Stort og smått fra Japan

2011-10-24T20:21:00.000-07:00

50 år og fortsatt hjelpetrengende.

Dette var overskriften Vårt Land spanderte på sine lesere i sin
reportasje fra Kinki evangelisk lutherske kirke i Japan sitt 50 års jubileum.

Som misjonærer i Japan for Den evangelisk lutherske frikirke og Det
Norske Misjonsselskap føler vi at både overskriften og reportasjen gav et svært
feilaktig bilde av hva Kinkikirken er og representerer. Vi føler at det som ble
skrevet gav uttrykk for en ovenfra og nedad holdning i forhold til en
forholdsvis ung kirke. Det avslørte også en markedsøkonomisk tankegang som
dessverre har klart å snike seg inn i folks syn på hva misjon er.

50 år og fortsatt hjelpetrengende? Er det egentlig så ille? Dersom man i Norge
etter 2.verdenskrig fremdeles hadde hatt åsatroen som religiøst fundament, er
det liten sannsynlighet for at det hadde vært så mange som lot seg overbevise
om det kom misjonærer utenfra og forkynte evangeliet om den korsfestede og
oppstandne Jesus Kristus. På grunn av den stadig økende materielle velstanden
ville de fleste ha nok med seg og sitt og ikke se behov for en tro på noe
utenfor seg selv.

50 år og fortsatt hjelpetrengende? Norge har hatt en kirke i 1000 år.
Hvor selvstendig er norske kirkesamfunn. Ta f.eks. Den Norske kirke. Den er helt
avhengig av staten for å dekke brorparten av utgiftene til lønninger for alle
typer kirkelige arbeidere. Vedlikehold av kirkebygg er et ansvar som i stor
grad påligger stat og kommune. Selv de fleste frikirkene i Norge får
statsstøtte. 1000 år og fortsatt hjelpetrengende!!

Ved å lese Vårt Land fikk vi et inntrykk av en kirke som omtrent ikke
klarte noe på egen hånd. Vi som arbeider i denne kirken vet at virkeligheten er
en helt annen. Når det gjelder arbeidernes lønninger har misjonene ansvar for
oss misjonærer, men de nasjonale arbeiderne blir fullt ut lønnet ved hjelp av
midler samlet inn i de lokale menighetene her i Japan. Bygging av kirker og
boliger for arbeiderne ble i starten finansiert med midler fra Norge: I dag
derimot har hver enkelt menighet selv ansvar for vedlikehold og nybygg av
kirke/arbeiderbolig. Bare unntaksvis bidrar
misjonen med støtte i form av prosjekter. Videre har Kinkikirken har lenge gitt
støtte i form av penger og personell til kirker i andre land. I forbindelse med
jordskjelvet og tsunamikatastrofen i Tohoku opprettet Kinkikirken sammen med
tre andre lutherske kirker hjelpearbeid i dette området.

Kirken er liten, ja. Kirken er fremdeles avhengige av hjelp utenfra, men
samtidig makter den mye, og vi som arbeider i denne kirken er imponert over alt
det et så lite kirkesamfunn faktisk klarer. Den bør derfor ikke karakteriseres
som en “sosialklient”, men omtales og behandles med adskillig mer respekt en
hva som kom fram i det som stod skrevet i Vårt Lands overskrift og derpå
følgende reportasje.

Når det gjelder det å la markedsøkonomisk tenkning få styre hvor vi skal
drive arbeid eller ikke, er det på plass med et varsko. Vi kan ikke bare la
resultatene styre hvor det skal drives misjon eller ikke. Det er behovet som må
legge premissene. Vi hører av og til også fra folk som er ivrig med i misjon
hjemme i Norge: “Hvorfor driver dere misjon i Japan? De har det jo så godt
der!” Rent materielt har man det stort sett godt i Japan. Men nå er det ikke
primært u-hjelp og nødhjelp som er grunnlaget for å drive med misjon. Vi har fått i oppdrag å forkynne evangeliet i
ord og gjerning. Vi er med på å bygge menigheter men lindrer også nød der den
måtte dukke opp. Når under 1 % av befolkningen i Japan er kristne, sier det seg
selv at behovet absolutt er til stede selv om vi har vært her i over 50 år. Om vi trakk oss fra et misjonsfelt bare fordi
landet er materielt velstående eller at det er liten vekst, hva slags
troverdighet ville det skape? Hvor ville det bli av viktige ord som trofasthet
og tålmodighet? Det er det som er mye av hemmeligheten bak alt arbeid i Guds
rike, ikke kjappe resultater og høye tall.

2011-07-23T23:27:00.000-07:00

To folk i sorg.

I løpet av fire og en halv måned har to land vi har sterk tilknytning til blitt rammet på en særdeles grusom måte. 3. mars ble naturkreftene sluppet løs i nordområdene i Japan på en måte som ingen hadde kunnet forestille seg. Når så et atomkraftanlegg tilfeldigvis lå i den leia tsunamien valgte å følge, var begeret fullt. Over 20.000 menneskers liv sluknet i en kjempebølge, enda flere mennesker må leve med savnet etter sine kjære i mange år framover og et stort landareale vil være ubrukelig i uoverskuelig framtid.

Nå har vårt eget fedreland, Norge blitt rammet av en katastrofe. Denne gangen er det ikke lunefulle naturkrefter som står bak, men en høyst intelligent ung mann som med lang og grundig planlegging la grunnen for de verste terrorhandlinger i vårt land siden 2. verdenskrig. Vi ble ikke selv rammet, men denne kyniske drapsmannen har drept kanskje over hundre mennesker og berøvet uskylden som er så sentral i et demokratisk samfunn, fra et helt folk. Vi fikk beskjed om de grufulle hendelsene direkte fra våre døtre. Begge de to var ok. Så åpnet vi internett og søkte på nyhetene, og den ene grufulle beskrivelsen etter den andre ble rullet opp for oss alt etter som leste gjennom sidene. Vi er glade for at vi fikk beskjeden i denne rekkefølgen. Hadde vi hørt på nyhetene først, hadde vi hatt noen pinefulle timer før vi hadde fått bekreftelse på hvorvidt alt var i orden med dem. Begge to er bosatt i Oslo, henholdsvis i 10 og 20 minutters gåavstand fra regjeringskvartalet. En av dem har fast rute gjennom regjeringskvartalet på vei til jobb. Vi har vært heldige, men det erkjennes med en vond bismak i munnen. For det er mange som sliter med sorg, smerte og en mengde uavklarte spørsmål akkurat nå. Våre tanker og bønner går til dem.

Hele gårsdagen ringte flere til oss og uttrykte sympati. Før gudstjenesten i dag kom mange bort til oss og snakket med tydelig medfølelse om det som hadde hendt. I kirkebønnen under gudstjenesten bad lederen for Norge og for dem som var direkte berørt av terrorhandlingene. Japanere har opplevd mye vondt. De har fått mye støtte fra fjernt og nær. Nå er det nordmenn som lider, og de som for ikke lang tid tilbake møtte smerte, står klar til å gi videre eller gi tilbake noe av den medfølelse og empati de selv er blitt møtt med. Dette oppleves sterkt men godt.

2011-07-19T04:34:00.000-07:00

Jordskjelv, tsunami, tyfon og… fotball.

Over fire måneder er gått siden det store jordskjelvet og tsunamien rammet et stort kystområde nord i Japan. Fire måneder er kanskje for lenge til å holde på oppmerksomheten til verdensmediene, men det er ikke lang nok tid til å lege sårene til de som virkelig fikk kjenne på de slagene som naturen til tider kan påføre mennesker. Mange tusen er blitt slukt opp av kjempebølgen, enda flere har opplevde tap av barn, barnebarn, søsken, foreldre, besteforeldre, slektninger venner, arbeidskolleger med mer. Mange er blitt utsatt for strålig fra kjernekraftverket i Fukushima. Resultatet av dette vil kanskje først merkes om noen år. Hus, skoler, barnehager, sykehus, andre offentlig bygninger og bedrifter er blitt lagt i grus. Mye av dette kan kanskje bygges opp igjen over tid, men i mange tilfeller må dette skje på et helt annet stedet. Radioaktivt utslipp har gjort et stort areal av katastrofeområdet ubeboelig for en periode på 1000 år og kanskje enda lenger.

Og likevel går livet videre, også i nord. Det japanske folk har en utrolig evne til å omstille seg. Naturkatastrofer er en naturlig del av deres virkelighet. De har et utrykk i språket ”shikataganai” som betyr noe slikt som ”det er ikke noe vi kan gjøre med det” ”det som skjer, det skjer”. Tilsynelatende en vel fatalistisk innstilling. Ofte kan fatalisme føre til ansvarsfraskrivelse, men i dette tilfelle virker det ikke slik. ”På’ an igjen! La oss gå videre! Brett opp armene, og stå på! Her må det tas et tak!” Det betyr ikke at de ikke kjenner på smerte. Det svir like mye for japanere som et hvilket som helst annet folkeslag når familiemedlemmer blir borte, når hjem blir ødelagt og arbeidsplasser forsvinner.

Regntida er over. Sommeren er her med sin intense varme. Mange eldre har allerede dødd av heteslag. Dette er ikke uvanlig nå i varmen, men det spørs om ikke denne type dødsfall kan øke i antall i årene framover. På grunn av kjernekraftulykken er det sendt ut oppfordringer om å redusere på strømforbruket. En av følgene blir at airconditionsanlegg stilles lavere.

Sommertid er også tyfontid. Kraftige virvelformede skymasser bygger seg opp lenger sør i Stillehavet. De fører med seg kolossale nedbørsmengder og kraftige vinder som denger løs på alt det de måtte komme over. I skrivende stund sitter vi i utkanten av en slik tyfon. Det er varslet opp til 1000 millimeter nedbør i løpet av døgnet som kommer. Flom og jordskred har alt gjort et grovt innhogg i bebyggelse og veinett, og mer er i vente.

Hva har så fotball med alt dette å gjøre? For uinnvidde kan det opplyses at det japanske kvinnelandslaget i fotball mot alle odds slo USA sitt lag i finalen i VM som ble arrangert i Tyskland. Normalt har ikke forball vært den store idretten her til lands, men den bragden kvinnelandslaget har stått for, har trukket mer oppmerksomhet fra media enn både sumo og baseball, som så langt har vært favorittene blant japanere hva idrett angår. Normalt betyr en fotballkamp ikke all verden, heller ikke en seier i en VM finale. Bragden vil snart være glemt som alle andre idrettsbragder. Men i denne forbindelse vil det kanskje være litt annerledes. Seieren i VM kom som et sort og varmt håndtrykk til et folk som har hatt det alt annet enn greit. Etter seieren over Sverige i semifinalen løp det japanske laget rundt på banen med en transparent med ord som gav utrykk for takk til alle som hadde støttet Japan i forbindelse med katastrofen som rammet landet. På en måte var det dette laget sto for lik en vakker blomst som presser seg opp mellom ruinene av et ødelagt hus. Uansett hvor ille tilværelsen kan te seg, uansett hvor mye som legges i ruiner så er det likevel en kime av liv og håp. En stor takk til det japanske kvinnelandslaget og dets trener som for en stakket stund har klart å gjøre toppidrett til noe mer enn en navlebeskuende prestasjonssøkende aktivitet!

