50 år og fortsatt hjelpetrengende.

Dette var overskriften Vårt Land spanderte på sine lesere i sin
reportasje fra Kinki evangelisk lutherske kirke i Japan sitt 50 års jubileum.

Som misjonærer i Japan for Den evangelisk lutherske frikirke og Det
Norske Misjonsselskap føler vi at både overskriften og reportasjen gav et svært
feilaktig bilde av hva Kinkikirken er og representerer. Vi føler at det som ble
skrevet gav uttrykk for en ovenfra og nedad holdning i forhold til en
forholdsvis ung kirke. Det avslørte også en markedsøkonomisk tankegang som
dessverre har klart å snike seg inn i folks syn på hva misjon er.

50 år og fortsatt hjelpetrengende? Er det egentlig så ille? Dersom man i Norge
etter 2.verdenskrig fremdeles hadde hatt åsatroen som religiøst fundament, er
det liten sannsynlighet for at det hadde vært så mange som lot seg overbevise
om det kom misjonærer utenfra og forkynte evangeliet om den korsfestede og
oppstandne Jesus Kristus. På grunn av den stadig økende materielle velstanden
ville de fleste ha nok med seg og sitt og ikke se behov for en tro på noe
utenfor seg selv.

50 år og fortsatt hjelpetrengende? Norge har hatt en kirke i 1000 år.
Hvor selvstendig er norske kirkesamfunn. Ta f.eks. Den Norske kirke. Den er helt
avhengig av staten for å dekke brorparten av utgiftene til lønninger for alle
typer kirkelige arbeidere. Vedlikehold av kirkebygg er et ansvar som i stor
grad påligger stat og kommune. Selv de fleste frikirkene i Norge får
statsstøtte. 1000 år og fortsatt hjelpetrengende!!

Ved å lese Vårt Land fikk vi et inntrykk av en kirke som omtrent ikke
klarte noe på egen hånd. Vi som arbeider i denne kirken vet at virkeligheten er
en helt annen. Når det gjelder arbeidernes lønninger har misjonene ansvar for
oss misjonærer, men de nasjonale arbeiderne blir fullt ut lønnet ved hjelp av
midler samlet inn i de lokale menighetene her i Japan. Bygging av kirker og
boliger for arbeiderne ble i starten finansiert med midler fra Norge: I dag
derimot har hver enkelt menighet selv ansvar for vedlikehold og nybygg av
kirke/arbeiderbolig. Bare unntaksvis bidrar
misjonen med støtte i form av prosjekter. Videre har Kinkikirken har lenge gitt
støtte i form av penger og personell til kirker i andre land. I forbindelse med
jordskjelvet og tsunamikatastrofen i Tohoku opprettet Kinkikirken sammen med
tre andre lutherske kirker hjelpearbeid i dette området.

Kirken er liten, ja. Kirken er fremdeles avhengige av hjelp utenfra, men
samtidig makter den mye, og vi som arbeider i denne kirken er imponert over alt
det et så lite kirkesamfunn faktisk klarer. Den bør derfor ikke karakteriseres
som en “sosialklient”, men omtales og behandles med adskillig mer respekt en
hva som kom fram i det som stod skrevet i Vårt Lands overskrift og derpå
følgende reportasje.

Når det gjelder det å la markedsøkonomisk tenkning få styre hvor vi skal
drive arbeid eller ikke, er det på plass med et varsko. Vi kan ikke bare la
resultatene styre hvor det skal drives misjon eller ikke. Det er behovet som må
legge premissene. Vi hører av og til også fra folk som er ivrig med i misjon
hjemme i Norge: “Hvorfor driver dere misjon i Japan? De har det jo så godt
der!” Rent materielt har man det stort sett godt i Japan. Men nå er det ikke
primært u-hjelp og nødhjelp som er grunnlaget for å drive med misjon. Vi har fått i oppdrag å forkynne evangeliet i
ord og gjerning. Vi er med på å bygge menigheter men lindrer også nød der den
måtte dukke opp. Når under 1 % av befolkningen i Japan er kristne, sier det seg
selv at behovet absolutt er til stede selv om vi har vært her i over 50 år. Om vi trakk oss fra et misjonsfelt bare fordi
landet er materielt velstående eller at det er liten vekst, hva slags
troverdighet ville det skape? Hvor ville det bli av viktige ord som trofasthet
og tålmodighet? Det er det som er mye av hemmeligheten bak alt arbeid i Guds
rike, ikke kjappe resultater og høye tall.

