Om spisepinner, søppel og annet.

De fleste er sannsynligvis klar over at japanere spiser med pinner. For en nordmann som er vokst opp med kniv, gaffel og skje, høres det litt krøkkete ut. Men det er ikke så ille som det høres. Det er egentlig bare spørsmål om å være villig til å lære noe nytt. Faktisk tar det ikke så lang tid før en har tak på det. Nå er det imidlertid ikke spiseteknikker jeg vil snakke om, men selve fenomenet spispinner. Normalt sett bruker man i en japansk husholdning pinner som vaskes etter bruk. Ungene våre hadde spisepinner med seg da de gikk i barnehagen for mange år siden. De lå i et etui som igjen ble lagt i veska de bar med seg hver dag.

I et samfunn der kravet til effektivitet er blitt stadig mer heftig og høylytt, har engangs-kulturen fritt spillerom, nesten. I hjemmene brukes det fremdeles pinner som vaskes for hver gang, men de fleste utesteder gir kundene engangspinner som kastes etter bruk. Kvalitet og innpakning varierer med standarden på spisestedet. Det har imidlertid vært reist spørsmål om hvorvidt en ikke skulle redusere bruken av engangspinner til like med alt annet som havner i søpledunken. Tross alt går det hver dag med enorme mengder trevirke til en så stor befolkninng som den japanske. Noen spisesteder har tatt denne utfordringen på alvor, og har egne stativer, der stamgjestene kan plassere sine private pinner etter endt måltid.

Kvinnebevegelsen innen Kinki-kirken som vi er knyttet til, lanserte for en del år tilbake en design på et futteral eller etui så en kunne ta med seg sine egne pinner når man gikk ut for å spise, i stedet for å bruke engangs. Det ble ikke tatt like godt i mot over alt. Det viste seg at noen i en eller flere av menighetene selv var direkte involvert i, eller var i slekt med noen som var direkte involvert i produksjonen av slike pinner.

Jeg syntes idéen var god, og om ikke annet så sendte den et signal om bruk og kast mentaliteten. Futteralene eller etuiene ble laget, men etter en tid falt man tilbake til gamle vaner.

Jeg har en stor respekt for skaperverket. Vi har fått det til forvaltning. Når Gud en gang skaper alt nytt, skal vi levere tilbake det vi har fått av ham i en så god tilstand som mulig. Strengt tatt burde ordet "søppel" vært et fremmedord. Egenltig er det ikke noe som heter søppel, bare dårlig forvaltning og disponering, kort og godt sløs.

I protest mot engangskulturen byggde jeg i sin tid ei laftehytte i miniatyr, der materialene var brukte engangspinner, ispinner og fyrstikker. Seinere har jeg for moro skyld prøvd å se hvor mye en kan lage av ting som egentlig havner i søppeldunken. Klokka som dere ser på bildet er et eksempel på dette. Bakstykket består av sammenlimte spispinner, og "stolper", tak og bunnsvill er laget av et gammelt juletre. Egentlig kan det meste brukes. Det er stort sett bare fantasi og tid som setter grenser. En må selvfølgelig også ha en viss interesse. Skulle noen være interessert i flere idéer, er det bare å ta kontakt.