2011-05-28T23:08:00.000-07:00

RASTEPLASSEN

Det er onsdag ettermiddag. Rundt bordet sitter 10-15 menn og en og annen dame, de fleste godt voksne, og spiser karri og ris. Praten går fritt og uhemmet. Noen har mer på hjertet en andre. Enkelte har ikke hatt noen å snakke med på en uke og tar igjen det forsømte. Stedet er kirkesalen til Mukonoso menighet. Anledningen er noe vi har kalt Kyukeijo, oversatt til norsk blir det nærmeste vi kommer "Rasteplassen". Fra september 2010 av bestemte menigheten seg for å åpne opp kirkedørene en ettermiddag i uka og servere et måltid varm mat til hjemløse og andre som sitter litt trangt i det økonomisk. Fire år tidligere vi blitt med på et opplegg med utdeling av mat til hjemløse i samarbeid med noen kirker i nærområdet. Hver menighet har ansvar for en søndag i måneden. Maten, ris formet som boller, blir laget i kirken for så å bli fraktet med bil til stedet hvor de som ønsker, kan komme og hente den. Om vinteren kokes det varmt vann til nudelsuppe som serveres i tillegg til risboller.

Etter hvert var det noen i menigheten som fikk lyst til å gå et steg videre og åpne kirken en gang i uka, slik at folk kunne sitte ned og nyte et varmt måltid i litt mer hyggelige omgivelser. Vinteren i Japan er kald og sommeren er varm, og mange av de hjemløse har bare pappesker, plastpressening og hva ellers de måtte kunne skaffe, til tak over hodet. Tanken var å la dem sitte inne i varmen om vinteren og i et rom avkjølt med aircondition om sommeren. Ideen fikk en heller lunken mottagelse til å begynne med. Men som så mange andre ideer, begynte denne også å spire, og endelig altså ble den virkeliggjort i fjor.

Hver onsdag ettermiddag fra 2 til 5 dukker det opp mellom 15-20 menn og noen få kvinner til et måltid varm mat, kaffe og litt snack. Noen har gitt uttrykk for at det ikke bare er maten som teller, men at de kan sitte ned å spise den i fellesskap med andre. Det er stort sett menighetens kvinner som steller i stand. Penger til mat får vi gjennom frivillige gaver både fra menighetens egne og folk utenfra.

Vi har ingen andakt under arrangementet. Vi setter ikke det å høre på en preken som betingelse for at folk skal få et måltid mat. Men i og med at arenaen er en kirke, hender det ofte at samtalen streifer inn på trosspørsmål. Altertavla i kirken med motiv fra Jesus og røveren på korset har vært mye brukt for å illustrere hva kristendom egentlig er. Noen har villet ha nytestamenter, og noen har fått med seg bibelen i tegneseriformat (Manga Messiah). Noen få har til og med vært innom gudstjenesten på søndag formiddag.

Med dette tiltaket føler vi at diakoni har fått en større plass i menighetens virksomhet. Forkynnelsen av Guds omsorg og kjærlighet skjer like mye med hendene og beina som med munnen. Vi har lett for å bli en verbal kirke. Det sies at Frans av Assisi en gang skal ha uttrykt:"Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!"

Begge bildene over er av utdeling av mat

Altertavla Mukonoso kirke

2011-04-15T05:53:00.000-07:00

NÅ ER DET GODT Å VÆRE TILBAKE! Torsdag 17.mars satte vi oss på flyet med kurs for Norge og "sikkerheten". I dagene etter "hjemkomsten" ble vi ofte møtt med: "Kjekt å se dere!" "Er det ikke godt å være hjemme nå?" osv. Normalt er dette hilsener en kan svare bekreftende på, men denne gangen var svarene vankskelige å få ut på en god måte. Forsåvidt var det godt å se venner og kjente ansikt til ansikt, men det var ikke nå vi skulle sett dem, men først om noen måneder når vi skulle reise hjem på vår ordinære ferie. Selv om vi hadde lagt tusener av mil mellom oss og "farene" i Japan, hadde vi så mye smerte med i baggasjen, at det føltes alt annet enn godt å være tilbake i gamlelandet. Smerten vi kjente på var den at vi ble revet opp fra det som var vår selvsagte plass nettopp nå når det landet vi var sendt ut for å tjenestegjøre i, var i stor krise. Etter tre og en halv uke med uendelig venting og spenning, kunne vi sette oss på flyet igjen med kurs tilbake til det som er i ferd med å få samme hjemlandsstatus som gamle Norge. Tirsdag 12. april landet vi på Kansai flyplass øre og trøtte etter minimalt med søvn de to siste døgnene. Selv om Kansaiområdet der vi bor ikke er direkte rammet, så ser vi i stadig større grad hvordan jordskjelv og tsunami som har har lagt livet i ruiner for folk i nordområdene, også legger en klam hånd over landet totalt sett. Stadig mottar vi meldinger om etterskjelv som gjør arbeidet for hjelpe og ryddemannskaper ekstremt vanskelig. Vi bor i det landet som er mest utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv i hele verden. Og likevel, nå er vi der vi føler vi skal være. Nå kan vi med hånden på hjertet si at det er godt å være hjemme.

2011-03-20T09:00:00.000-07:00

VI ER NÅ LANGT BORTE FRA DER DET SKJER... Tirsdag i denne uka fikk vi berordring om å forlate Japan. Begrunnelsen var den usikre situasjonen ved kjernekraftanlegget i Fukushima og det råd UD gav i den forbindelse. Det var ikke godvillig vi reiste. Det opplevdes slett ikke som noe lettelse å få halve jordkloden mellom oss og Japan. Det var tungt å bare kaste ansvaret over på andre for så selv å søke tryggheten i gamlelandet. Vi aksepterer avgjørelsen til våre ledere, men hadde blitt igjen om vi hadde hatt muligheten til å velge selv. Rent følelsesmessig føler vi oss i et vakum. Vi er verken i Norge eller i Japan. Når vi først er inne på dette med trygghet, så har vi i dag fått en påminnelse om at Norge heller ikke alltid er så trygt at det gjør noe. Den første nyheten som møtte oss etter at vi våknet i morges, gjaldt et mord som var begått i løpet av natta, mens vi sov trygt i våre senger under en kilometer unna.
JAPANSK DISIPLIN Det inntrykket som er gitt gjennom media, at japanere er et disiplert folkeferd, stemmer med det vi kjenner fra alle de årene vi har bodd der. Mange andre steder ville det ha skjedd en plyndring i stor stil når slike kaotiske tilstander oppstod. En hver fikk berge seg som best en kunne. Så er ikke tilfelle i Japan. Der utvises en eksemplarisk disiplin og tålmodighet. Plyndring forekommer knapt. Selv i de områdene hvor man har hatt knapphet på alt, har man vist hensyn til andre når man har foretatt sine innkjøp. Man har unngått hamstring i stor stil. Folk har vært inneforstått med at varene skal fordeles på mange. Her har det ikke vært noe "først til mølla først male"prinsipp.
MANKO PÅ BATTERIER
Når vi først er inne på dette med hamstring så kan vi nevne at det som først forsvant fra butikkene i området der vi bor, var lommelykter og storer batterier. Disse tingene er noe av det viktigste en kan legge opp i en såkalt nødpakke som alle anbefales å ha stående i tilfelle jordskjelv. Egentlig var det ikke hamstring i vanlig forstand. Men mange har tenkt det samme på samme tid, nemlig at nødpakka ikke var komplett, og at det nå var på tide å få den i orden. Vi var innom 6-7 forskjellige steder, både elektriske forretninger og supermarkeder, men det var ikke så mye som en lommelykt og et lommelyktbatteri å oppdrive.
VIRKELIGE HELTER Nå er vi spente på hvorvidt de klarer å stanse den negative utviklingen ved kjernekraftverket i Fukushima. Vi er nødt til gi en stor honnør til de arbeiderne som har har satt liv å helse på spill for å hindre en total nedsmelting i reaktorene. Disse er i sannhet helter.

2011-03-14T04:22:00.000-07:00

3.DAG
Det er gått tre dager siden det største jordskjelvet som er målt i Japan, snudde opp ned på tilværelsen for menneskene i og omkring Sendai. Tre dager er gått, og rapportene vi får via diverse nyhetsmedia, blir bare verre og verre. Hele byer jevnet med jorden, ufattelige menneskelige lidelser, skrekkbilder av naturen på sitt verste. En kan fortsette å lekse opp tema etter tema og vil ikke ha berørt mer enn så vidt overflaten av det som har skjedd og fortsatt skjer.
Det nytter egentlig ikke for oss å forsøke å beskrive hendelsene med ord. Nyhetsmediene gjør det mye bedre med sine kameraer og mikrofoner. Men vi kan reflektere.
En slik katastrofe preges av store tall med mange nuller. Vi har lett for å la oss imponere av slikt. På samme måten er det med de utallige filmsnuttene av frådende vannmasser som river med seg alt i sin vei. De tar pusten fra oss. Men det er ikke de spektakulære bildene som stikker dypest. Det er det de bildene som får fram mennesket i all sin skjørhet, som gjør. I går fikk vi et glimt av en Minni Mus figur i stoff som lå midt i haugen av vrakrester etter hus. En liten tilgriset koseleke som for få dager siden kanskje hadde tilhørt ei lita jente. Hvor eieren er nå vet ingen. Men tanken på at hun muligens er blitt borte i de frådende vannmassene fyller en med en ufattelig tristhet. Det vil nok bli funnet mange slike i ruinene rundt om, leker og gjenstander som ikke lenger har eiere som vil gjøre krav på dem.
Vi bor langt unna det som skjedde, selv om vi faktisk bor i samme land. Når vi ser nyhetene og sammenligner det med vår helt vanlige hverdag, skulle en tro at en var på to forskjellige kloder. Å leve helt normalt, sove i en seng, kunne gå på badet og dusje i reint vann, spise frokost, gå på butikken og få de varene en ønsker, alt dette føles som en hån mot dem som har fått livene sine snudd opp ned på.
Vi har prøvd å følge med på diverse nyhetskanaler, NHK, BBC, CNN , NRK osv. På en av kanalene ble nyhetssendingen om katastrofen avbrutt av en reklamesending der et av innslagene dreide seg om et produkt som løser problemer med uren hud. Vi fikk se bilder av ansikter før og etter bruk av produktet. Jeg tror ikke de som skriker av fortvilelse over å ha mistet alt og alle, bekymrer seg for uren hud. TV-kanalene får strykkarakter av undertegnede hva takt og timing angår. Er det nødvendig å strekke uttrykket "den enes død, den andres brød" så langt?

