her vi bor, og vi har frydet oss over froskesangen hvert år i mai/juni, inntil i år. Men akk, bonden som eide jordstykket ble nok for gammel til å holde på, og etterslekten fant en bedre bruk for den sett med deres øyne. Så nå har froskene sunget sin siste sang her. Folk kan nok trives i høye bygg av stål og betong, men froskene gjør det ikke. I juni neste år må vi gå et lite stykke fra her vi bor for å høre froskesang. Enn så lenge er det noen få som ikke har gitt etter for fremskrittet.  

Rismarken anno 1980.

Fra samme sted anno 2015.





Herfra skal vi ikke lenger høre froskesang.

Rismarken til en bonde som holder stand enn så lenge.

 

 

 

 

Travelhet

De fleste mennesker synes det er godt å bli satt pris på.
Vi synes også at det er smigrende når andre synes vi står på og virkelig yter en innsats.
På mange måter gir det en viss status å ha det travelt.
Sannsynligvis er dette nokså alment uansett hvor i verden vi måtte befinne oss.
Så også i Japan.
Når folk sier til oss: "Jeg ser du har det travelt." så er det ment som et kompliment.
Det japanske samfunnet er virkelig preget av travelhet. Hva annet kan man vente med en befolkning på over 125 millioner.
Men travelhet har sin pris.
Det er enormt mange helt fra barneskolen av og oppover til folk i relativt høy alder som sliter med stressrelaterte plager.
Derfor er det litt interessant når det tegnet som brukes for det å være travel er en advarsel mot travelhet.
Ordet for det å være travel skrives 忙しい og uttales: isogashii( o uttales "å"). Tegnet betyr egentlig "å tape hjertet".
Vi tar det fram i forkynnelsen av og til. Det gir status blant mennesker å være travel , men i forhold til vår Far i himmelen er det slett ikke alltid så positivt.
Jesus sier:"Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?"
Hva er vitsen med å stresse så tunga henger som et slips ut av munnen på en når en mister det viktigste av alt: Fellesskapet med vår Far i himmelen, og det evige liv. Å miste helsa på grunn av stress er ille nok, men å miste Gud av syne fordi vi aldri har tid til å be og høre Hans ord, det er langt verre. Å være flittig eller det å arbeide hardt er i og for seg positivt, men det er faktisk ikke negativt å slakke av på tempoet av og til. Stresser man gjør man som regel en dårligere jobb, og til slutt risikerer man både dårligere helse og et fattig åndelig liv.
La det japanske tegnet for travelhet være en påminner for oss så vi ikke forliser, det være seg legemlig som åndelig. 　
Derfor nyt våren ta livet med ro og la oss glede oss over at vi har en frelser og Far i himmelen som gjerne vil være sammen med oss om vi bare vil sette av litt tid til det.
God mai!

Kirsebær blomstring.