Penger av statsminister’n

Vi har fått penger av statsminister Aso (uttales ”aså”) . Det har alle andre som også har bodd fast i Japan det siste året. For vårt vedkommende 12.000 yen på hver av oss rett i lommeboka. Ikke avgiftspliktig. Gaven er ikke resultater av et skjult julenissegen eller en eller annen form for gavmildhet. Finanskrisa som har sendt skjelvetokter opp og nedover ryggraden på både fattig og rik verden over siden tidlig i fjor høst, skapte ugreie også i den japanske økonomien. Folk torde ikke bruke penger. Forbruket gikk ned og konkurser og permitteringer kom på løpende bånd. Resepten fra regjeringen var klar. Forbruket måtte opp igjen. Gi folk penger så de har noe å kjøpe for. Og sånn ble det.

Godsakene ble formidlet via hver enkelt kommune. Sist uke kunne John Olav ta dem ut av sin postbankkonto, og i dag troppet Dagny opp på rådhuset i Amagasaki og hentet sin konvolutt med tre knitrende sedler, en stor og to små, opp i. Hjertelig hilsen fra statsminister’n.

Mange japanere fnyser av foretagendet. Makan til forvaltning av offentlige midler. Bare administreringen av foretagendet presenterer en formidabel regning. Bare tenkt på trykkeriutgifter og portoutgifter. Men det er jo også forbruk, så kanskje ikke…?

For oss som i alle år er blitt tutet ørene fulle fra de rødlige i norsk politikk med paroler om at forbruket måtte ned, virker begrunnelsen til den japanske regjeringen mildt sagt pussig.

Vi har nå tatt i mot pengene. Og de blir brukt. Men vi føler ikke så mye lojalitet til giverens målsetning. Det er mang ei høltann i en anstrengt menighetsøkonomi som trenger å fylles igjen. Økning av forbruket får andre ta seg av. Hvem som til slutt sitter igjen med storgevinsten vil tiden vise.