2011-03-12T03:37:00.000-08:00

Jordskjelv, tsunami og kjernkraftverk.
Jeg sitter på en benk i 6 etasje på en av de største bokhandlerne i Osaka. Så skjer det noe merkelig. Det er som om benken jeg sitter på, beveger seg fra side til side. Akkurat som om jeg har fått et anfall av svimmelhet. Kanskje er jeg alvorlig syk? Jeg reiser meg opp. Prøver meg forsiktig med et par steg bortover gulvet. Det svaier ennå. Så ser jeg bort på noen av de andre kundene i butikken. De ter seg på samme måten som jeg. Det er som om de ikke tør sette foten skikkelig ned, som om de ikke helt stoler på at golvet vil bære dem. Jeg løfter blikket opp helt tilfeldig og får øye på et skilt som henger i to sener ned fra taket. Det rører på seg. Det duver rolig frem og tilbake. Så kikker jeg over på en av bygningene ved siden av. Taklampene i et av rommene beveger seg som pendler på bestefarsur. Da går det opp for meg. Jeg er ikke syk. Det er ikke noe svimmelhetsanfall. Det er bare et jordskjelv.
Bare et jordskjelv? Et jordskjelv er ikke bare bare. Det får jeg vitterlig se når jeg kommer hjem, slår på fjernsynet og får sannheten slengt i fleisen. Et jordskjelv med episenter ute i havet litt øst for Sendai, nord for Tokyo, har i løpet av få minutter forårsaket en 10 meter høy tsunami . Denne har rammet kysten med en fart på over 500 km i timen. Båter er slengt på land, hus er knust til pinneved, biler er blitt slengt omkring som små plastleker og åkerland er ødelagt for lang tid framover. Men det verste er de menneskelige lidelsene. Mange hundre er funnet døde, atskillig flere er savnet. Tallet på døde vil stige til godt over tusen sies det på nyhetene. Hva så med alle de som er skadet for resten av livet. Hva med alle dem som har mistet foreldre, barn, slekt og venner. Etter noen uker kanskje måneder vil vi antagelig også kunne plusse på med et stort antall nye hjemløse. Så er det kjernekraftverkene i området. De har problemer med å få kjølt ned reaktorene på et av dem. Klarer de ikke det, frykter de en katastrofe på nivå med det i Tsjernobyl i 1986. Her er det en kamp mot tiden. Kraftanleggene er nede på grunn av jordskjelvet, og strømforsyningene er brutt sammen. Men de er helt avhengige av strøm for å kunne drive nedkjølingssystemet for kjernereaktorene. Her kan man i sannhet snakke om en ond sirkel.
Vi bor langt borte fra der det skjedde, og der det skjer fortsatt. Det ligger rundt 80 mil fra her hvor vi bor. Her går livet som normalt. Der oppe er det en helt annet verden. Alt er bare kaos. Infrastrukturen er brutt sammen. Telefonsambandet ligger nede. Folk får ikke komme i kontakt med hverandre. Uvissheten er knugende for dem som har noen av sine kjære i området som er rammet.
Jeg var ikke syk, det var bare et jordskjelv. Jeg føler meg skamfull over å ha tenkt slik. De som bor 80 mil lengre mot nord i landet hadde et velordnet samfunn som gav dem en viss form for trygghet og tilhørighet. I løpet av noen fattige minutter var alt rundt dem omvandlet til et totalt kaos.
Situasjoner kan fort snu. Vi fikk alltid høre at det var noen områder som var sikrere enn andre når det gjalt jordskjelv. Det var en myte. Jordskjelvet i Kobe slo i filler den myten. Nå regner vi ikke noe område av Japan som sikkert.
Det får en til å føle seg liten og sårbar. Livet er skjørt. . Når hærførerne i det gamle Romde kjørte gjennom byen i triumf og tok i mot folkets hyllest etter å ha vunnet et stort slag, stod det alltid en slave bak på vogna og visket dem i øret: " Memento mori!" "Husk på at du skal dø!""Respice post te!Hominem te memento!" "Se bak deg! Husk at du bare er et menneske!" Her i Japan trenger vi så visst ingen slave til å minne oss om vår menneskelighet og vår dødlighet. Vi har jordskjelv. Vi tråkker omkring på ei jordskorpe som har så mye virketrang i seg at den kan finne på hva som helst når som helst. Og likevel nytter det ikke å fortvile.

Vi kommer til å ta opp en kollekt under gudstjenesten til støtte for dem som er rammet av katastrofen.

En av salmene jeg har valgt for morgendagens gudstjeneste er oversatt fra norsk.

Jeg er i Herrens hender
når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender
sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe
av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge
få kraft i Jesu navn.

Dette kan fortone seg som virkelighetsflukt for noen , men jeg sier som Peter: "Herre, hvor skal jeg vel gå hen, du har det evige livs ord."

2011-01-27T22:27:00.000-08:00

Marinbakonsert på julefesten

TILBAKEBLIKK

Vi kaster et kjapt blikk på bloggloggen og ser at det siste som ble sendt her fra Mukonoso, ble skrevet 21. juli i fjor. Det betyr ikke at det ikke har skjedd noe her i løpet av denne tiden, men er mer uttrykk for det vi kan kalle en skrivetørke.
Nei, høsten har så absolutt vært begivenhetsrik. Vanligvis etter sommerferien, settes alle kluter til for å forberede basaren, eller Matmonsmarkedet som vi kaller det hos oss. Så også denne høsten. Det skal en del hender til for å få det hele på skinner. Alle tok sin tørn, noen mer enn andre. Siste lørdag i oktober kunne vi så åpne dørene og ønske folk velkommen. Her var et variert utvalg av ting som var gitt, laget og bakt. Noe var billig, men noe krevde at man gravde litt dypt i lommene for å hoste opp nødvending kapital. Alt i alt kom vel rundt 100 med smått og stort innenfor dørene denne dagen. Utbyttet var det heller ikke grunn til å grine på nesa av. Vi fikk inn litt mer i år enn i fjor. Noen kom også innenfor kirkedørene for første gang i sitt liv og så at det kanskje ikke var så farlig som de trodde.
Julearrangementene våre ble godt besøkt. Til barnefesten hadde vi gjort ferdig 35 gaver på forhånd. Det kom i alt 34 samt noen av foreldrene. Godt beregnet!?
Den "store" julefesten, 23.desember gav oss for en gangs skyld følelsen av at kirken var for liten.
Året før var det kommet rundt 65. Vi hadde laget program til festen på forhånd, og tenkte vi tok godt i når vi trykte opp 75 hefter. Da alle hadde kommet på plass, var det ett fattig programhefte igjen, og det var til gjengjeld blankt inni. Noe hadde skjedd feil under trykken. 74 med smått og stort! Det er ikke så ofte vi får anledning til forkynne evangeliet for så mange mennesker.
Som året før var en av postene på programmet marimbakonsert. Det var på tredje året at de tre damene stilte opp frivillig for å glede oss med flott musikk.
Med alle disse menneskene innenfor dørenem tok det sin tid med bevertningen. Det skal noe til å servere kaker til så mange. Ikke alle fikk sitte ved bord. Noen måtte balansere kaketallerken på fanget. Men alt i alt var det ingen sure miner. Alle så ut til å trives.

Januar er også tid for årsoppgjør. Dersom gode statistikker er en indikasjon på at alt er vel, må menigheten sies å være svært så oppegående. Med tanke på frammøte og økonomi, er det gode tider. Nå er det ikke statistikker og tall som bygger en menighet, men for en kort stund kan vi unne oss gleden over at så mange har kommet innefor dørene. De har jo tross alt fått med seg et Gudsord eller to i året som gikk.

Julelunsj

Gaveutdeling barnefesten

Basaren

2010-07-21T23:12:00.000-07:00

Sommerhilsen.

Sist lørdag var regntida offisielt over. Nå er det ikke alltid at denne tida på året lever opp til navnet. Men i år har den gjort det så det monner. Vi kan ikke huske at det har bøtta ned så mye siden vi kom ut første gangen i 1980. Her i området har det ikke skapt andre problemer enn at folk har vært nødt til alltid å ha paraplyen i berdskap når de har gått ut. Men andre steder i landet har det vært flom som desverre har tatt liv og forvoldt store materielle skader.

En fordel med alt nedbøren er det at "markens grøde" trives og vannmagasinene er fulle. Asagaoen (en slyngplante som vi ikke helt vet om det finnes noe norsk navn på) dekker snart store deler av vest-veggen og har begynt å sno seg rundt hjørnet for dekke til der også.

I dag skriver vi 22 juli. Temperaturen beveger seg rundt 35 grader i skyggen på dagtid og ikke særlig lavere enn 28 om natta. Svetten renner i strie strømmer nedover kroppen. En blir aldri helt tørr. Om morgenen er det en stor mørk flekk av fukt på puta der hodet har ligget. Det går med noen liter drikke pr dag for å kompensere for væsketapet. Når det skal skrives noe av omfang, gjør varmen det heller kjelkete. Hånda er så fuktig av svette at håndbaken kleber seg til papiret og drar det med seg. For å bøte på problemet har jeg konstruert en såkalt skrivesokk. Det er en vanlig sokk der tåpartiet er klippet av. Denne trer jeg på hånda slik at huden ikke kommer direkte i kontakt med papiret. Det høres tullete ut, men det fungerer.

Varmen til tross, vi har det greitt. Vi sliter mer med vinteren her ute. Det verste som kan sies om sommervarmen for vårt vedkommende er at alle airconditon anleggene skrus på for fullt. Togene er verst. Når en går inn, er det som om en klam hånd tar tar et hardt grep rundt strupen på en, og når en etter en stund går av, da er det som man får en skikkelig dunk i trynet av varmen som slår mot en.

Skoler og barnehager har fri for sommeren. Får håpe at ungene får litt tid til å bruke fritiden slik de selv ønsker det i stedet for å tilfredsstille ønskene fra ambisiøse foresatte. Desverre er det mye organisert aktivitet i forbindelse med skolene selv om det offisielt sett er ferie.

Asagao

J.O. Straumes skrivesokk i aksjon.

2010-06-05T21:49:00.000-07:00

Lysstøping

I vinter fikk vi en litt uventet henvendelse fra kirkepresidenten.Han spurte om vi kunne undervise i lysstøping på det regionale arbeidermøtet i mai i år. Det var helst litt tykke lys som kunne brukes på alteret, han hadde i tankene. Selve produksjonen er ikke så vanskelig, heller ikke det å skaffe voks. Veker hadde vi tatt med fra Norge tidlegere, så det var det nok av. Men det å få tak i former til så tykke lys utgjorde en utfordring. Vi har noen ganger kjøpt en type potetgull som ligger i sylinderformede bokser av papp. Disse måtte kanskje passe greit til formålet. Potetgull ble kjøpt inn, 10 bokser i alt. Vi serverte en del av det under årets misjonærmøtet med streng beskjed om emballasjen ikke måtte ødelegges. I dette tilfellet var innpakningen viktigere enn innholdet. Da det tar litt tid for såpass tykke lys å stivne måtte det lages ferdig lys på forhånd. Hver enhet ville få med seg et sett på to lys hver.

