Med brannslukningsapparat mot kirker.

I Norge er vi ikke ukjent med at folk går løs på kirker og gravsteder. De mange kirkebrannene for en del år siden taler for seg. Selv om Japansk kultur langt fra er dominert av kristen tenkning og kirkene her ute er små og uanselige, har vi like fullt fått være i fred så langt… inntil i fjor. Her er ikke snakk om ildspåsettelse, snarere det motsatte. Siden september i fjor er kirker i Osaka/ Kobe området blitt ramponert ved at man har trukket ut sikkerhetssplinten på brannslukningsapparater og slengt dem inn gjennom vinduene. De som kjenner til effekten av slike apparater, vet at de er effektive med tanke på å slukke branner men kan gjøre svært så stor skade når formålet er mer destruktivt. Hærverket har vært utført seint på natta. Når folk har kommet i kirkene morgenen etter, har det sett fryktelig ut med et tykt lag med hvitt pulver over alt. Pulveret som brukes i apparatene er så fint at det ikke lar seg gjøre å fjerne det med vanlig støvsuger. Enkelte menigheter har vært nødt til å avlyse arrangementer da de ikke har rukket å gjøre kirken klar i tide. Første tilfelle av denne typen hærverk skjedde i Osaka i fjor. Så har de som står bak dette, beveget seg systematisk vestover i retning av Kobe. Sannsynligvis er det mere enn en person som står bak, siden flere kirker er blitt angrepet samtidig. Brannslukningsapparatene har de stjålet fra boligblokker og lignende i nærheten av åstedet. Politiet har kommet på banen og saken er blitt slått opp i media.

Vi har sluppet unna så langt, men det er ikke fritt for at vi var en smule bekymret før basaren i slutten av oktober. Vi lot fullt lys stå på i kirken de siste to nettene før dette arrangementet.

Penger av statsminister’n

Vi har fått penger av statsminister Aso (uttales ”aså”) . Det har alle andre som også har bodd fast i Japan det siste året. For vårt vedkommende 12.000 yen på hver av oss rett i lommeboka. Ikke avgiftspliktig. Gaven er ikke resultater av et skjult julenissegen eller en eller annen form for gavmildhet. Finanskrisa som har sendt skjelvetokter opp og nedover ryggraden på både fattig og rik verden over siden tidlig i fjor høst, skapte ugreie også i den japanske økonomien. Folk torde ikke bruke penger. Forbruket gikk ned og konkurser og permitteringer kom på løpende bånd. Resepten fra regjeringen var klar. Forbruket måtte opp igjen. Gi folk penger så de har noe å kjøpe for. Og sånn ble det.

Godsakene ble formidlet via hver enkelt kommune. Sist uke kunne John Olav ta dem ut av sin postbankkonto, og dag troppet Dagny opp på rådhuset i Amagasaki og hentet sin konvolutt med tre knitrende sedler, en stor og to små, opp i. Hjertelig hilsen fra statsminister’n.

Mange japanere fnyser av foretagendet. Makan til forvaltning av offentlige midler. Bare administreringen av foretagendet presenterer en formidabel regning. Bare tenkt på trykkeriutgifter og portoutgifter. Men det er jo også forbruk, så kanskje ikke…?

For oss som i alle år er blitt tutet ørene fulle fra de rødlige i norsk politikk med paroler om at forbruket måtte ned, virker begrunnelsen til den japanske regjeringen mildt sagt pussig.

Vi har nå tatt i mot pengene. Og de blir brukt. Men vi føler ikke så mye lojalitet til giverens målsetning. Det er mang ei høltann i en anstrengt menighetsøkonomi som trenger å fylles igjen. Økning av forbruket får andre ta seg av. Hvem som til slutt sitter igjen med storgevinsten vil tiden vise.

MOBILTRENGT

Det hender at naturen krever sitt så til de grader at vi nesten må slå knute på beina for at ikke vi skal være nødt til å skifte alt av klesplagg nedenfor beltestedet. Er man heldig og finner et dertil egnet sted, kan man trygt tre av på naturens vegne som det så fint og bluferdig heter, uten de fatale konsekvenser. Forleden dag etter en sjekk hos legen, var jeg inne på sykehusets toalett. Da jeg gikk ut av båsen jeg hadde valgt for anledningen, så jeg til min store forskrekkelse en mann som stod oppstilt ved urinalen i et av naturen påkrevd ærend, samtidig som han snakket høyt og uanfektet i mobilen. Snakker om å slå to fluer i en smekk!?

