MOBILTRENGT

Det hender at naturen krever sitt så til de grader at vi nesten må slå knute på beina for at ikke vi skal være nødt til å skifte alt av klesplagg nedenfor beltestedet. Er man heldig og finner et dertil egnet sted, kan man trygt tre av på naturens vegne som det så fint og bluferdig heter, uten de fatale konsekvenser. Forleden dag etter en sjekk hos legen, var jeg inne på sykehusets toalett. Da jeg gikk ut av båsen jeg hadde valgt for anledningen, så jeg til min store forskrekkelse en mann som stod oppstilt ved urinalen i et av naturen påkrevd ærend, samtidig som han snakket høyt og uanfektet i mobilen. Snakker om å slå to fluer i en smekk!?

Jeg har ikke så mye til overs for den nesten sykelige klattingen på disse nytmotens kommunikasjonsgreiene. I sin tid, før de ble allemannseie, ble de kalt for jappe-bamser. Jeg har for lengst konstatert og nesten akseptert at det har utviklet seg en mobil-avhengighet som er hinsides all fornuft og folkeskikk. Men at trangen til å ringe i mobilen er så sterk at man mååå gjøre det samtidig som man er ute i et annet høyst nødvendig ærend, gjør at man må finne opp et nytt ord i det norske språk. Tidligere har vi snakket om å være dotrengt og tissetrengt, men nå kan man også snakke om å være mobiltrengt. Hei, Alexander Graham Bell, hva har du satt i gang? Jeg lengter tilbake til sveivetelefonens dager.
Ha en riktig god helg!

Pinse 2
Vi har feiret pinse i Mukonoso menighet. For noen få timer siden så vi de siste av gårde etter en lang dag med mange og sterke inntrykk. Den første pinse for snart 2000 år siden fikk kirken en knallstart med 3000 døpte på en dag. Vi hadde også dåp i dag. 3 nye ble lagt til menigheten. Det var tre forskjellig personer, med hver sin særegne historie. Det som er felles for dem, var at alle tre hadde en eller flere kristne i familien fra før av.

Eldste mann, Zenzaimon Takita, hadde giftet seg inn i en familie der det hadde vært kristne i flere generasjoner. Kona ble selv døpt for ca 30 år siden, og selv om mannen ikke hadde noen innvendinger mot at hun ble kristen hadde han selv ikke noen interesse av kirke og kristendom, ikke før nå for ca et halvt år siden. Da, i en alder av 86 år bestemte han seg for at han ville bli med kona til kirke. Av forskjellig grunner hadde kona lenge tenkt på å begynne i en annen menighet enn der hun hørte til, og fant fram til oss ved hjelp av internett. Siste søndag i januar i år dukket så de to opp, sammen på gudstjeneste for første gang, etter å vært gift i over 60 år.
Harumi Kajiwara (75år) var den eneste i familien som ikke var kristen. Kona hadde lenge kommet til kirke, men ble døpt først på dødsleiet. Mannen ville også ha blitt døpt, men kona mente det var for tidlig for ham. Men nå 15 år seinere, i dag 31. mai ble han døpt som den siste i en familie på 4.
Yuki Fukuju (ennå ikke 30), den yngste i troikaen, er datter av et av medlemmene i menigheten. Hun har lenge kommet av og til på forskjellige slags arrangementer både alene og sammen med moren, men først i år har hun vist noen interesse for å bli kristen. Kanskje ble det et ekstra puff at det var andre også som syslet med de samme tankene.
Vi har feiret at Den Hellige Ånd kom for første gang. Ånden er her i dag. Han kan ikke sees med øynene, men vi kan se hans arbeid. Vi tror at Han har arbeidet og arbeider her hos oss nå.
Han har gitt oss tre nye sjeler som tilvekst til menigheten.
Det takker vi for.

Pinse 1
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.