Dagen kom og kirkesalen ble gjort i stand til formålet. Blå plastpresenning ble lagt ut over bord og golv, gassbluss og kjeler til oppvarming av vann samt kar til smelting av voksen ble gjort klar. For å anskueliggjøre hele prossessen, var det laget forskjellige stasjoner som tok for seg hvert ledd i produksjonen. Vi hadde vært veldig spente på forhånd på hvordan det ville fungere, men da det hele kom i gang ble alle eventuelle bekymringer gjort til skamme. Det var som å ha med seg unger på skoletur til en fornøyelsespark eller lignende. Det ble pratet, stilt spørsmål og fotografert i lange baner. Det så virkelig ut til at alle syntes at dette var artig.

Etter at det hele var over og alle hadde gått hjem hver til sitt, funderte vi litt på om de noen gang kom til å gjenta forsøket i sine respektive menigheter. Kanskje dette bare ville være et engangsfenomen, men som sådann hadde det en funksjon. Den enkelte arbeider fikk komme seg litt vekk fra sin daglige dont og oppleve at det gikk an å gjøre noe annet enn å snakke kirkesaker når vi var samlet.

2010-04-22T20:13:00.000-07:00

Påskebesøk fra Mandal.

Påsken i år var spesiell på mange måter. Mandal menighet har hatt oss som misjonsprosjekt i rundt to år. Det betyr at de blant annet samler inn penger som skal bidra til å dekke vår lønn samt informerer om noe av arbeidet vårt. I år kom det en gruppe på 14 fra denne menigheten for å se nærmere på det arbeidet vi holder på med. De var innkvartert på Hotell The Lutheran i Osaka. Gruppa ble delt i to og vekslet mellom å besøke oss her på Mukonoso og Nankai menighet hvor Odd Bjarne Ellefsen bor. De fikk med seg tre arrangementer i løpet av påskeuka, palmesøndagsgudstjeneste, langfredagsmeditasjon og påskefest påskedag. I tillegg til dette fikk de se en del steder og oppleve sider som er særmerket for japansk kultur. For oss som av og til føler at avstanden til gamlelandet kan bli stor, var besøket en inspirasjon, og det virket som ”gjestene” våre også hadde stor glede av det de fikk se og oppleve.

Vi hadde håpet at været skulle vise seg fra sin beste side så de kunne nyte kirsebærblomstringen og andre japanske naturdelikatesser. Men dessverre har våren i år vært av det lunefulle slaget. Det er ikke ofte at vi opplever snøvær og sakurablomstring (kirsebærblomstring) på samme tid. Men surt og kaldt vær så ikke ut til å legge noen demper på entusiasmen og interessen til gruppen fra Mandal.

Kaitensushi ): Sushi servert på samlebånd.

Sakura(kirsebær)blomstring i Kyoto

Sakura ved Shukugawa

Lunsj etter palmesøndagsgudstjeneste

2010-02-05T23:48:00.000-08:00

Tilbakeblikk.

Basarer og baseraller 2009

Sist søndag i oktober holdt vi igjen basar på Mukonoso. Basar her i Japan er nærmere julemesse og loppemarked. Loddsalg og trekninger oppleves som spill og har ikke særlig grobunn her til lands. Vi bidrar alle med vårt. Salg av lunsj, kaker, diverse lopper, håndverk osv. gjør at arrangementet blir en fargerik og trivelig affære. Besøkstallet var høyere enn året før, og det så ut til at stemningen var god blant de som tok seg tid til sette seg ned med til en matbite, eller en kake og te. Når vi gjorde opp status kunne vi konstatere at en del nye hadde dristet seg innenfor kirkedørene for første gang. Negativt er det heller ikke at salget var mer enn fordoblet i forhold til året før. Med dette i bagasjen, ser vi fram mot et lignende arrangement også i år.

Grilling av søtpotet

Diverse lopper

Håndverksalg

Kakesalg

Kafeteria

2010-02-05T23:24:00.000-08:00

2010

Året 2010 har allerede rukket å bli over en måned gammelt. Fra Mukonoso har den store tausheten rådd grunnen fra november i fjor til nå. Ingen blogg, ingen livstegn. Det betyr ikke at denne tiden har vært uten begivenheter. I grunnen fortsatte den gode trenden som begynte tidlig på året. Når vi summerer opp hele 2009, kan vi se tilbake på, rent subjektivt sett, det beste året siden vi kom ut i 2004. Året da mye vendte seg til det bedre. Den nedadgående kurven i frammøtestatistikken begynte å peke oppover, medlemstallet ble plusset på med fire, og for første gang på lenge hadde vi store plusstall i regnskapene. En ulykke kommer sjelden alene, sier vi. Men vi kan også si at en heldig omstendighet noen ganger følges av en neste. På gudstjenesten sist søndag kunne vi ønske et medlem som flyttet medlemskapet over til vår menighet, velkommen og under årsmøtet samme dag kunne vi igjen vedta en økning i budsjettene både for inntekter og utgifter.

Vi har nå varmet oss litt på glade tall og begivenheter fra fjoråret. Nå er det på tide å rette blikket framover, eller kanskje heller fokusere på her og nå. Som gode nordmenn har vi nok lett for å la svartsinnet prege oss. Vi har alle litt av pinnsvinet Ludvigs angst i oss.

”Detta kan aldri i væla gå godt.” Etter vinter kommer vår, men etter sol kommer også regn. Vi beveger oss i ytterpunktene mellom svart pessimisme og tøylesløs og urealistisk optimisme. Gode resultater kommer ofte av hardt arbeid, slik er det i alle fall i dagliglivet. I Guds rike er dette en sannhet med modifikasjoner. Der heter det: Jeg (Paulus)plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.

Dette er grunnmodellen vi må arbeide etter i fremtiden også. Vi kommer ikke til å være her for bestandig. Målet med alt det vi gjør er å etterlate oss et arbeide som kan ”gå videre på egne ben”.

Så ønsker vi dere et veldig forsinket ”godt nytt år!”

2009-11-13T04:20:00.000-08:00

Med brannslukningsapparat mot kirker.

I Norge er vi ikke ukjent med at folk går løs på kirker og gravsteder. De mange kirkebrannene for en del år siden taler for seg. Selv om Japansk kultur langt fra er dominert av kristen tenkning og kirkene her ute er små og uanselige, har vi like fullt fått være i fred så langt… inntil i fjor. Her er ikke snakk om ildspåsettelse, snarere det motsatte. Siden september i fjor er kirker i Osaka/ Kobe området blitt ramponert ved at man har trukket ut sikkerhetssplinten på brannslukningsapparater og slengt dem inn gjennom vinduene. De som kjenner til effekten av slike apparater, vet at de er effektive med tanke på å slukke branner men kan gjøre svært så stor skade når formålet er mer destruktivt. Hærverket har vært utført seint på natta. Når folk har kommet i kirkene morgenen etter, har det sett fryktelig ut med et tykt lag med hvitt pulver over alt. Pulveret som brukes i apparatene er så fint at det ikke lar seg gjøre å fjerne det med vanlig støvsuger. Enkelte menigheter har vært nødt til å avlyse arrangementer da de ikke har rukket å gjøre kirken klar i tide. Første tilfelle av denne typen hærverk skjedde i Osaka i fjor. Så har de som står bak dette, beveget seg systematisk vestover i retning av Kobe. Sannsynligvis er det mere enn en person som står bak, siden flere kirker er blitt angrepet samtidig. Brannslukningsapparatene har de stjålet fra boligblokker og lignende i nærheten av åstedet. Politiet har kommet på banen og saken er blitt slått opp i media.

Vi har sluppet unna så langt, men det er ikke fritt for at vi var en smule bekymret før basaren i slutten av oktober. Vi lot fullt lys stå på i kirken de siste to nettene før dette arrangementet.

2009-07-08T08:16:00.000-07:00

Penger av statsminister’n

Vi har fått penger av statsminister Aso (uttales ”aså”) . Det har alle andre som også har bodd fast i Japan det siste året. For vårt vedkommende 12.000 yen på hver av oss rett i lommeboka. Ikke avgiftspliktig. Gaven er ikke resultater av et skjult julenissegen eller en eller annen form for gavmildhet. Finanskrisa som har sendt skjelvetokter opp og nedover ryggraden på både fattig og rik verden over siden tidlig i fjor høst, skapte ugreie også i den japanske økonomien. Folk torde ikke bruke penger. Forbruket gikk ned og konkurser og permitteringer kom på løpende bånd. Resepten fra regjeringen var klar. Forbruket måtte opp igjen. Gi folk penger så de har noe å kjøpe for. Og sånn ble det.

Godsakene ble formidlet via hver enkelt kommune. Sist uke kunne John Olav ta dem ut av sin postbankkonto, og dag troppet Dagny opp på rådhuset i Amagasaki og hentet sin konvolutt med tre knitrende sedler, en stor og to små, opp i. Hjertelig hilsen fra statsminister’n.

Mange japanere fnyser av foretagendet. Makan til forvaltning av offentlige midler. Bare administreringen av foretagendet presenterer en formidabel regning. Bare tenkt på trykkeriutgifter og portoutgifter. Men det er jo også forbruk, så kanskje ikke…?

For oss som i alle år er blitt tutet ørene fulle fra de rødlige i norsk politikk med paroler om at forbruket måtte ned, virker begrunnelsen til den japanske regjeringen mildt sagt pussig.

Vi har nå tatt i mot pengene. Og de blir brukt. Men vi føler ikke så mye lojalitet til giverens målsetning. Det er mang ei høltann i en anstrengt menighetsøkonomi som trenger å fylles igjen. Økning av forbruket får andre ta seg av. Hvem som til slutt sitter igjen med storgevinsten vil tiden vise.

2009-06-05T20:33:00.000-07:00

MOBILTRENGT

Det hender at naturen krever sitt så til de grader at vi nesten må slå knute på beina for at ikke vi skal være nødt til å skifte alt av klesplagg nedenfor beltestedet. Er man heldig og finner et dertil egnet sted, kan man trygt tre av på naturens vegne som det så fint og bluferdig heter, uten de fatale konsekvenser. Forleden dag etter en sjekk hos legen, var jeg inne på sykehusets toalett. Da jeg gikk ut av båsen jeg hadde valgt for anledningen, så jeg til min store forskrekkelse en mann som stod oppstilt ved urinalen i et av naturen påkrevd ærend, samtidig som han snakket høyt og uanfektet i mobilen. Snakker om å slå to fluer i en smekk!?