Jeg har ikke så mye til overs for den nesten sykelige klattingen på disse nytmotens kommunikasjonsgreiene. I sin tid, før de ble allemannseie, ble de kalt for jappe-bamser. Jeg har for lengst konstatert og nesten akseptert at det har utviklet seg en mobil-avhengighet som er hinsides all fornuft og folkeskikk. Men at trangen til å ringe i mobilen er så sterk at man mååå gjøre det samtidig som man er ute i et annet høyst nødvendig ærend, gjør at man må finne opp et nytt ord i det norske språk. Tidligere har vi snakket om å være dotrengt og tissetrengt, men nå kan man også snakke om å være mobiltrengt. Hei, Alexander Graham Bell, hva har du satt i gang? Jeg lengter tilbake til sveivetelefonens dager.
Ha en riktig god helg!

Pinse 2
Vi har feiret pinse i Mukonoso menighet. For noen få timer siden så vi de siste av gårde etter en lang dag med mange og sterke inntrykk. Den første pinse for snart 2000 år siden fikk kirken en knallstart med 3000 døpte på en dag. Vi hadde også dåp i dag. 3 nye ble lagt til menigheten. Det var tre forskjellig personer, med hver sin særegne historie. Det som er felles for dem, var at alle tre hadde en eller flere kristne i familien fra før av.

Eldste mann, Zenzaimon Takita, hadde giftet seg inn i en familie der det hadde vært kristne i flere generasjoner. Kona ble selv døpt for ca 30 år siden, og selv om mannen ikke hadde noen innvendinger mot at hun ble kristen hadde han selv ikke noen interesse av kirke og kristendom, ikke før nå for ca et halvt år siden. Da, i en alder av 86 år bestemte han seg for at han ville bli med kona til kirke. Av forskjellig grunner hadde kona lenge tenkt på å begynne i en annen menighet enn der hun hørte til, og fant fram til oss ved hjelp av internett. Siste søndag i januar i år dukket så de to opp, sammen på gudstjeneste for første gang, etter å vært gift i over 60 år.
Harumi Kajiwara (75år) var den eneste i familien som ikke var kristen. Kona hadde lenge kommet til kirke, men ble døpt først på dødsleiet. Mannen ville også ha blitt døpt, men kona mente det var for tidlig for ham. Men nå 15 år seinere, i dag 31. mai ble han døpt som den siste i en familie på 4.
Yuki Fukuju (ennå ikke 30), den yngste i troikaen, er datter av et av medlemmene i menigheten. Hun har lenge kommet av og til på forskjellige slags arrangementer både alene og sammen med moren, men først i år har hun vist noen interesse for å bli kristen. Kanskje ble det et ekstra puff at det var andre også som syslet med de samme tankene.
Vi har feiret at Den Hellige Ånd kom for første gang. Ånden er her i dag. Han kan ikke sees med øynene, men vi kan se hans arbeid. Vi tror at Han har arbeidet og arbeider her hos oss nå.
Han har gitt oss tre nye sjeler som tilvekst til menigheten.
Det takker vi for.

Pinse 1
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.