TANAKA-SAN

Hun er 86 år, har hatt et tøft liv. Hun ble enke for 25 år siden. Mannen var ikke medlem hos oss, men hadde kommet lenge til gudstjeneste. Det ble naturlig at begravelsen ble holdt hos oss. Tanaka-san var selv ikke kristen. Men mannens begravelse ble et vendepunkt for henne. Mens vi var hjemme på et års norgesopphold gikk hun til katekismeundervisning, ble døpt og opptatt som medlem av menigheten. Da var det gått to år etter mannen var død. Som enke var det ikke enkelt å livberge seg, men heldigvis hadde hun jobb i et forsikringsselskap. Men det var slitsom å reise rundt å selge forsikringer.
Etter at vi reiste hjem i 1992 mistet vi kontakten med henne. Da menigheten som vi hadde hatt ansvar for i 9 år, ble midlertidig stengt for et par år siden, ble hun stående uten kirketilknytning. Vi ble bedt om å ha et visst ansvar for at hun fikk en form for pastoral/sosial oppfølging. Hun ble vår egen lille enmanns menighet.
På hjemmebane har hun i mange år hatt mange harde tak. Datteren som lenge hadde vært på institusjon pga. tunge psykiske lidelser, var blitt sendt hjem, ikke nevneverdig friskere. Den eldste sønnen som hadde bodd hjemme hele tiden fikk diabetes og mistet etter hvert det meste av synet. Selv hadde hun hatt forskjellige sykdommer med derpå følgende operasjoner, blant annet brystkreft. Seinest i fjor sommer ble hun nedløpt i en rulletrapp av en som skulle rekke et tog, som for øvrig har avgang med ti minutters mellomrom. Hun falt, svimte av og ble brakt til sykehus med ødelagt tannprotese og brudd i overarmen. Dermed ble det nok et langt sykehusopphold. Etter et par måneder ble hun utskrevet, men var egentlig langt fra frisk nok til å stelle seg selv og to voksne barn. Hun kunne få hjemmehjelp, men det var lang ventetid. Det ville ikke bli aktuelt å få noen mens hun virkelig trengte det. Men mot alle odds har hun ridd av denne stormen også.
Når et menneske har fått så mye juling skulle en tro at hun ville være både sint og bitter. Men det er så langt fra tilfelle. Å være sammen med Tanaka-san er en den mest takknemlige oppgaven vi har. Til tross for smerter og mye slit er hun en livsglad og takknemlig person. Når vi tar kontakt med henne, tar med henne ut på biltur eller kafé, stråler hun som en sol. Jeg vet ikke hvem som blir mest velsignet, hun eller oss, den ene gangen i måneden vi har satt av til vår egen lille enmannsmenighet.

Bibelstudium ved gravkanten.
Det er søndag formiddag. Det er godt frammøte til gudstjenesten for en gangs skyld. Et eldre ektepar som aldri har vist seg i kirken tidligere, benker seg på tredje rad forfra. Nye mennesker vekker alltid nysgjerrigheten i meg. Hva slags folk er disse? Er dette bare en gjestevisitt, eller vil vi få se mer til dem? Mange av de som dukker opp hos oss, pigger ofte av umiddelbart etter gudstjenesten og viser seg aldri igjen.
Gudstjenesten går sin gang etter vanlig lest. Trefoldig amen avsynges og gjenklangen av de siste tonene fra postludiet løser seg opp og forsvinner ut i atmosfæren. De som ikke har tid til å være igjen for en kopp te/kaffe går ut, men det eldre ekteparet er ikke blant dem. De blir sittende igjen for å delta i det enkle og uformelle samværet. Praten glir lett rundt bordet og etter hvert får jeg svar på noe av det jeg har lurt på. Kona er kristen, har vært det i mange år, men mannen er det ikke og har aldri tidligere vært med til gudstjeneste. Nå viser det seg at de har kjøpt et familiegravsted, og steinen på graven har kristne symboler. Mannen har ingen innvendinger til dette. Men det oppleves litt problematisk for dem at begge skal legges i en grav dekorert med kristne symboler, når mannen ikke er en troende. Kona vil gjerne at mannen også skal bli kristen før han dør, men han har som sagt aldri tidligere villet være med i den menigheten der hun har vært medlem i mange år. Det ville være lettere for ham å prøve seg i en annen kirke. Etter litt søking på internett finner de fram til Mukonoso menighet. Og dermed er det hele på plass. Mannen og kona kommer sammen til kirke for første gang. Og ikke nok med det, de ønsker at vi skal undervise i bibelen slik at mannen kan tro og bli døpt. Før jeg vet ordet av det har jeg en katekismeklasse for første gang på mange år. Historien stopper ikke der. Datter til et av medlemmene i menigheten vår har lenge kommet mer eller mindre fast til gudstjeneste, men det har aldri vært snakk om at hun ønsket å bli en kristen. Men nå kaster hun seg ut på hun også og melder seg på til bibelklassen. Dermed har jeg tre elever.
En eldre mann som var gift med et av medlemmene som døde for mange år siden, kom lenge nokså fast på gudstjenesten, men hele det siste året hadde vi ikke sett mye til ham. Lederen for menighetsrådet ringer ham opp og forteller om den nystartede bibelklassen og lurer på om ikke han også vil slå følge. Jo da, siden kona hans døde som en kristen og asken hennes er plassert i urnerommet i kirken, vil han vil også være med på dette og bli døpt. Dermed har vi fire elever og tre potensielle dåpskandidater.
En kan kanskje undre seg over hvor dypt engasjementet til de to eldre mennene går. Ønsker de å bli døpt bare for å kunne legges i samme grav som konene sine, eller tenker de også litt på saligheten. Jeg skal ikke overprøve deres beslutning. Kan de si ja til spørsmålet om de tror på den treenige Gud og vil bli døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vil ikke jeg nekte dem dåpen. Selv om innfallsvinkelen virker noe uvanlig etter norsk tankegang, vil jeg være den siste til å sette meg som dommer over ektheten i den beslutningen de måtte komme fram til. Her må en bare bøye seg i støvet og nok en gang slutte seg til det faktumet at Guds veier er uransakelige.