Jeg har ikke så mye til overs for den nesten sykelige klattingen på disse nytmotens kommunikasjonsgreiene. I sin tid, før de ble allemannseie, ble de kalt for jappe-bamser. Jeg har for lengst konstatert og nesten akseptert at det har utviklet seg en mobil-avhengighet som er hinsides all fornuft og folkeskikk. Men at trangen til å ringe i mobilen er så sterk at man mååå gjøre det samtidig som man er ute i et annet høyst nødvendig ærend, gjør at man må finne opp et nytt ord i det norske språk. Tidligere har vi snakket om å være dotrengt og tissetrengt, men nå kan man også snakke om å være mobiltrengt. Hei, Alexander Graham Bell, hva har du satt i gang? Jeg lengter tilbake til sveivetelefonens dager.
Ha en riktig god helg!

2009-05-31T06:08:00.000-07:00

Pinse 2
Vi har feiret pinse i Mukonoso menighet. For noen få timer siden så vi de siste av gårde etter en lang dag med mange og sterke inntrykk. Den første pinse for snart 2000 år siden fikk kirken en knallstart med 3000 døpte på en dag. Vi hadde også dåp i dag. 3 nye ble lagt til menigheten. Det var tre forskjellig personer, med hver sin særegne historie. Det som er felles for dem, var at alle tre hadde en eller flere kristne i familien fra før av.

Eldste mann, Zenzaimon Takita, hadde giftet seg inn i en familie der det hadde vært kristne i flere generasjoner. Kona ble selv døpt for ca 30 år siden, og selv om mannen ikke hadde noen innvendinger mot at hun ble kristen hadde han selv ikke noen interesse av kirke og kristendom, ikke før nå for ca et halvt år siden. Da, i en alder av 86 år bestemte han seg for at han ville bli med kona til kirke. Av forskjellig grunner hadde kona lenge tenkt på å begynne i en annen menighet enn der hun hørte til, og fant fram til oss ved hjelp av internett. Siste søndag i januar i år dukket så de to opp, sammen på gudstjeneste for første gang, etter å vært gift i over 60 år.
Harumi Kajiwara (75år) var den eneste i familien som ikke var kristen. Kona hadde lenge kommet til kirke, men ble døpt først på dødsleiet. Mannen ville også ha blitt døpt, men kona mente det var for tidlig for ham. Men nå 15 år seinere, i dag 31. mai ble han døpt som den siste i en familie på 4.
Yuki Fukuju (ennå ikke 30), den yngste i troikaen, er datter av et av medlemmene i menigheten. Hun har lenge kommet av og til på forskjellige slags arrangementer både alene og sammen med moren, men først i år har hun vist noen interesse for å bli kristen. Kanskje ble det et ekstra puff at det var andre også som syslet med de samme tankene.
Vi har feiret at Den Hellige Ånd kom for første gang. Ånden er her i dag. Han kan ikke sees med øynene, men vi kan se hans arbeid. Vi tror at Han har arbeidet og arbeider her hos oss nå.
Han har gitt oss tre nye sjeler som tilvekst til menigheten.
Det takker vi for.

2009-05-31T04:55:00.000-07:00

Pinse 1
Vi skriver 31. mai. Det er pinsedag, den siste av de tre store høytidene i kirkeåret. For nittenhundreogsytti nte gang har vi feiret at Guds Ånd ble utgytt over apostlene, og den første menighet ble etablert med en pangstart med 3000 døpte på bare en dag. Til tross for denne imponerende første pinse i kirkens historie, har vi kristne i generasjoner som har fulgt etter, hatt et noe krampaktig forhold til denne høytiden. Kanskje fordi den ikke er så konkret som de to andre. Julen med Jesu fødsel i en stall, hyrdene på marken, engler og vismenn fra østerland er lett å huske og for så vidt også enkelt å markere. Likeens er det med påske med dramatikken omkring Jesu lidelse og død, og klimakset i hans oppstandelse tre dager seinere. Men pinse med tunger av ild, og apostlene som taler på språk de aldri hadde lært, blir liksom litt for abstrakt. Det skal ikke så mye til før denne høytiden blir utkonkurrert av andre og mer tilsynelatende attraktive aktiviteter.
Hva er pinse egentlig og hva er Ånden? Uten rote meg ut på dypt teologisk farvann vil jeg bruke et enkelt bilde som har sitt utgangspunkt i Jesu egne ord. Ånden er som vinden. Vinden kan ikke sees, men vi kan se det den utretter alt fra et lite pust som får blomster og blad til å røre på seg til ødeleggende stormer som legger alt flatt. Vi kan heller ikke se Ånden, men vi kan se resultatet av dens arbeid. Uten den hadde vi faktisk aldri hatt noen kirke. Ånden er den som vekker troen i menneskenes hjerter. Ånden er den som utruster troende til tjeneste i Guds rike. Ånden er opphavet til all sann åndelig vekst. Uten Den Hellige Ånd ville vi faktisk ikke hatt noe sant utbytte av verken jul eller påske. De ville bare ha vært to fortellinger blant mange andre uten noen særlig betydning annet enn det å underholde.
Vi feirer pinse.
Ånden har steget ned og gjør bibelens budskap om Jesus Kristus virkelig for oss. Mennesker ser sin synd, angrer og bekjenner og tar i mot syndenes forlatelse og evig liv. Samtidig går de inn i en tjeneste der de vitner for andre slik at disse også skal kunne komme til tro…
Pinsen er viktig, fordi Ånden er viktig, ja helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne ha en kristen tro.

2009-05-17T03:17:00.000-07:00

TANAKA-SAN

Hun er 86 år, har hatt et tøft liv. Hun ble enke for 25 år siden. Mannen var ikke medlem hos oss, men hadde kommet lenge til gudstjeneste. Det ble naturlig at begravelsen ble holdt hos oss. Tanaka-san var selv ikke kristen. Men mannens begravelse ble et vendepunkt for henne. Mens vi var hjemme på et års norgesopphold gikk hun til katekismeundervisning, ble døpt og opptatt som medlem av menigheten. Da var det gått to år etter mannen var død. Som enke var det ikke enkelt å livberge seg, men heldigvis hadde hun jobb i et forsikringsselskap. Men det var slitsom å reise rundt å selge forsikringer.
Etter at vi reiste hjem i 1992 mistet vi kontakten med henne. Da menigheten som vi hadde hatt ansvar for i 9 år, ble midlertidig stengt for et par år siden, ble hun stående uten kirketilknytning. Vi ble bedt om å ha et visst ansvar for at hun fikk en form for pastoral/sosial oppfølging. Hun ble vår egen lille enmanns menighet.
På hjemmebane har hun i mange år hatt mange harde tak. Datteren som lenge hadde vært på institusjon pga. tunge psykiske lidelser, var blitt sendt hjem, ikke nevneverdig friskere. Den eldste sønnen som hadde bodd hjemme hele tiden fikk diabetes og mistet etter hvert det meste av synet. Selv hadde hun hatt forskjellige sykdommer med derpå følgende operasjoner, blant annet brystkreft. Seinest i fjor sommer ble hun nedløpt i en rulletrapp av en som skulle rekke et tog, som for øvrig har avgang med ti minutters mellomrom. Hun falt, svimte av og ble brakt til sykehus med ødelagt tannprotese og brudd i overarmen. Dermed ble det nok et langt sykehusopphold. Etter et par måneder ble hun utskrevet, men var egentlig langt fra frisk nok til å stelle seg selv og to voksne barn. Hun kunne få hjemmehjelp, men det var lang ventetid. Det ville ikke bli aktuelt å få noen mens hun virkelig trengte det. Men mot alle odds har hun ridd av denne stormen også.
Når et menneske har fått så mye juling skulle en tro at hun ville være både sint og bitter. Men det er så langt fra tilfelle. Å være sammen med Tanaka-san er en den mest takknemlige oppgaven vi har. Til tross for smerter og mye slit er hun en livsglad og takknemlig person. Når vi tar kontakt med henne, tar med henne ut på biltur eller kafé, stråler hun som en sol. Jeg vet ikke hvem som blir mest velsignet, hun eller oss, den ene gangen i måneden vi har satt av til vår egen lille enmannsmenighet.

2009-03-22T04:21:00.000-07:00

Bibelstudium ved gravkanten.
Det er søndag formiddag. Det er godt frammøte til gudstjenesten for en gangs skyld. Et eldre ektepar som aldri har vist seg i kirken tidligere, benker seg på tredje rad forfra. Nye mennesker vekker alltid nysgjerrigheten i meg. Hva slags folk er disse? Er dette bare en gjestevisitt, eller vil vi få se mer til dem? Mange av de som dukker opp hos oss, pigger ofte av umiddelbart etter gudstjenesten og viser seg aldri igjen.
Gudstjenesten går sin gang etter vanlig lest. Trefoldig amen avsynges og gjenklangen av de siste tonene fra postludiet løser seg opp og forsvinner ut i atmosfæren. De som ikke har tid til å være igjen for en kopp te/kaffe går ut, men det eldre ekteparet er ikke blant dem. De blir sittende igjen for å delta i det enkle og uformelle samværet. Praten glir lett rundt bordet og etter hvert får jeg svar på noe av det jeg har lurt på. Kona er kristen, har vært det i mange år, men mannen er det ikke og har aldri tidligere vært med til gudstjeneste. Nå viser det seg at de har kjøpt et familiegravsted, og steinen på graven har kristne symboler. Mannen har ingen innvendinger til dette. Men det oppleves litt problematisk for dem at begge skal legges i en grav dekorert med kristne symboler, når mannen ikke er en troende. Kona vil gjerne at mannen også skal bli kristen før han dør, men han har som sagt aldri tidligere villet være med i den menigheten der hun har vært medlem i mange år. Det ville være lettere for ham å prøve seg i en annen kirke. Etter litt søking på internett finner de fram til Mukonoso menighet. Og dermed er det hele på plass. Mannen og kona kommer sammen til kirke for første gang. Og ikke nok med det, de ønsker at vi skal undervise i bibelen slik at mannen kan tro og bli døpt. Før jeg vet ordet av det har jeg en katekismeklasse for første gang på mange år. Historien stopper ikke der. Datter til et av medlemmene i menigheten vår har lenge kommet mer eller mindre fast til gudstjeneste, men det har aldri vært snakk om at hun ønsket å bli en kristen. Men nå kaster hun seg ut på hun også og melder seg på til bibelklassen. Dermed har jeg tre elever.
En eldre mann som var gift med et av medlemmene som døde for mange år siden, kom lenge nokså fast på gudstjenesten, men hele det siste året hadde vi ikke sett mye til ham. Lederen for menighetsrådet ringer ham opp og forteller om den nystartede bibelklassen og lurer på om ikke han også vil slå følge. Jo da, siden kona hans døde som en kristen og asken hennes er plassert i urnerommet i kirken, vil han vil også være med på dette og bli døpt. Dermed har vi fire elever og tre potensielle dåpskandidater.
En kan kanskje undre seg over hvor dypt engasjementet til de to eldre mennene går. Ønsker de å bli døpt bare for å kunne legges i samme grav som konene sine, eller tenker de også litt på saligheten. Jeg skal ikke overprøve deres beslutning. Kan de si ja til spørsmålet om de tror på den treenige Gud og vil bli døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vil ikke jeg nekte dem dåpen. Selv om innfallsvinkelen virker noe uvanlig etter norsk tankegang, vil jeg være den siste til å sette meg som dommer over ektheten i den beslutningen de måtte komme fram til. Her må en bare bøye seg i støvet og nok en gang slutte seg til det faktumet at Guds veier er uransakelige.