TANAKA-SAN

Hun er 86 år, har hatt et tøft liv. Hun ble enke for 25 år siden. Mannen var ikke medlem hos oss, men hadde kommet lenge til gudstjeneste. Det ble naturlig at begravelsen ble holdt hos oss. Tanaka-san var selv ikke kristen. Men mannens begravelse ble et vendepunkt for henne. Mens vi var hjemme på et års norgesopphold gikk hun til katekismeundervisning, ble døpt og opptatt som medlem av menigheten. Da var det gått to år etter mannen var død. Som enke var det ikke enkelt å livberge seg, men heldigvis hadde hun jobb i et forsikringsselskap. Men det var slitsom å reise rundt å selge forsikringer.
Etter at vi reiste hjem i 1992 mistet vi kontakten med henne. Da menigheten som vi hadde hatt ansvar for i 9 år, ble midlertidig stengt for et par år siden, ble hun stående uten kirketilknytning. Vi ble bedt om å ha et visst ansvar for at hun fikk en form for pastoral/sosial oppfølging. Hun ble vår egen lille enmanns menighet.
På hjemmebane har hun i mange år hatt mange harde tak. Datteren som lenge hadde vært på institusjon pga. tunge psykiske lidelser, var blitt sendt hjem, ikke nevneverdig friskere. Den eldste sønnen som hadde bodd hjemme hele tiden fikk diabetes og mistet etter hvert det meste av synet. Selv hadde hun hatt forskjellige sykdommer med derpå følgende operasjoner, blant annet brystkreft. Seinest i fjor sommer ble hun nedløpt i en rulletrapp av en som skulle rekke et tog, som for øvrig har avgang med ti minutters mellomrom. Hun falt, svimte av og ble brakt til sykehus med ødelagt tannprotese og brudd i overarmen. Dermed ble det nok et langt sykehusopphold. Etter et par måneder ble hun utskrevet, men var egentlig langt fra frisk nok til å stelle seg selv og to voksne barn. Hun kunne få hjemmehjelp, men det var lang ventetid. Det ville ikke bli aktuelt å få noen mens hun virkelig trengte det. Men mot alle odds har hun ridd av denne stormen også.
Når et menneske har fått så mye juling skulle en tro at hun ville være både sint og bitter. Men det er så langt fra tilfelle. Å være sammen med Tanaka-san er en den mest takknemlige oppgaven vi har. Til tross for smerter og mye slit er hun en livsglad og takknemlig person. Når vi tar kontakt med henne, tar med henne ut på biltur eller kafé, stråler hun som en sol. Jeg vet ikke hvem som blir mest velsignet, hun eller oss, den ene gangen i måneden vi har satt av til vår egen lille enmannsmenighet.

Bibelstudium ved gravkanten.
Det er søndag formiddag. Det er godt frammøte til gudstjenesten for en gangs skyld. Et eldre ektepar som aldri har vist seg i kirken tidligere, benker seg på tredje rad forfra. Nye mennesker vekker alltid nysgjerrigheten i meg. Hva slags folk er disse? Er dette bare en gjestevisitt, eller vil vi få se mer til dem? Mange av de som dukker opp hos oss, pigger ofte av umiddelbart etter gudstjenesten og viser seg aldri igjen.
Gudstjenesten går sin gang etter vanlig lest. Trefoldig amen avsynges og gjenklangen av de siste tonene fra postludiet løser seg opp og forsvinner ut i atmosfæren. De som ikke har tid til å være igjen for en kopp te/kaffe går ut, men det eldre ekteparet er ikke blant dem. De blir sittende igjen for å delta i det enkle og uformelle samværet. Praten glir lett rundt bordet og etter hvert får jeg svar på noe av det jeg har lurt på. Kona er kristen, har vært det i mange år, men mannen er det ikke og har aldri tidligere vært med til gudstjeneste. Nå viser det seg at de har kjøpt et familiegravsted, og steinen på graven har kristne symboler. Mannen har ingen innvendinger til dette. Men det oppleves litt problematisk for dem at begge skal legges i en grav dekorert med kristne symboler, når mannen ikke er en troende. Kona vil gjerne at mannen også skal bli kristen før han dør, men han har som sagt aldri tidligere villet være med i den menigheten der hun har vært medlem i mange år. Det ville være lettere for ham å prøve seg i en annen kirke. Etter litt søking på internett finner de fram til Mukonoso menighet. Og dermed er det hele på plass. Mannen og kona kommer sammen til kirke for første gang. Og ikke nok med det, de ønsker at vi skal undervise i bibelen slik at mannen kan tro og bli døpt. Før jeg vet ordet av det har jeg en katekismeklasse for første gang på mange år. Historien stopper ikke der. Datter til et av medlemmene i menigheten vår har lenge kommet mer eller mindre fast til gudstjeneste, men det har aldri vært snakk om at hun ønsket å bli en kristen. Men nå kaster hun seg ut på hun også og melder seg på til bibelklassen. Dermed har jeg tre elever.
En eldre mann som var gift med et av medlemmene som døde for mange år siden, kom lenge nokså fast på gudstjenesten, men hele det siste året hadde vi ikke sett mye til ham. Lederen for menighetsrådet ringer ham opp og forteller om den nystartede bibelklassen og lurer på om ikke han også vil slå følge. Jo da, siden kona hans døde som en kristen og asken hennes er plassert i urnerommet i kirken, vil han vil også være med på dette og bli døpt. Dermed har vi fire elever og tre potensielle dåpskandidater.
En kan kanskje undre seg over hvor dypt engasjementet til de to eldre mennene går. Ønsker de å bli døpt bare for å kunne legges i samme grav som konene sine, eller tenker de også litt på saligheten. Jeg skal ikke overprøve deres beslutning. Kan de si ja til spørsmålet om de tror på den treenige Gud og vil bli døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vil ikke jeg nekte dem dåpen. Selv om innfallsvinkelen virker noe uvanlig etter norsk tankegang, vil jeg være den siste til å sette meg som dommer over ektheten i den beslutningen de måtte komme fram til. Her må en bare bøye seg i støvet og nok en gang slutte seg til det faktumet at Guds veier er uransakelige.