Typisk japansk gravsted

ÅRSMØTE

Siste søndag i januar avholdt vi årsmøte i menigheten. Status for 2008 ble gjort opp både med tanke på regnskap og annet statistisk materiale (medlemstall, frammøte osv.). Det ble også satt opp budsjett for 2009.
Også denne gangen måtte vi tåle en nedgang i antall frammøtte til gudstjeneste og andre samvær. Bare julefesten hadde en klar økning med tanke på frammøte i forhold til året før. Færre folk betyr mindre penger i kassa. Heller ikke i 2008 klarte vi å unngå røde tall i regnskapene.
Det er alltid en vanskelig balansegang å motivere folk for givertjeneste. I tillegg til at hvert medlem binder seg til et fast månedlig beløp som de selv bestemmer størrelsen på, bidrar de med kollekt i forbindelse med gudstjenesten hver søndag. Frammøte og inntekter henger nøye sammen. Jo flere på gudstjenesten desto sunnere ser regnskapene ut. Jo tynnere det ser ut i benkeradene desto mer sliter kassereren med å få endene til å møtes på utgiftssiden. Når vi snakker om disse tingene er det derfor viktig at hovedfokus ikke er på penger. Det viktigste er at folk kommer, så får vi ta en økning i inntektene som en bonus. Folk er viktigere enn penger. Kollekten er en takkegave, ikke en avgift.
Administrasjonen av menigheten skjer gjennom menighetsråd. For tiden består dette av 3 faste medlemmer i tillegg til presten. Totalt har vi 55 registrerte medlemmer. Dette ser imponerende ut. Men over halvparten av disse er ikke aktive, dvs. de har bare forsvunnet stille og rolig uten å melde seg ut eller melde overgang til andre menigheter. For tiden sitter vi igjen med 22 ”aktive” medlemmer. For å beholde status som aktivt medlem, er det nok at de betaler den faste månedlige kollekten. De trenger faktisk ikke møte opp i det hele tatt. Noen kan ikke komme fast fordi de bor for langt borte. De får ivaretatt sine behov for fellesskap ved å gå i andre menigheter, samtidig som de beholder kontakten med vår menighet gjennom nevnte månedskollekt. Noen få av de 22 har sluttet helt å komme og opprettholder heller ikke sine økonomiske forpliktelser. Disse vil etter 2 år bli overført på liste med passive medlemmer. Tilbake sitter vi med 12 medlemmer som bor i nærheten og som kommer mer eller mindre fast til kirke. Av disse tolv skal vi så velge 3 personer som skal sitte i menighetsrådet. Det er ikke lett. Men vi fikk det til denne gangen også. Så langt vi ser var det 3 ansvarsbevisste personer som tar fatt på en ett års periode.
Så får vi arbeide, be og håpe på at flere vil la seg lose inn gjennom kirkedørene og bidra til et positivt mangfold i den lille flokken vår.

