2010

Året 2010 har allerede rukket å bli over en måned gammelt. Fra Mukonoso har den store tausheten rådd grunnen fra november i fjor til nå. Ingen blogg, ingen livstegn. Det betyr ikke at denne tiden har vært uten begivenheter. I grunnen fortsatte den gode trenden som begynte tidlig på året. Når vi summerer opp hele 2009, kan vi se tilbake på, rent subjektivt sett, det beste året siden vi kom ut i 2004. Året da mye vendte seg til det bedre. Den nedadgående kurven i frammøtestatistikken begynte å peke oppover, medlemstallet ble plusset på med fire, og for første gang på lenge hadde vi store plusstall i regnskapene. En ulykke kommer sjelden alene, sier vi. Men vi kan også si at en heldig omstendighet noen ganger følges av en neste. På gudstjenesten sist søndag kunne vi ønske et medlem som flyttet medlemskapet over til vår menighet, velkommen og under årsmøtet samme dag kunne vi igjen vedta en økning i budsjettene både for inntekter og utgifter.

Vi har nå varmet oss litt på glade tall og begivenheter fra fjoråret. Nå er det på tide å rette blikket framover, eller kanskje heller fokusere på her og nå. Som gode nordmenn har vi nok lett for å la svartsinnet prege oss. Vi har alle litt av pinnsvinet Ludvigs angst i oss.

”Detta kan aldri i væla gå godt.” Etter vinter kommer vår, men etter sol kommer også regn. Vi beveger oss i ytterpunktene mellom svart pessimisme og tøylesløs og urealistisk optimisme. Gode resultater kommer ofte av hardt arbeid, slik er det i alle fall i dagliglivet. I Guds rike er dette en sannhet med modifikasjoner. Der heter det: Jeg (Paulus)plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.

Dette er grunnmodellen vi må arbeide etter i fremtiden også. Vi kommer ikke til å være her for bestandig. Målet med alt det vi gjør er å etterlate oss et arbeide som kan ”gå videre på egne ben”.

Så ønsker vi dere et veldig forsinket ”godt nytt år!”