Typisk japansk gravsted

ÅRSMØTE

Siste søndag i januar avholdt vi årsmøte i menigheten. Status for 2008 ble gjort opp både med tanke på regnskap og annet statistisk materiale (medlemstall, frammøte osv.). Det ble også satt opp budsjett for 2009.
Også denne gangen måtte vi tåle en nedgang i antall frammøtte til gudstjeneste og andre samvær. Bare julefesten hadde en klar økning med tanke på frammøte i forhold til året før. Færre folk betyr mindre penger i kassa. Heller ikke i 2008 klarte vi å unngå røde tall i regnskapene.
Det er alltid en vanskelig balansegang å motivere folk for givertjeneste. I tillegg til at hvert medlem binder seg til et fast månedlig beløp som de selv bestemmer størrelsen på, bidrar de med kollekt i forbindelse med gudstjenesten hver søndag. Frammøte og inntekter henger nøye sammen. Jo flere på gudstjenesten desto sunnere ser regnskapene ut. Jo tynnere det ser ut i benkeradene desto mer sliter kassereren med å få endene til å møtes på utgiftssiden. Når vi snakker om disse tingene er det derfor viktig at hovedfokus ikke er på penger. Det viktigste er at folk kommer, så får vi ta en økning i inntektene som en bonus. Folk er viktigere enn penger. Kollekten er en takkegave, ikke en avgift.
Administrasjonen av menigheten skjer gjennom menighetsråd. For tiden består dette av 3 faste medlemmer i tillegg til presten. Totalt har vi 55 registrerte medlemmer. Dette ser imponerende ut. Men over halvparten av disse er ikke aktive, dvs. de har bare forsvunnet stille og rolig uten å melde seg ut eller melde overgang til andre menigheter. For tiden sitter vi igjen med 22 ”aktive” medlemmer. For å beholde status som aktivt medlem, er det nok at de betaler den faste månedlige kollekten. De trenger faktisk ikke møte opp i det hele tatt. Noen kan ikke komme fast fordi de bor for langt borte. De får ivaretatt sine behov for fellesskap ved å gå i andre menigheter, samtidig som de beholder kontakten med vår menighet gjennom nevnte månedskollekt. Noen få av de 22 har sluttet helt å komme og opprettholder heller ikke sine økonomiske forpliktelser. Disse vil etter 2 år bli overført på liste med passive medlemmer. Tilbake sitter vi med 12 medlemmer som bor i nærheten og som kommer mer eller mindre fast til kirke. Av disse tolv skal vi så velge 3 personer som skal sitte i menighetsrådet. Det er ikke lett. Men vi fikk det til denne gangen også. Så langt vi ser var det 3 ansvarsbevisste personer som tar fatt på en ett års periode.
Så får vi arbeide, be og håpe på at flere vil la seg lose inn gjennom kirkedørene og bidra til et positivt mangfold i den lille flokken vår.