To folk i sorg.

I løpet av fire og en halv måned har to land vi har sterk tilknytning til blitt rammet på en særdeles grusom måte. 3. mars ble naturkreftene sluppet løs i nordområdene i Japan på en måte som ingen hadde kunnet forestille seg. Når så et atomkraftanlegg tilfeldigvis lå i den leia tsunamien valgte å følge, var begeret fullt. Over 20.000 menneskers liv sluknet i en kjempebølge, enda flere mennesker må leve med savnet etter sine kjære i mange år framover og et stort landareale vil være ubrukelig i uoverskuelig framtid.

Nå har vårt eget fedreland, Norge blitt rammet av en katastrofe. Denne gangen er det ikke lunefulle naturkrefter som står bak, men en høyst intelligent ung mann som med lang og grundig planlegging la grunnen for de verste terrorhandlinger i vårt land siden 2. verdenskrig. Vi ble ikke selv rammet, men denne kyniske drapsmannen har drept kanskje over hundre mennesker og berøvet uskylden som er så sentral i et demokratisk samfunn, fra et helt folk. Vi fikk beskjed om de grufulle hendelsene direkte fra våre døtre. Begge de to var ok. Så åpnet vi internett og søkte på nyhetene, og den ene grufulle beskrivelsen etter den andre ble rullet opp for oss alt etter som leste gjennom sidene. Vi er glade for at vi fikk beskjeden i denne rekkefølgen. Hadde vi hørt på nyhetene først, hadde vi hatt noen pinefulle timer før vi hadde fått bekreftelse på hvorvidt alt var i orden med dem. Begge to er bosatt i Oslo, henholdsvis i 10 og 20 minutters gåavstand fra regjeringskvartalet. En av dem har fast rute gjennom regjeringskvartalet på vei til jobb. Vi har vært heldige, men det erkjennes med en vond bismak i munnen. For det er mange som sliter med sorg, smerte og en mengde uavklarte spørsmål akkurat nå. Våre tanker og bønner går til dem.

Hele gårsdagen ringte flere til oss og uttrykte sympati. Før gudstjenesten i dag kom mange bort til oss og snakket med tydelig medfølelse om det som hadde hendt. I kirkebønnen under gudstjenesten bad lederen for Norge og for dem som var direkte berørt av terrorhandlingene. Japanere har opplevd mye vondt. De har fått mye støtte fra fjernt og nær. Nå er det nordmenn som lider, og de som for ikke lang tid tilbake møtte smerte, står klar til å gi videre eller gi tilbake noe av den medfølelse og empati de selv er blitt møtt med. Dette oppleves sterkt men godt.

Jordskjelv, tsunami, tyfon og… fotball.

Over fire måneder er gått siden det store jordskjelvet og tsunamien rammet et stort kystområde nord i Japan. Fire måneder er kanskje for lenge til å holde på oppmerksomheten til verdensmediene, men det er ikke lang nok tid til å lege sårene til de som virkelig fikk kjenne på de slagene som naturen til tider kan påføre mennesker. Mange tusen er blitt slukt opp av kjempebølgen, enda flere har opplevde tap av barn, barnebarn, søsken, foreldre, besteforeldre, slektninger venner, arbeidskolleger med mer. Mange er blitt utsatt for strålig fra kjernekraftverket i Fukushima. Resultatet av dette vil kanskje først merkes om noen år. Hus, skoler, barnehager, sykehus, andre offentlig bygninger og bedrifter er blitt lagt i grus. Mye av dette kan kanskje bygges opp igjen over tid, men i mange tilfeller må dette skje på et helt annet stedet. Radioaktivt utslipp har gjort et stort areal av katastrofeområdet ubeboelig for en periode på 1000 år og kanskje enda lenger.

Og likevel går livet videre, også i nord. Det japanske folk har en utrolig evne til å omstille seg. Naturkatastrofer er en naturlig del av deres virkelighet. De har et utrykk i språket ”shikataganai” som betyr noe slikt som ”det er ikke noe vi kan gjøre med det” ”det som skjer, det skjer”. Tilsynelatende en vel fatalistisk innstilling. Ofte kan fatalisme føre til ansvarsfraskrivelse, men i dette tilfelle virker det ikke slik. ”På’ an igjen! La oss gå videre! Brett opp armene, og stå på! Her må det tas et tak!” Det betyr ikke at de ikke kjenner på smerte. Det svir like mye for japanere som et hvilket som helst annet folkeslag når familiemedlemmer blir borte, når hjem blir ødelagt og arbeidsplasser forsvinner.