Som julekvelden på kjerringa.
Det er vel de aller færreste som har det som denne kjerringa.
Hun hadde ikke fulgt med på kalenderen. Dermed ble alle juleforberedelsene gjort i siste liten. Da julekvelden kom, hang tunga som det berømte slipset ut av munnen hennes. De fleste av oss opplever vel at vi forbereder oss tålig godt, og når julekvelden er der, er det meste i orden. Vi vet når jula kommer.
Så også for vårt vedkommende her på Mukonoso. Jula var godt forberedt. Det tok mye tid, og det var mange små brikker som skulle legges på plass, men da julefeiringen skulle gå av stabelen gikk alt så langt vi kan se det, knirkefritt. Men da det hele var over i kirken, og vi skulle la julefreden senke seg over oss i hjemmets lune hjørne, visste vi ikke ordet av det før vi hadde kommet godt ut i januar. Romjula kom på oss og forsvant igjen som den så ofte omtalte julekvelden på den like ofte omtalte kjerringa. Vi kunne jo ha ”fusket” litt og feiret jul etter russisk tradisjon med 6.januar som det store høydepunktet, men det var vel å strekke det litt langt.
Vi skriver 11. januar. Den andre gudstjenesten og det første møtet i menighetsrådet i det nye året ligger bak oss med noen få timer. Vinterkjølen har etter å vært snill en periode, igjen begynt å bite oss med sine kvasse istenner.
Forrige skrivelse hadde overskriften: En julefortelling, del 1. Det ble aldri noen del to. Det som står skrevet forut, forteller i grunnen hvorfor.
Men en liten oppsummering før jula 2008 forsvinner alt for langt ned i historiearkivet, skal vi få til.
Julearrangementene begynte med barnefesten 2o desember. I stedet for vanlig juleandakt viste vi i år en animasjonsfilm, the Storyteller Café, som handler om leker som får liv og dramatiserer juleevangeliet. Dette kunne blitt veldig platt, men vi syntes faktisk filmskaperen fikk fram de viktigste poengene på en morsom måte. I god tradisjon sang vi en del julesanger, hadde gaveutdeling og avsluttet med julebløtekake.
Søndag 21. hadde vi julegudstjeneste med derpå følgende lunsj. Julefesten holdt vi 23. på kvelden. I år hadde vi frammøterekord, i alt 45 med stort og smått. En 40 minutters marimbakonsert er nok hovedårsaken til at det møtte opp så mange.
Etter den 25. desember døde jula ut i samfunnet rundt oss. Julepynten ble røsket ut av forretninger, og de som hadde dekorert husene sine med forskjellige slags lysarrangementer, fjernet dette og stuet det vekk i for så å kunne ta det fram igjen neste november. Det er ikke til å komme bort i fra. Selv for kristne japanere kommer jula i annen rekke blant høytidene på denne tiden av året. Nyttår er den store eneren. Den er storebror. Jula er lillebror.
Men i kirken og og hos oss selv rår staheten. Vi lot julepynten henge til 6. januar, hellige tre kongers dag. Grunnen er ikke bare norsk hang til å strekke jula lengst mulig. Det har også noe med innholdet i det budskapet vi kan få del i denne høytiden. Ikke bare julaften, men også søndag mellom jul og nytt år og 1. søndag i det nye året hører vi tekster som hver på sin måte får fram forskjellige sider ved julens evangelium.
Fortellingen om frelseren som er født i Betlehem, er selve fundamentet i det store juledramaet. Men beretningen om det lille barnet og foreldrenes møte med Simeon og Anna i tempelet i Jerusalem avdekker nyanser som juleevangeliet ikke får fram. Englene fortalte om frelseren som var født i stallen, men Simeon sier klart i sin hilsen til Maria at frelsen dette barnet skal gi oss, koster sorg og smerte, både for ham selv og moren hans. Vi skimter omrisset av et kors i bakgrunnen.

Hellige tre kongers dag er noe for seg. I gamle dager oppførte de kirkespill denne dagen. Det er det slutt med, dessverre. Dette ene kapitlet som omhandler denne hendelsen, er mettet med dramatikk. Folk utenom Israel, folk som leste varsler i stjernene, noe som var forbudt etter Mose lov, kommer også for å tilbe barnet. Men de som har monopol på kunnskapen om Guds rike, gidder ikke ta turen, selv om de vet om ryktene om den nyfødte kongen og kjenner til veien. Kong Herodes, en sjalu og syk gammel mann står barnet etter livet. Men Gud berger barnet ved å varsle Josef om faren. De flykter til Egypt og blir der til faren er over. Allerede fra Jesus er nyfødt av prøver Satan å sette hindringer i veien for ham. Fortsettelsen på dramaet følger i ukene som kommer og har sitt klimaks med korsfestelsen og oppstandelsen på påskedag. Slik sett er det vel kanskje noe sant i ordene: ”og jula varer helt til påske.”
God etterjul!

