Som julekvelden på kjerringa.
Det er vel de aller færreste som har det som denne kjerringa.
Hun hadde ikke fulgt med på kalenderen. Dermed ble alle juleforberedelsene gjort i siste liten. Da julekvelden kom, hang tunga som det berømte slipset ut av munnen hennes. De fleste av oss opplever vel at vi forbereder oss tålig godt, og når julekvelden er der, er det meste i orden. Vi vet når jula kommer.
Så også for vårt vedkommende her på Mukonoso. Jula var godt forberedt. Det tok mye tid, og det var mange små brikker som skulle legges på plass, men da julefeiringen skulle gå av stabelen gikk alt så langt vi kan se det, knirkefritt. Men da det hele var over i kirken, og vi skulle la julefreden senke seg over oss i hjemmets lune hjørne, visste vi ikke ordet av det før vi hadde kommet godt ut i januar. Romjula kom på oss og forsvant igjen som den så ofte omtalte julekvelden på den like ofte omtalte kjerringa. Vi kunne jo ha ”fusket” litt og feiret jul etter russisk tradisjon med 6.januar som det store høydepunktet, men det var vel å strekke det litt langt.
Vi skriver 11. januar. Den andre gudstjenesten og det første møtet i menighetsrådet i det nye året ligger bak oss med noen få timer. Vinterkjølen har etter å vært snill en periode, igjen begynt å bite oss med sine kvasse istenner.
Forrige skrivelse hadde overskriften: En julefortelling, del 1. Det ble aldri noen del to. Det som står skrevet forut, forteller i grunnen hvorfor.
Men en liten oppsummering før jula 2008 forsvinner alt for langt ned i historiearkivet, skal vi få til.
Julearrangementene begynte med barnefesten 2o desember. I stedet for vanlig juleandakt viste vi i år en animasjonsfilm, the Storyteller Café, som handler om leker som får liv og dramatiserer juleevangeliet. Dette kunne blitt veldig platt, men vi syntes faktisk filmskaperen fikk fram de viktigste poengene på en morsom måte. I god tradisjon sang vi en del julesanger, hadde gaveutdeling og avsluttet med julebløtekake.
Søndag 21. hadde vi julegudstjeneste med derpå følgende lunsj. Julefesten holdt vi 23. på kvelden. I år hadde vi frammøterekord, i alt 45 med stort og smått. En 40 minutters marimbakonsert er nok hovedårsaken til at det møtte opp så mange.
Etter den 25. desember døde jula ut i samfunnet rundt oss. Julepynten ble røsket ut av forretninger, og de som hadde dekorert husene sine med forskjellige slags lysarrangementer, fjernet dette og stuet det vekk i for så å kunne ta det fram igjen neste november. Det er ikke til å komme bort i fra. Selv for kristne japanere kommer jula i annen rekke blant høytidene på denne tiden av året. Nyttår er den store eneren. Den er storebror. Jula er lillebror.
Men i kirken og og hos oss selv rår staheten. Vi lot julepynten henge til 6. januar, hellige tre kongers dag. Grunnen er ikke bare norsk hang til å strekke jula lengst mulig. Det har også noe med innholdet i det budskapet vi kan få del i denne høytiden. Ikke bare julaften, men også søndag mellom jul og nytt år og 1. søndag i det nye året hører vi tekster som hver på sin måte får fram forskjellige sider ved julens evangelium.
Fortellingen om frelseren som er født i Betlehem, er selve fundamentet i det store juledramaet. Men beretningen om det lille barnet og foreldrenes møte med Simeon og Anna i tempelet i Jerusalem avdekker nyanser som juleevangeliet ikke får fram. Englene fortalte om frelseren som var født i stallen, men Simeon sier klart i sin hilsen til Maria at frelsen dette barnet skal gi oss, koster sorg og smerte, både for ham selv og moren hans. Vi skimter omrisset av et kors i bakgrunnen.
Det er vel de aller færreste som har det som denne kjerringa.
Hun hadde ikke fulgt med på kalenderen. Dermed ble alle juleforberedelsene gjort i siste liten. Da julekvelden kom, hang tunga som det berømte slipset ut av munnen hennes. De fleste av oss opplever vel at vi forbereder oss tålig godt, og når julekvelden er der, er det meste i orden. Vi vet når jula kommer.