Typisk japansk gravsted

2009-02-03T21:37:00.000-08:00

ÅRSMØTE

Siste søndag i januar avholdt vi årsmøte i menigheten. Status for 2008 ble gjort opp både med tanke på regnskap og annet statistisk materiale (medlemstall, frammøte osv.). Det ble også satt opp budsjett for 2009.
Også denne gangen måtte vi tåle en nedgang i antall frammøtte til gudstjeneste og andre samvær. Bare julefesten hadde en klar økning med tanke på frammøte i forhold til året før. Færre folk betyr mindre penger i kassa. Heller ikke i 2008 klarte vi å unngå røde tall i regnskapene.
Det er alltid en vanskelig balansegang å motivere folk for givertjeneste. I tillegg til at hvert medlem binder seg til et fast månedlig beløp som de selv bestemmer størrelsen på, bidrar de med kollekt i forbindelse med gudstjenesten hver søndag. Frammøte og inntekter henger nøye sammen. Jo flere på gudstjenesten desto sunnere ser regnskapene ut. Jo tynnere det ser ut i benkeradene desto mer sliter kassereren med å få endene til å møtes på utgiftssiden. Når vi snakker om disse tingene er det derfor viktig at hovedfokus ikke er på penger. Det viktigste er at folk kommer, så får vi ta en økning i inntektene som en bonus. Folk er viktigere enn penger. Kollekten er en takkegave, ikke en avgift.
Administrasjonen av menigheten skjer gjennom menighetsråd. For tiden består dette av 3 faste medlemmer i tillegg til presten. Totalt har vi 55 registrerte medlemmer. Dette ser imponerende ut. Men over halvparten av disse er ikke aktive, dvs. de har bare forsvunnet stille og rolig uten å melde seg ut eller melde overgang til andre menigheter. For tiden sitter vi igjen med 22 ”aktive” medlemmer. For å beholde status som aktivt medlem, er det nok at de betaler den faste månedlige kollekten. De trenger faktisk ikke møte opp i det hele tatt. Noen kan ikke komme fast fordi de bor for langt borte. De får ivaretatt sine behov for fellesskap ved å gå i andre menigheter, samtidig som de beholder kontakten med vår menighet gjennom nevnte månedskollekt. Noen få av de 22 har sluttet helt å komme og opprettholder heller ikke sine økonomiske forpliktelser. Disse vil etter 2 år bli overført på liste med passive medlemmer. Tilbake sitter vi med 12 medlemmer som bor i nærheten og som kommer mer eller mindre fast til kirke. Av disse tolv skal vi så velge 3 personer som skal sitte i menighetsrådet. Det er ikke lett. Men vi fikk det til denne gangen også. Så langt vi ser var det 3 ansvarsbevisste personer som tar fatt på en ett års periode.
Så får vi arbeide, be og håpe på at flere vil la seg lose inn gjennom kirkedørene og bidra til et positivt mangfold i den lille flokken vår.

2009-01-11T04:31:00.000-08:00

Som julekvelden på kjerringa.
Det er vel de aller færreste som har det som denne kjerringa.
Hun hadde ikke fulgt med på kalenderen. Dermed ble alle juleforberedelsene gjort i siste liten. Da julekvelden kom, hang tunga som det berømte slipset ut av munnen hennes. De fleste av oss opplever vel at vi forbereder oss tålig godt, og når julekvelden er der, er det meste i orden. Vi vet når jula kommer.
Så også for vårt vedkommende her på Mukonoso. Jula var godt forberedt. Det tok mye tid, og det var mange små brikker som skulle legges på plass, men da julefeiringen skulle gå av stabelen gikk alt så langt vi kan se det, knirkefritt. Men da det hele var over i kirken, og vi skulle la julefreden senke seg over oss i hjemmets lune hjørne, visste vi ikke ordet av det før vi hadde kommet godt ut i januar. Romjula kom på oss og forsvant igjen som den så ofte omtalte julekvelden på den like ofte omtalte kjerringa. Vi kunne jo ha ”fusket” litt og feiret jul etter russisk tradisjon med 6.januar som det store høydepunktet, men det var vel å strekke det litt langt.
Vi skriver 11. januar. Den andre gudstjenesten og det første møtet i menighetsrådet i det nye året ligger bak oss med noen få timer. Vinterkjølen har etter å vært snill en periode, igjen begynt å bite oss med sine kvasse istenner.
Forrige skrivelse hadde overskriften: En julefortelling, del 1. Det ble aldri noen del to. Det som står skrevet forut, forteller i grunnen hvorfor.
Men en liten oppsummering før jula 2008 forsvinner alt for langt ned i historiearkivet, skal vi få til.
Julearrangementene begynte med barnefesten 2o desember. I stedet for vanlig juleandakt viste vi i år en animasjonsfilm, the Storyteller Café, som handler om leker som får liv og dramatiserer juleevangeliet. Dette kunne blitt veldig platt, men vi syntes faktisk filmskaperen fikk fram de viktigste poengene på en morsom måte. I god tradisjon sang vi en del julesanger, hadde gaveutdeling og avsluttet med julebløtekake.
Søndag 21. hadde vi julegudstjeneste med derpå følgende lunsj. Julefesten holdt vi 23. på kvelden. I år hadde vi frammøterekord, i alt 45 med stort og smått. En 40 minutters marimbakonsert er nok hovedårsaken til at det møtte opp så mange.
Etter den 25. desember døde jula ut i samfunnet rundt oss. Julepynten ble røsket ut av forretninger, og de som hadde dekorert husene sine med forskjellige slags lysarrangementer, fjernet dette og stuet det vekk i for så å kunne ta det fram igjen neste november. Det er ikke til å komme bort i fra. Selv for kristne japanere kommer jula i annen rekke blant høytidene på denne tiden av året. Nyttår er den store eneren. Den er storebror. Jula er lillebror.
Men i kirken og og hos oss selv rår staheten. Vi lot julepynten henge til 6. januar, hellige tre kongers dag. Grunnen er ikke bare norsk hang til å strekke jula lengst mulig. Det har også noe med innholdet i det budskapet vi kan få del i denne høytiden. Ikke bare julaften, men også søndag mellom jul og nytt år og 1. søndag i det nye året hører vi tekster som hver på sin måte får fram forskjellige sider ved julens evangelium.
Fortellingen om frelseren som er født i Betlehem, er selve fundamentet i det store juledramaet. Men beretningen om det lille barnet og foreldrenes møte med Simeon og Anna i tempelet i Jerusalem avdekker nyanser som juleevangeliet ikke får fram. Englene fortalte om frelseren som var født i stallen, men Simeon sier klart i sin hilsen til Maria at frelsen dette barnet skal gi oss, koster sorg og smerte, både for ham selv og moren hans. Vi skimter omrisset av et kors i bakgrunnen.

Hellige tre kongers dag er noe for seg. I gamle dager oppførte de kirkespill denne dagen. Det er det slutt med, dessverre. Dette ene kapitlet som omhandler denne hendelsen, er mettet med dramatikk. Folk utenom Israel, folk som leste varsler i stjernene, noe som var forbudt etter Mose lov, kommer også for å tilbe barnet. Men de som har monopol på kunnskapen om Guds rike, gidder ikke ta turen, selv om de vet om ryktene om den nyfødte kongen og kjenner til veien. Kong Herodes, en sjalu og syk gammel mann står barnet etter livet. Men Gud berger barnet ved å varsle Josef om faren. De flykter til Egypt og blir der til faren er over. Allerede fra Jesus er nyfødt av prøver Satan å sette hindringer i veien for ham. Fortsettelsen på dramaet følger i ukene som kommer og har sitt klimaks med korsfestelsen og oppstandelsen på påskedag. Slik sett er det vel kanskje noe sant i ordene: ”og jula varer helt til påske.”
God etterjul!

Fra marimbakonserten

45 frammøtte på julefesten

2008-12-21T05:21:00.000-08:00

En julefortelling.
Del 1
”For det var ikke plass for dem i herberget.”
Vi er i full gang med julefeiringen i menigheten. I skrivende stund har vi nettopp gjort unna 2/3 av årets opplegg i forbindelse med høytiden. I går dukket rundt 15 unger i tillegg til noen få foreldre opp på Kids’ Club sitt julearrangement. Vi sang sammen, så på en film, arrangerte bingo og rundet det hele av med servering av bløtkake og utdeling av presanger. I dag holdt vi julegudstjeneste på formiddagen og hadde middag sammen på ettermiddagen. Folk hadde med seg hver sin rett. Slik er tradisjon her i menigheten. På onsdag runder vi av årets jul med fest på kvelden. Vi har et variert program med en enkel lysmesse, marimbakonsert, bingo og selvfølgelig masse tid til kaker, te og kaffe.
Juletradisjoner er et interessant fenomen. I Japan så er nok nyttår høytiden med stor ”H”. Men for kristne er det viktig at julen markeres i menigheten, ikke bare med en halvtimes juleidyll i en fullpakket kirke, men med et arrangement der vi tar oss rikelig med tid til å være sammen og virkelig oppleve fellesskap.
Det er interessant for en nordmann og være med på dette. Skal jeg sammenligne den form for julefeiring vi opplever her ute og slik den blir gjennomført i Norge, faller norsk jul totalt igjennom. Vi hører ofte uttrykk som at julen er familiens og barnas høytid. Personlig synes jeg dette er noe stort sludder. Julen er alle troendes høytid, og det er ikke minst kirkens høytid. Den norske julen er etter min mening altfor privat og ekskluderende. Denne privatiseringen også blant kristne er egentlig et rov. Vi har stjålet julen fra kirken. Julen i kristen forstand er verken mer eller mindre feiringen av begynnelsen på Guds frelsesverk. Denne feiringen burde hatt sitt sentrum i menighetene og ikke i de tusen hjem. Vi ”lirer” av oss en gudstjeneste dytter i oss tilstrekkelig med kirkelig julestemning før vi raser hjem og murer oss inne blant våre private juletradisjoner.
Vi har vært med på å arrangere såkalt alternativ julefeiring i regi av menigheten hjemme i Norge. Vi syntes det var hyggelig og meningsfylt. Men jeg liker ikke ordet ”alternativ”. Det gjør så altfor lett de som deltar om til offer, klienter, sosiale kasus eller stakkarer som ikke har andre å feire julen sammen med. Menighetens julefest skulle ikke være et alternativ, men selve hovedfesten som de fleste aktive kristne virkelig sluttet opp om. Når vi snakket med solide gode kristne borgere i Norge om forberedelsene til disse arrangementene på julaften, fikk vi mange godord og mye verbal støtte. Men når vi spurte om ikke de kunne tenke seg å være med på noe slik selv, begynte gjerne blikkene å flakke. Inntrykket av panikk var påfallende. Gi opp sine familietradisjoner selv for dette? Nei, det er å gå for langt!
Jeg vet at jeg beveger meg i farlig farvann. Tradisjoner er ikke å spøke med og aller minst juletradisjoner. Men faktum er at de tradisjonene vi holder så fast på, kanskje har et enda sterkere grep på oss og gjør oss ufrie.
”For det var ikke plass for dem i herberget.” Slik var det den aller første julekvelden, og slik er det også i dag. Vår norske julefeiring er så rigid at den gjør det svært vanskelig å få til en julefest i menigheten uten at det skal se ut som et sosialtiltak.
Dette er også en måte å stenge frelseren ute på.
I grunnen er jeg litt stolt av menigheten vår. Det er ikke fullkomment det vi gjør, men det er om ikke annet et forsøk på å åpne døra til herberget for frelseren.
På tampen av det hele kunne jeg forresten godt tenke meg å bytte ut ordet ”jul” med noe annet. Ordet er i grunnen nokså intetsigende. I stedet kunne vi ha oversatt det engelske ”Christmas” med Kristmesse eller Kristfest.
Ha en meningsfylt jul, eller skal jeg heller si Kristfest.

