VÅRLØSNING

Vi er kommet til slutten av mars. Det er vår. Noe nytt skjer i naturen og med oss selv. Vekster presser nye spirer opp gjennom råtten snø og vissent løv fra i fjor. Småfuglene varmer opp strupene sine og setter i gang med triller og arier som selv de dyktigste operasangere aldri vil kunne kopiere. Det er vår, det er forventning, nytt liv er i anmarsj.

Dette skjer i Norge, og dette skjer i Japan.

Et enkelt bilde fra naturen som også er en illustrasjon på det som egentlig skjer i Guds rikes arbeid her på jorden. Ingen kan beskrive det bedre enn profeten Jesaja.

"Likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit før det har vannet jorden, gjort den fruktbar og latt det spire og gro på den, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det til."

Som misjonærer i Japan gjennom mange år må vi med skam bekjenne at vi altfor sjelden lar disse ordene fra profeten fylle oss og prege sinnene våre. I dagens mediastyrte og markedsorienterte samfunn, blir vi lett fokusert på tall. Kravet om å lykkes vibrerer som en understreng i våre liv og skaper angst og stress som setter seg langt inn i ryggmargen. Denne mentaliteten har sneket seg langt inn i kristne kretser. Vi skal være målrettet, vi skal være resultatorientert. Prisverdig i og for seg, men det ser desverre ut til at vi er så fokusert på tall og higen etter resultater at det går ut over vårt "åndelige" gangsyn. Guds rike er ikke en bedrift der vi hele tiden skal prøve å gå i overskudd. Selvfølgelig skal vi forvalte økonomien på en forsvarlig måte. Men det nytter ikke å møte utfordringene i Guds rikes tjeneste med svar som er utarbeidet av forretningsstanden. Gud har og vil alltid ha en annen målestokk for sitt regnskap. Fokus på tall fører lett til sammenligning. Vi sammenligner oss med de som er rundt oss. Sammenligning fører lett i to retninger, til hovmot eller mismot. For oss som arbeider i en buddistisk setting, er vi vel kjent med mismot. Begreper som "stangfiske","små menigheter med liten vekst", "det er så vanskelig å drive misjon i Japan", kan lett bli mantraer som vi gjentar så ofte at vi ender opp i apati og resignasjon.

"Vi er ikke kalt til å lykkes, men til å være trofaste." skal visstnok Mor Teresa ha sagt. Dette er vise ord i en tid da folk skifter fokus og interesse like ofte som klesmoter. Vi er så opptatt av noe skal skje hele tiden, og da helst noe nytt. Disse holdningene er som briller som vi ser på det vi holder på med. "Det skjer så lite hos oss, det skjer så lite i Japan," gjentar vi titt og ofte, og så ender vi opp med å tro det som det var den største av alle sannheter. Men i virkeligheten er det en løgn. Det er ikke sant at det ikke skjer noe. Det skjer tvert i mot mye og noe veldig viktig. Guds ord blir sådd. Det blir sådd hos barn, unge, godt voksne og eldre. Det har vi grunn til å glede oss over. Når vi så ser på profetens ord om Guds ord som ikke vender tomt tilbake, er det virkelig grunn til optimisme. Vi er kalt til å forkynne evangeliet, til å så Guds ord. Vi er ikke kalt til å ta kvalitetsprøver av jordsmonnet for å se hvor det er best å så. "Gjør alle folkeslag til disipler!" sa Jesus. Det er vår oppdrag. Om jordsmonnet er aldri så vanskelig, er ikke det grunn god nok til å la være å så der. Så lenge ingen hindrer oss, skal vi spre såkornet, evangeliet, med største frimodighet. Det er ikke vi som garanterer for veksten. Gud gjør det. Paulus bekrefter dette når han skriver: "Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst."

I årevis har tusener av mennesker kommet innom våre menigheter også her i Japan. Tenk på alle de som er kommet på barneforening og søndagsskole. Tenk på alle ungdommene som har vært med på leirer og andre samlinger. Tenk på de engelske bibelklassene. Tenk på alle kvinnene som har fått høre ordet ved siden av å lære oppskrifter på middager og kaker.Tenk på alle dem som har kommet innom gudstjenester, julearrangementer, basarer osv. Tenk på alle dem som har familiemedlemmer som er blitt kristne. De går ikke selv i kirken, men er i regelmessig kontakt med mennesker som tror på Jesus. Tenk på alle dem som tidlig om morgene hører på kristen radio. De er mange. De har fått høre evangeliet. Og ordet blir ikke sådd forgjeves.

Vi er ikke kalt til å trekke i spirene så de vokser seg store. Vi er kalt til å så. Får vi så være med på å høste noe av det som er sådd, er det en ekstra oppmuntring. Om vi høster, så er et ofte et resultat av det andre har sådd. Kanskje 10, 20 eller 50 år tidligere. Det vi sår blir så igjen høstet av andre kanskje lenge etter at vår gjerning er over. I Guds rike må vi ha langsiktige perspektiv med tanke på høsten, men det er i dag det skal sås.

Vi trenger ikke stå med lua i hånden og bøyd hodet og unskylde oss for at vi driver evangelisering i Japan. Vi trenger ikke å si: "Det er desverre ikke rare greiene, men vi gjør så godt vi kan." Vi skal få lov til å løfte hodet i frimodighet og glede oss over at vi får lov til å være med på verdens viktigste såmannsarbeid. Dette arbeidet er det knyttet løfter til, løfter som vår Far i himmelen står som garantist for.