Regntida er over. Sommeren er her med sin intense varme. Mange eldre har allerede dødd av heteslag. Dette er ikke uvanlig nå i varmen, men det spørs om ikke denne type dødsfall kan øke i antall i årene framover. På grunn av kjernekraftulykken er det sendt ut oppfordringer om å redusere på strømforbruket. En av følgene blir at airconditionsanlegg stilles lavere.

Sommertid er også tyfontid. Kraftige virvelformede skymasser bygger seg opp lenger sør i Stillehavet. De fører med seg kolossale nedbørsmengder og kraftige vinder som denger løs på alt det de måtte komme over. I skrivende stund sitter vi i utkanten av en slik tyfon. Det er varslet opp til 1000 millimeter nedbør i løpet av døgnet som kommer. Flom og jordskred har alt gjort et grovt innhogg i bebyggelse og veinett, og mer er i vente.

Hva har så fotball med alt dette å gjøre? For uinnvidde kan det opplyses at det japanske kvinnelandslaget i fotball mot alle odds slo USA sitt lag i finalen i VM som ble arrangert i Tyskland. Normalt har ikke forball vært den store idretten her til lands, men den bragden kvinnelandslaget har stått for, har trukket mer oppmerksomhet fra media enn både sumo og baseball, som så langt har vært favorittene blant japanere hva idrett angår. Normalt betyr en fotballkamp ikke all verden, heller ikke en seier i en VM finale. Bragden vil snart være glemt som alle andre idrettsbragder. Men i denne forbindelse vil det kanskje være litt annerledes. Seieren i VM kom som et sort og varmt håndtrykk til et folk som har hatt det alt annet enn greit. Etter seieren over Sverige i semifinalen løp det japanske laget rundt på banen med en transparent med ord som gav utrykk for takk til alle som hadde støttet Japan i forbindelse med katastrofen som rammet landet. På en måte var det dette laget sto for lik en vakker blomst som presser seg opp mellom ruinene av et ødelagt hus. Uansett hvor ille tilværelsen kan te seg, uansett hvor mye som legges i ruiner så er det likevel en kime av liv og håp. En stor takk til det japanske kvinnelandslaget og dets trener som for en stakket stund har klart å gjøre toppidrett til noe mer enn en navlebeskuende prestasjonssøkende aktivitet!

RASTEPLASSEN

Det er onsdag ettermiddag. Rundt bordet sitter 10-15 menn og en og annen dame, de fleste godt voksne, og spiser karri og ris. Praten går fritt og uhemmet. Noen har mer på hjertet en andre. Enkelte har ikke hatt noen å snakke med på en uke og tar igjen det forsømte. Stedet er kirkesalen til Mukonoso menighet. Anledningen er noe vi har kalt Kyukeijo, oversatt til norsk blir det nærmeste vi kommer "Rasteplassen". Fra september 2010 av bestemte menigheten seg for å åpne opp kirkedørene en ettermiddag i uka og servere et måltid varm mat til hjemløse og andre som sitter litt trangt i det økonomisk. Fire år tidligere vi blitt med på et opplegg med utdeling av mat til hjemløse i samarbeid med noen kirker i nærområdet. Hver menighet har ansvar for en søndag i måneden. Maten, ris formet som boller, blir laget i kirken for så å bli fraktet med bil til stedet hvor de som ønsker, kan komme og hente den. Om vinteren kokes det varmt vann til nudelsuppe som serveres i tillegg til risboller.

Etter hvert var det noen i menigheten som fikk lyst til å gå et steg videre og åpne kirken en gang i uka, slik at folk kunne sitte ned og nyte et varmt måltid i litt mer hyggelige omgivelser. Vinteren i Japan er kald og sommeren er varm, og mange av de hjemløse har bare pappesker, plastpressening og hva ellers de måtte kunne skaffe, til tak over hodet. Tanken var å la dem sitte inne i varmen om vinteren og i et rom avkjølt med aircondition om sommeren. Ideen fikk en heller lunken mottagelse til å begynne med. Men som så mange andre ideer, begynte denne også å spire, og endelig altså ble den virkeliggjort i fjor.