2008-12-09T01:24:00.000-08:00

Desember, kulde, julegrantenning og hardingfele.

Så er den over oss igjen, kulda som biter seg fast i øreflippene og skjærer gjennom marg og bein med en gang vi våger oss utendørs en tidlig morgenstund eller etter at sola har gått ned og lagt verden omkring oss i skygge. Selv om vi pakker rundt oss med vinterdyne og ulltepper når vi legger oss om kvelden, er vi ikke garantert å slippe unna Hr. Frost sine luner og påfunn. Skulle vi være så uheldige å stikke ei lita tå frem fra vårt trygge gjemme under ei varm dyne, er han der med en gang og kniper tak med sine frosttenger, alt mens han flirer rått: ”Der fikk jeg deg din stakkar.”
En skulle tro dette var en skildring fra Røros, Svalbard eller andre lignende kalde steder, men så er ikke tilfelle. Vi er fortsatt i Amagasaki, nabobyen til Osaka. Vi befinner oss omtrent like langt syd som det nordlige av Afrika, og det er ikke et slikt sted vi assosierer med vinter og frost. Men vinter er det, og vinteren er kald. Ikke så at nivået på kvikksølvet på gradestokken imponerer, men vi fryser mer her i Japan enn hva er tilfelle i Norge. Mye kommer nok av at husene ikke er beregnet på å oppmagasinere varme og holde kulda ute. Vi fyrer for kråkene. Husene er bygd for sommerbruk. Søndag morgen kunne gradestokken utenfor kjøkkenvinduet fortelle oss at temperaturen var på -3 grader. Det er ikke vanlig at temperaturene er så lave tidlig i desember. Slikt er mer normalt for januar og februar. Vi håper ikke dette er en trend.
Desember, advent og snart jul. La gå at det er kaldt. Det lyse og vakre med høytiden vi går inn i er til en viss grad kompensasjon for litt hutring og frysing.
1.desember overvar vi tenningen av julegrana utenfor rådhuset i Osaka. Treet er en gave fra Drøbak, nissebyen i Norge, til Osaka som er et symbol på vennskap mellom disse byene. Før julegrantenningen var det musikalske innslag fra et halvprofesjonelt hornorkester knyttet til Osaka politidistrikt. De vartet opp med forskjellige melodier som har tilknytning til julen. Det hele ble åpnet med ”Det lyser i stille grender”. Med ett var vi henført til den andre siden av kloden, til gamlelandet.
Selve tenningen av treet var et kapittel for seg. Etter de sedvanlige hilsenene fra ordførere i Osaka og Drøbak, stilte 8 mannspersoner, 6 japanere og 2 nordmenn, seg opp bak et langbord, tok på seg hvite hansker og etter nedtelling på norsk, trykket på hver sin bryter.
I tillegg til lysene på grana, tentes også et lysarrangement som strekke seg rundt 500 meter nedover forbi langs rådhuset.

Etterpå måtte Norges ambassadør til Japan til pers med en hilsen han også. Arrangementet ble avrundet av ei japansk jente som spilte hardingfele. Hun har faktisk studert dette instrumentet på Høgskolen i Bø (Telemark). Hun gjorde absolutt en god figur.
Når dere kikker på bildene, legg merke til trafikkskiltet med nisse på. Dette vakte allmenn munterhet.
I dag skriver vi tirsdag og temperaturen er en del høyere. Vi har fått en visitt av et lite lavtrykk. Vi får glede oss over dette så lenge det varer. Dessverre er det nok ikke lenge før temperaturene stuper ned mot null og under det igjen.

Orføreren i Drøbak og nisseskiltet

Julegrana fra Drøbak

Japaner spiller på hardingfele

Lysearrangement

2008-11-25T19:10:00.000-08:00

HØST, LØV, KULDE, BASAR HJEMLØSE OG VALUTA

Det er for lengst blitt høst. Et fyrverkeri av farger møter oss så snart vi stikker hodet ut av døra. Trærne er kledd i alle de tenkelige farger som denne årstiden kan by på. Det er lenge siden høstfargene har vært så vakre som i år.
Oktober var en mild og fin måned med gode norske sommertemperaturer.
November slo til med en forsmak på vinteren. En morgen viste gradestokken 0 grader. Det var bare å resignere. T-skjortene måtte ofres til fordel for varmere klesplagg, og støvet ble børstet av varmeovnene slik at de nok en gang kunne gi sitt bidrag i kampen mot sure kuldegrader. Nå har det riktignok vært dager igjen der det ikke har vært så verst, men sannheten lar seg ikke skjule, vinteren nærmer seg med stormskritt. Vinter, men normalt ikke snø. Men husene er konstruert for å takle sommervarmen, vinteren må man mestre på annet vis. Altså blir det en del fyring for kråkene. Det er endog de som sier at de foretrekker kulda om vinteren fremfor varmen om sommeren. Smak og behag.
I midten av oktober arrangerte vi noe vi kalte for ”matmonsmesse” i stedet for basar. Basar i Japan har ingen ting med utlodning å gjøre. Det er mer snakk om loppemarked. I år prøvde vi derfor å tone ned loppemarkedprofilen. Vi forandret navnet på arrangementet og fokuserte i stedet på servering og salg av mat og kaker. Det ble selvfølgelig også solgt vanlige gjenstander i tillegg til det spiselige. Det kom en god del folk, og stemningen så ut til å være god. Det økonomiske resultatet var absolutt akseptabelt.
Når det gjelder arbeidet blant de hjemløse har vi igjen begynt å servere varm suppe i tillegg til risboller. Ved nyttårstider skal det være en utdeling av klær til hver av de hjemløse. Vår menighet har fått i oppdrag å skaffe til veie skjerf.
Det blir strikket en god del og det vi ikke klarer å produsere selv, kjøper vi på billigbutikker.
Finanskrisa, det store spøkelset i media for tiden har rammet oss med fynd og klem. Kursen på japanske yen har bykset til værs, eller kanskje er det den norske krona som har rast nedover. Uansett, i og med at vi nå får lønna utbetalt i norske kroner, slår dette veldig negativt ut for vårt vedkommende. Aldri har vi sjekket valutakursene så mye noen gang. Utslagene kan være ganske store fra den ene dagen til den neste. Det hender at vi gambler og venter med å ta ut penger i håp om at kursen skal havne på et mer fordelaktig nivå. Vi er vel på sett og vis blitt valutaspekulanter og trives ikke nevneverdig med det.
Det blir altfor mye fokus på penger og egen økonomi.
Men det er ikke noe annet enn å vente å se, men det skal innrømmes at det er ulidelig spennende.

Eng med kosmosblomster tidlig i november
Høstprakt, Minoh, Osaka fylke

Høstprakt, Minoh, Osaka fylke

Høstprakt, Minoh, Osaka fylke

Høstprakt, Minoh, Osaka fylke

Utdeling av varm suppe til hjemløse

2008-09-30T22:18:00.000-07:00

En liten kjempe er borte.

Tirsdag 23 september fikk vi melding om at Shigeko Toda (se blogg 10. oktober 2006), eller Toda-san som hun het blant oss misjonærer, var gått bort litt under uke før sin 82. fødselsdag. Toda-san er født i Kobe 29 september 1926. Ikke lenge etter at hun var blitt døpt kom hun helt i begynnelsen på 50 tallet inn i misjonen, i første omgang som barnevakt/hushjelp for familien Ingebretsen. Etter et opphold på bibelskole begynte hun i Kinkikirken som evangelist/bibelkvinne. Hun hadde som regel sitt virke i samarbeid med norske misjonærer. Hun ruvet ikke i terrenget og krevde ikke mye plass når hun var ute sammen med folk, men hun gjorde seg like fullt bemerket på en nærmest usynlig og nesten selvutslettende måte. Som regel ble hun satt i team sammen med ferske misjonærer nylig ”uteksaminert” fra japansk språkskole. På sin stillfarne måte loset hun dem gjennom farvann med store språklige og kulturelle utfordringer. Hun var for å si det med et nymotens ord, mentor, for mange av oss som hadde tatt veien fra Norge til Japan for å gjøre vår tjeneste her. Hun var aldri belærende og like fullt lærte vi. Hun hadde en lun og fin humor og kunne godt se det komiske i en situasjon spesielt når hun selv hadde tabbet seg ut. Hun var full av varme og omsorg, og hun var alltid villig til å trå til når det var noe vi trengte hjelp til. Det være seg offisielle skriv fra kirken eller brev fra barnehagen.
Vi fikk gleden av å arbeide sammen med henne i nesten 8 år, da vi hadde vår tjeneste i Kawanishi menighet. For familien vår ble hun vår japanske mor/bestemor. Da hun i 1989 la inn årene etter nesten 40 års aktiv tjeneste i kirken her ute, følte vi det som et stort tap. Men når hun nå har fått hjemlov sitter vi tilbake med en masse lyse minner og en stor takk til Gud for at han lot oss få en så flott medarbeider.
Vi lyser fred over Toda-san sitt minne.