Fra marimbakonserten

45 frammøtte på julefesten

En julefortelling.
Del 1
”For det var ikke plass for dem i herberget.”
Vi er i full gang med julefeiringen i menigheten. I skrivende stund har vi nettopp gjort unna 2/3 av årets opplegg i forbindelse med høytiden. I går dukket rundt 15 unger i tillegg til noen få foreldre opp på Kids’ Club sitt julearrangement. Vi sang sammen, så på en film, arrangerte bingo og rundet det hele av med servering av bløtkake og utdeling av presanger. I dag holdt vi julegudstjeneste på formiddagen og hadde middag sammen på ettermiddagen. Folk hadde med seg hver sin rett. Slik er tradisjon her i menigheten. På onsdag runder vi av årets jul med fest på kvelden. Vi har et variert program med en enkel lysmesse, marimbakonsert, bingo og selvfølgelig masse tid til kaker, te og kaffe.
Juletradisjoner er et interessant fenomen. I Japan så er nok nyttår høytiden med stor ”H”. Men for kristne er det viktig at julen markeres i menigheten, ikke bare med en halvtimes juleidyll i en fullpakket kirke, men med et arrangement der vi tar oss rikelig med tid til å være sammen og virkelig oppleve fellesskap.
Det er interessant for en nordmann og være med på dette. Skal jeg sammenligne den form for julefeiring vi opplever her ute og slik den blir gjennomført i Norge, faller norsk jul totalt igjennom. Vi hører ofte uttrykk som at julen er familiens og barnas høytid. Personlig synes jeg dette er noe stort sludder. Julen er alle troendes høytid, og det er ikke minst kirkens høytid. Den norske julen er etter min mening altfor privat og ekskluderende. Denne privatiseringen også blant kristne er egentlig et rov. Vi har stjålet julen fra kirken. Julen i kristen forstand er verken mer eller mindre feiringen av begynnelsen på Guds frelsesverk. Denne feiringen burde hatt sitt sentrum i menighetene og ikke i de tusen hjem. Vi ”lirer” av oss en gudstjeneste dytter i oss tilstrekkelig med kirkelig julestemning før vi raser hjem og murer oss inne blant våre private juletradisjoner.
Vi har vært med på å arrangere såkalt alternativ julefeiring i regi av menigheten hjemme i Norge. Vi syntes det var hyggelig og meningsfylt. Men jeg liker ikke ordet ”alternativ”. Det gjør så altfor lett de som deltar om til offer, klienter, sosiale kasus eller stakkarer som ikke har andre å feire julen sammen med. Menighetens julefest skulle ikke være et alternativ, men selve hovedfesten som de fleste aktive kristne virkelig sluttet opp om. Når vi snakket med solide gode kristne borgere i Norge om forberedelsene til disse arrangementene på julaften, fikk vi mange godord og mye verbal støtte. Men når vi spurte om ikke de kunne tenke seg å være med på noe slik selv, begynte gjerne blikkene å flakke. Inntrykket av panikk var påfallende. Gi opp sine familietradisjoner selv for dette? Nei, det er å gå for langt!
Jeg vet at jeg beveger meg i farlig farvann. Tradisjoner er ikke å spøke med og aller minst juletradisjoner. Men faktum er at de tradisjonene vi holder så fast på, kanskje har et enda sterkere grep på oss og gjør oss ufrie.
”For det var ikke plass for dem i herberget.” Slik var det den aller første julekvelden, og slik er det også i dag. Vår norske julefeiring er så rigid at den gjør det svært vanskelig å få til en julefest i menigheten uten at det skal se ut som et sosialtiltak.
Dette er også en måte å stenge frelseren ute på.
I grunnen er jeg litt stolt av menigheten vår. Det er ikke fullkomment det vi gjør, men det er om ikke annet et forsøk på å åpne døra til herberget for frelseren.
På tampen av det hele kunne jeg forresten godt tenke meg å bytte ut ordet ”jul” med noe annet. Ordet er i grunnen nokså intetsigende. I stedet kunne vi ha oversatt det engelske ”Christmas” med Kristmesse eller Kristfest.
Ha en meningsfylt jul, eller skal jeg heller si Kristfest.