Hver onsdag ettermiddag fra 2 til 5 dukker det opp mellom 15-20 menn og noen få kvinner til et måltid varm mat, kaffe og litt snack. Noen har gitt uttrykk for at det ikke bare er maten som teller, men at de kan sitte ned å spise den i fellesskap med andre. Det er stort sett menighetens kvinner som steller i stand. Penger til mat får vi gjennom frivillige gaver både fra menighetens egne og folk utenfra.

Vi har ingen andakt under arrangementet. Vi setter ikke det å høre på en preken som betingelse for at folk skal få et måltid mat. Men i og med at arenaen er en kirke, hender det ofte at samtalen streifer inn på trosspørsmål. Altertavla i kirken med motiv fra Jesus og røveren på korset har vært mye brukt for å illustrere hva kristendom egentlig er. Noen har villet ha nytestamenter, og noen har fått med seg bibelen i tegneseriformat (Manga Messiah). Noen få har til og med vært innom gudstjenesten på søndag formiddag.

Med dette tiltaket føler vi at diakoni har fått en større plass i menighetens virksomhet. Forkynnelsen av Guds omsorg og kjærlighet skjer like mye med hendene og beina som med munnen. Vi har lett for å bli en verbal kirke. Det sies at Frans av Assisi en gang skal ha uttrykt:"Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!"

Begge bildene over er av utdeling av mat


Altertavla Mukonoso kirke

NÅ ER DET GODT Å VÆRE TILBAKE! Torsdag 17.mars satte vi oss på flyet med kurs for Norge og "sikkerheten". I dagene etter "hjemkomsten" ble vi ofte møtt med: "Kjekt å se dere!" "Er det ikke godt å være hjemme nå?" osv. Normalt er dette hilsener en kan svare bekreftende på, men denne gangen var svarene vankskelige å få ut på en god måte. Forsåvidt var det godt å se venner og kjente ansikt til ansikt, men det var ikke nå vi skulle sett dem, men først om noen måneder når vi skulle reise hjem på vår ordinære ferie. Selv om vi hadde lagt tusener av mil mellom oss og "farene" i Japan, hadde vi så mye smerte med i baggasjen, at det føltes alt annet enn godt å være tilbake i gamlelandet. Smerten vi kjente på var den at vi ble revet opp fra det som var vår selvsagte plass nettopp nå når det landet vi var sendt ut for å tjenestegjøre i, var i stor krise. Etter tre og en halv uke med uendelig venting og spenning, kunne vi sette oss på flyet igjen med kurs tilbake til det som er i ferd med å få samme hjemlandsstatus som gamle Norge. Tirsdag 12. april landet vi på Kansai flyplass øre og trøtte etter minimalt med søvn de to siste døgnene. Selv om Kansaiområdet der vi bor ikke er direkte rammet, så ser vi i stadig større grad hvordan jordskjelv og tsunami som har har lagt livet i ruiner for folk i nordområdene, også legger en klam hånd over landet totalt sett. Stadig mottar vi meldinger om etterskjelv som gjør arbeidet for hjelpe og ryddemannskaper ekstremt vanskelig. Vi bor i det landet som er mest utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv i hele verden. Og likevel, nå er vi der vi føler vi skal være. Nå kan vi med hånden på hjertet si at det er godt å være hjemme.