Så også for vårt vedkommende her på Mukonoso. Jula var godt forberedt. Det tok mye tid, og det var mange små brikker som skulle legges på plass, men da julefeiringen skulle gå av stabelen gikk alt så langt vi kan se det, knirkefritt. Men da det hele var over i kirken, og vi skulle la julefreden senke seg over oss i hjemmets lune hjørne, visste vi ikke ordet av det før vi hadde kommet godt ut i januar. Romjula kom på oss og forsvant igjen som den så ofte omtalte julekvelden på den like ofte omtalte kjerringa. Vi kunne jo ha ”fusket” litt og feiret jul etter russisk tradisjon med 6.januar som det store høydepunktet, men det var vel å strekke det litt langt.
Vi skriver 11. januar. Den andre gudstjenesten og det første møtet i menighetsrådet i det nye året ligger bak oss med noen få timer. Vinterkjølen har etter å vært snill en periode, igjen begynt å bite oss med sine kvasse istenner.
Forrige skrivelse hadde overskriften: En julefortelling, del 1. Det ble aldri noen del to. Det som står skrevet forut, forteller i grunnen hvorfor.
Men en liten oppsummering før jula 2008 forsvinner alt for langt ned i historiearkivet, skal vi få til.
Julearrangementene begynte med barnefesten 2o desember. I stedet for vanlig juleandakt viste vi i år en animasjonsfilm, the Storyteller Café, som handler om leker som får liv og dramatiserer juleevangeliet. Dette kunne blitt veldig platt, men vi syntes faktisk filmskaperen fikk fram de viktigste poengene på en morsom måte. I god tradisjon sang vi en del julesanger, hadde gaveutdeling og avsluttet med julebløtekake.
Søndag 21. hadde vi julegudstjeneste med derpå følgende lunsj. Julefesten holdt vi 23. på kvelden. I år hadde vi frammøterekord, i alt 45 med stort og smått. En 40 minutters marimbakonsert er nok hovedårsaken til at det møtte opp så mange.
Etter den 25. desember døde jula ut i samfunnet rundt oss. Julepynten ble røsket ut av forretninger, og de som hadde dekorert husene sine med forskjellige slags lysarrangementer, fjernet dette og stuet det vekk i for så å kunne ta det fram igjen neste november. Det er ikke til å komme bort i fra. Selv for kristne japanere kommer jula i annen rekke blant høytidene på denne tiden av året. Nyttår er den store eneren. Den er storebror. Jula er lillebror.
Men i kirken og og hos oss selv rår staheten. Vi lot julepynten henge til 6. januar, hellige tre kongers dag. Grunnen er ikke bare norsk hang til å strekke jula lengst mulig. Det har også noe med innholdet i det budskapet vi kan få del i denne høytiden. Ikke bare julaften, men også søndag mellom jul og nytt år og 1. søndag i det nye året hører vi tekster som hver på sin måte får fram forskjellige sider ved julens evangelium.
Fortellingen om frelseren som er født i Betlehem, er selve fundamentet i det store juledramaet. Men beretningen om det lille barnet og foreldrenes møte med Simeon og Anna i tempelet i Jerusalem avdekker nyanser som juleevangeliet ikke får fram. Englene fortalte om frelseren som var født i stallen, men Simeon sier klart i sin hilsen til Maria at frelsen dette barnet skal gi oss, koster sorg og smerte, både for ham selv og moren hans. Vi skimter omrisset av et kors i bakgrunnen.
Hellige tre kongers dag er noe for seg. I gamle dager oppførte de kirkespill denne dagen. Det er det slutt med, dessverre. Dette ene kapitlet som omhandler denne hendelsen, er mettet med dramatikk. Folk utenom Israel, folk som leste varsler i stjernene, noe som var forbudt etter Mose lov, kommer også for å tilbe barnet. Men de som har monopol på kunnskapen om Guds rike, gidder ikke ta turen, selv om de vet om ryktene om den nyfødte kongen og kjenner til veien. Kong Herodes, en sjalu og syk gammel mann står barnet etter livet. Men Gud berger barnet ved å varsle Josef om faren. De flykter til Egypt og blir der til faren er over. Allerede fra Jesus er nyfødt av prøver Satan å sette hindringer i veien for ham. Fortsettelsen på dramaet følger i ukene som kommer og har sitt klimaks med korsfestelsen og oppstandelsen på påskedag. Slik sett er det vel kanskje noe sant i ordene: ”og jula varer helt til påske.”
God etterjul!
God etterjul!
Fra marimbakonserten
posted by John Olav og Dagny Harkmark Straume at 4:31 a.m.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home