Stort og smått fra Japan

Det snør, det snør, tiddelibom...

og noen fryser mer enn andre.

For dem som er vokst opp med barnetimen for de minste og Thorbjørn Egner, er dette kjente ord. Snøsangen til Ole Brum er kanskje ikke den jeg tenker oftest på her i Japan, men forleden dag da snøen lavet ned utenfor, datt disse ordene ned i meg. Snøvær er ikke det mest vanlige her vi bor, men denne vinteren har bidratt med uvanlig store mengder av dette våte og kalde stoffet. Ikke det at den blir liggende, men den gjør vinteren enda surere. Vi har en kald vinter. Nevner vi utetemperaturen fra null til 2-3 minusgrader om natten og opp mot 6-8 grader på dagtid, er ikke det noe som får en nordmann til å sperre opp øynene. For en som har opplevd ned mot 40 minus på Bardufoss, burde det heller ikke være så mye å lage bråk om, men jeg klager likevel. Det er kaaaldt! Husene i Japan er stort sett laget med tanke på en varm sommer som for mange oppleves verre enn vinteren. Det vil si, de har vegger uten isolasjon og store trekkfulle enkle vinduer. I tillegg er den rå lufta med på å mangedoble effekten av kuldegradene. Når det blåser kalde vinder fra Sibir via Mongolia og Koreahalvøya kryper vi sammen og hutrer i kor. Det er ikke fritt for at vi fyrer en del for kråkene. Her kunne det vært spart enorme mengder med energi, om husene var konstruert annerledes.

Den dagen de vi hadde det største snøfallet, skulle vi ha barneforening i kirken. Sant og si hadde vi ventet stort mannefall på grunn av været, men til vår store glede dukket det opp 17 unger. De var ikke like tørre alle sammen. De snøkjerringene som kom ned var mettet med fuktighet. Det gikk med en del håndklær for å tørke vekk den verste fukten både fra ungene og golvet.
De hjemløse.

Når det er så kaldt, går ofte tankene i retning av de hjemløse som ofte ikke har annet til å skjerme seg mot kulda enn en tynn plastpresenning. Det være gresselig kaldt å bo på den måten. Nå er det snart ett år siden vår menighet ble med på opplegget med utdeling av mat til hjemløse. Hver av de menighetene som er med på opplegget, har ansvar en søndag pr måned. I sommerhalvåret pleier vi å dele ut 2 risboller (ikke sånne med sjokolade) og te, men vinterstid får de 1 risbolle, 1 bolle med ferdigsuppe og varm te. Rundt nyttårstider var igjen opplegget litt annerledes. Da ble det hver eneste dag i en hel uke laget skikkelig suppe som ble delt ut i en park ikke langt unna her vi bor. Det vi gjør er kanskje bare en dråpe i havet i forhold til alle de tragediene som skjuler seg bak betegnelsen "hjemløs". Men det er en begynnelse. Så får en håpe at andre kommer etter. Faktisk så har virksomheten en positiv effekt innad i menigheten. Da vi i fjor snakket om å komme i gang med et eller annet i denne forbindelse, var det først en del murring og innvendinger. Nå hører vi ikke noe negativt i så måte. Den søndagen vi har ansvar for matutdelingen, er alle med og lager risboller av hjertens lyst. Et av medlemmene sa endog at hun var takknemlig for å ha fått være med på dette arbeidet. Det hadde vært med på å gi henne et større perspektiv over livet.

Kirkebygget i snøværet.