VI ER NÅ LANGT BORTE FRA DER DET SKJER... Tirsdag i denne uka fikk vi berordring om å forlate Japan. Begrunnelsen var den usikre situasjonen ved kjernekraftanlegget i Fukushima og det råd UD gav i den forbindelse. Det var ikke godvillig vi reiste. Det opplevdes slett ikke som noe lettelse å få halve jordkloden mellom oss og Japan. Det var tungt å bare kaste ansvaret over på andre for så selv å søke tryggheten i gamlelandet. Vi aksepterer avgjørelsen til våre ledere, men hadde blitt igjen om vi hadde hatt muligheten til å velge selv. Rent følelsesmessig føler vi oss i et vakum. Vi er verken i Norge eller i Japan. Når vi først er inne på dette med trygghet, så har vi i dag fått en påminnelse om at Norge heller ikke alltid er så trygt at det gjør noe. Den første nyheten som møtte oss etter at vi våknet i morges, gjaldt et mord som var begått i løpet av natta, mens vi sov trygt i våre senger under en kilometer unna.
JAPANSK DISIPLIN Det inntrykket som er gitt gjennom media, at japanere er et disiplert folkeferd, stemmer med det vi kjenner fra alle de årene vi har bodd der. Mange andre steder ville det ha skjedd en plyndring i stor stil når slike kaotiske tilstander oppstod. En hver fikk berge seg som best en kunne. Så er ikke tilfelle i Japan. Der utvises en eksemplarisk disiplin og tålmodighet. Plyndring forekommer knapt. Selv i de områdene hvor man har hatt knapphet på alt, har man vist hensyn til andre når man har foretatt sine innkjøp. Man har unngått hamstring i stor stil. Folk har vært inneforstått med at varene skal fordeles på mange. Her har det ikke vært noe "først til mølla først male"prinsipp.
MANKO PÅ BATTERIER
Når vi først er inne på dette med hamstring så kan vi nevne at det som først forsvant fra butikkene i området der vi bor, var lommelykter og storer batterier. Disse tingene er noe av det viktigste en kan legge opp i en såkalt nødpakke som alle anbefales å ha stående i tilfelle jordskjelv. Egentlig var det ikke hamstring i vanlig forstand. Men mange har tenkt det samme på samme tid, nemlig at nødpakka ikke var komplett, og at det nå var på tide å få den i orden. Vi var innom 6-7 forskjellige steder, både elektriske forretninger og supermarkeder, men det var ikke så mye som en lommelykt og et lommelyktbatteri å oppdrive.
VIRKELIGE HELTER Nå er vi spente på hvorvidt de klarer å stanse den negative utviklingen ved kjernekraftverket i Fukushima. Vi er nødt til gi en stor honnør til de arbeiderne som har har satt liv å helse på spill for å hindre en total nedsmelting i reaktorene. Disse er i sannhet helter.

3.DAG
Det er gått tre dager siden det største jordskjelvet som er målt i Japan, snudde opp ned på tilværelsen for menneskene i og omkring Sendai. Tre dager er gått, og rapportene vi får via diverse nyhetsmedia, blir bare verre og verre. Hele byer jevnet med jorden, ufattelige menneskelige lidelser, skrekkbilder av naturen på sitt verste. En kan fortsette å lekse opp tema etter tema og vil ikke ha berørt mer enn så vidt overflaten av det som har skjedd og fortsatt skjer.
Det nytter egentlig ikke for oss å forsøke å beskrive hendelsene med ord. Nyhetsmediene gjør det mye bedre med sine kameraer og mikrofoner. Men vi kan reflektere.
En slik katastrofe preges av store tall med mange nuller. Vi har lett for å la oss imponere av slikt. På samme måten er det med de utallige filmsnuttene av frådende vannmasser som river med seg alt i sin vei. De tar pusten fra oss. Men det er ikke de spektakulære bildene som stikker dypest. Det er det de bildene som får fram mennesket i all sin skjørhet, som gjør. I går fikk vi et glimt av en Minni Mus figur i stoff som lå midt i haugen av vrakrester etter hus. En liten tilgriset koseleke som for få dager siden kanskje hadde tilhørt ei lita jente. Hvor eieren er nå vet ingen. Men tanken på at hun muligens er blitt borte i de frådende vannmassene fyller en med en ufattelig tristhet. Det vil nok bli funnet mange slike i ruinene rundt om, leker og gjenstander som ikke lenger har eiere som vil gjøre krav på dem.
Vi bor langt unna det som skjedde, selv om vi faktisk bor i samme land. Når vi ser nyhetene og sammenligner det med vår helt vanlige hverdag, skulle en tro at en var på to forskjellige kloder. Å leve helt normalt, sove i en seng, kunne gå på badet og dusje i reint vann, spise frokost, gå på butikken og få de varene en ønsker, alt dette føles som en hån mot dem som har fått livene sine snudd opp ned på.
Vi har prøvd å følge med på diverse nyhetskanaler, NHK, BBC, CNN , NRK osv. På en av kanalene ble nyhetssendingen om katastrofen avbrutt av en reklamesending der et av innslagene dreide seg om et produkt som løser problemer med uren hud. Vi fikk se bilder av ansikter før og etter bruk av produktet. Jeg tror ikke de som skriker av fortvilelse over å ha mistet alt og alle, bekymrer seg for uren hud. TV-kanalene får strykkarakter av undertegnede hva takt og timing angår. Er det nødvendig å strekke uttrykket "den enes død, den andres brød" så langt?