Shigeko Toda

2008-07-27T05:47:00.000-07:00

Det er sommer, det er sol og det er søndag...

Dette er kjente ord for alle som lytter til norsk radio om sommeren. Ordene er fulle av glede over sommer, sol og ferietid. Det er sommer i Japan også. Ungene er sikkert glade over å ha ferie, men de fleste voksne ser nok fram til høsten. Sommer betyr varme, ekstrem varme og høy luftfuktighet. Så snart regntida var slutt, spratt kvikksølvet et godt hakk opp på gradestokken. Faktisk kunne vi lese av 40 grader i skyggen en søndagsettermiddag, men det normale er rundt 36 grader på dagtid og godt over 20 tallet om natta. Hvordan takler vi nordmenn denne varmen? Godt spørsmål. Vi burde ikke takle den, men for å skryte litt av oss selv så må vi si vi takler den tålig greitt. Ikke alt er like positivt. Det går naturlig nok med store mengder væske. Vi må være påpasselige i så måte fordi vi svetter noe alldeles kolossalt. Det kan være ubehagelig aldri å være tørr på kroppen. Svetten renner i strie strømmer både natt og dag. Verst er det om natta. Vi har ikke ligget lenge i senga før puta er klissvåt og ekkel. Selv frottélaken er for mye å ha over seg. Air-condition anlegget settes på før vi legger oss, det for å tørke ut lufta litt. Når vi skal sove må vi stole på de elektriske viftene. De går uten stans hele natten. Når vi går ute på dagtid føler vi oss ikke alltid like presentable. Hvite striper av salt avleirer seg på klærne så de ser ut som om vi ikke har skiftet tøy på flere uker. Men svettingen til tross, så har ordet "sommer" for oss flere positive fortegn enn negative.

Når vi våkner om morgenen er det første vi hører, sangsikadenes musikk. "Semi" som dette insekt kalles her til lands, har en litt spesiell livsyklus. Den kan leve under jorda i mange år (noen slag opptil 15 år) før den kryper opp på bakken i form av en stor bille, klatrer opp på en vegg eller trestamme og blir hengende der til ryggpartiet åpner seg og et insekt med fasong som en kjempemessig klegg presser seg ut. Etter å ha hengt til tørk en liten stund flyr den opp i et tre og tar del i koret sammen med tusener andre av samme slag. Tilbake henger det tomme skallet. Sikadens sang er intens. Den overdøver nesten alle andre lyder. Det kan være vanskelig å føre en samtale uten å måtte heve stemmen når det er på sitt verste. Dette insektet har en svært kort levetid. Fra den har forlatt skallet sitt og til den dør, er det bare snakk om noen få dager. Etter å tatt sin del av ansvaret for at slekten skal gå videre, forstummer sangen og den blir en del av den jorden som har vært dens hjem i mange år.

"Nyutklekket" sikade. Bilde hentet ned fra internett.

Tomme skall som henger igjen på en portstolpe. Bilde JOS

Sommertid er hagetid. Ikke så å forstå at vi har noen kjempehage. Men vi har en liten flekk som vi prøver å beplante med vekster som kan glede oss med sin skjønnhet. For en tid tilbake plantet vi en asagao (vi vet ikke hva den heter på norsk). Det er en slyngplante som kan vokse seg mange meter høy, dersom den har noe å klatre i. Den vi har, bærer blå trompelignende blomster som springer ut om morgenen og visner mot kvelden.

"Asagao" eller på engelsk "Morning-glory".

Bilde JOS

En varm sommer som den vi har her i Japan frister til badeliv. Haken med det hele er at vi ikke har noen særlig ideell badeplass i nærheten. Bassenger og badeland er som regel overfylt med folk. Vi vet om en plass riktignok, men det krever en del mils bilkjøring før vi kan komme dit. Følgelig er det ikke et sted vi kan dra til hver dag og heller ikke hver uke. Byen eller rettere bygda heter Misato og ligger i Wakayama fylke en 10 mil unna der vi bor. Gjennom der renner en liten elv ned fra fjellene og videre ut i havet. Vannføringen er ikke så enorm, men akkurat på det stedet vi snakker om, er det en fordypning i elva, som danner en stor kulp eller bakevje passe stor til å bade i. Vi var der en tur for noen dager siden. Vi hadde ventet plassen full av badegjester, men faktisk fikk vi stedet helt for oss selv. Vannet var godt og varmt. Vi hadde kjøpt oss en badering. Den satt vi i etter tur. Det var alldeles utrolig å lene seg tilbake og la seg drive sakte omkring i kulpen mens vi stirret opp på bambus og trær som vokste langs elvebredden. Lyden av sommer danset gjennom luften og nådde ørene som den lifligste musikk. Dette ble for noen få timer vårt lille paradis.

Fra Misato.

Bilde JOS
Fra Misato.
Bilde JOS
Fra Misato.
Bilde JOS

Fra Misato.

Bilde JOS

Vi klager litt over svetting på grunn av varmen, men det vi må igjennom er blåbær mot hva de hjemløse må slite med. Det kan ikke være særlig godt å bo under tette plastpresseninger når heten er som nå. Heller ikke kan det være særlig behagelig å måtte kave i sommervarmen med å skaffe seg nok tombokser så de kan få nok til mat og andre livsnødvendigheter.

Hjemløs med dagens fangst av tomme aluminiumsbokser.

Bilde JOS

Neste uke setter vi oss på flyet med kurs for Norge og sommerferie. Jeg ser på temperaturene for hovedstaden at deler av Sør-Norge i alle fall har brukbart sommervær. Vi håper dette vil bli tilfelle også i august. Men en kan ikke få både i pose og sekk. Og sol, det har vi jo hatt i rikelige mengder allerede her ute.

God sommer!

2008-06-29T05:08:00.000-07:00

Tsuyu og grilling.

Det er regntid, eller tsuyu som den kalles her. Den begynner gjerne i begynnelsen av juni og varer til rundt midten av juli. Når man snakker om regntid, så ser man kanskje for seg enorme nedbørsmengder som renner ned uavlatelig fra begynnelse til slutt. Så er ikke tilfelle. Vi kan ha mange godværsdager i løpet av denne tiden, men været er mer uforutsigbart. Normalt har værvarslingen her til lands en høy treffprosent, men i regntida er det ikke alltid at spådommer og resultat stemmer så godt overens. Et annet trekk med denne perioden er en til tider ekstrem luftfuktighet. Temperaturen er behagelig, men noen ganger er det så klamt at selv det å skrive for hånd er nokså vrient. Håndbaken har en lei tendens til å klebe seg til papiret.

Når været er så uberegnelig er det vanskelig å arrangere aktiviteter utendørs. Det har vi fått erfare de siste ukene. Vi bygde en utegrill der vi brukte en del istykkerslått sement som bygningsstein. Den dagen vi skulle ta den i bruk, var det egentlig meldt en skikkelig rotbløyte. På morgenen den samme dagen så det da også ut til at de negative varslene skulle slå til. Men på ettermiddagen klarnet det såpass at vi kunne sitte ute og nyte grillmat uten å begymre oss for å bli våte. Men ikke mange timene etter at vi hadde pakket sammen, var himmelens sluser vidåpne igjen og regnet plasket ned i bøttevis. I går skulle vi nok en gang ha grilling, denne gangen med barneforeningen, Kids' Club. Værmeldingen var igjen noe negativ, men vi tok våre forholdsregler og spente opp en presenning som tok av for det som måtte komme av regndråper.

De som ser ut til å trives best i regntiden, er froskene som synger sine kvekkende elskovsserenader ute i rismarkene, og diverse planter som til vanlig krever rikelig med vann. Hortensiaen som vi har plantet ut i hagen som potteplanter, har vokst seg til store busker med nydelig blomster i rødt rosa og blått.

Utegrillen

Pipehatt med bamser som støtter

Grilling etter gudstjenesten

Grilling med Kids' Club

Hortensiaen i hagen vår

2008-06-29T04:42:00.000-07:00

HINAGESHI NO KAI

En hver menighet med respekt for seg selv har en kvinneforening. Så er tilfelle også for Mukonoso sitt vedkommende. Virksomheten er delt i to typer samlinger. Med den ene samlingen har vi først og fremst menighetens egne som målgruppe, mens vi med den andre tar sikte på å nå ut blant ikke troende. Sist nevnte samling bar lenge navnet "Samling for søkende". Vi syntes det virket noe nedlatende overfor de som kom, og vi forandret til det mer nøytrale "Hinageshi no kai" som betyr noe slik som "Valmueforeningen"(Dette har overhode ingen hentydninger til at man kan produsere opium fra valmuer). De arrangeres rundt 6 ganger i året. Samlingene består av en andaktsdel, og en mer praktisk del, der det undervises i alt fra kakebaking og matlaging til juledekorasjoner. Da kommer det "instruktører" både utenfra og fra menighetens egne. Dagny har ofte deltatt med undervisning i kakebaking.

Det er som regel godt frammøte. Det har vært godt over 20 personer + unger ved enkelte anledninger.

Dagny underviser i hvordan de skal lage gelekake

Ferdig resultat

2008-05-13T22:06:00.000-07:00

SÅ VAR IKKE PINSEN SÅ GLEMT LIKEVEL.

De siste årene har vi hatt labert oppmøte til menighetens pinsefest. Vi trodde nesten ikke det gikk an å få ”sving” på dette arrangementet. I år ble våre pinsefordommer gjort til skamme. Normalt har vi et frammøte på rundt 15 pr gudstjeneste, men pinsedag var vi siger og skrivet hele 37 med smått og stort.
Ikke så å forstå at antall mennesker skal være med på å bestemme kvaliteten på en gudstjeneste, men det er ikke til å fornekte at jo flere røster desto kraftigere salmesang og mer løftning over det hele. Dette er så med på å vise folk i nabolaget at det er liv i denne lille menigheten fremdeles. Det i seg selv er et vitnesbyrd.
En kvinnelig musikkstudent som pleier å bidra fast med orgelspill til gudstjenesten, er med i ei korgruppe som hovedsakelig synger klassisk kirkemusikk. Gruppen kaller seg for øvrig FLOTT (tysk for kvikk, livlig, livsglad). De låner kirken vår til å øve i av og til. De hadde lyst til å framføre et eller annet i kirken og vi ble enige om at gudstjenesten pinsedag var en fin anledning. Dermed stilte det opp 8 ungdommer og sang utdrag fra Händels Messias. Da det i tillegg kom ekstra mange gjester og en del av ungene fra barneforening stilte opp, var det nesten perfekt sett fra vår side.
Etter gudstjenesten spiste vi lunsj, chirashi sushi, en japansk risrett og hadde kake til dessert. De som ble igjen etter maten fikk også med seg en gammel klassiker av en film, Quo Vadis, som omhandler tiden i Rom under Nero og forfølgelsene av de kristne. Selv om det koster en del tid og krefter planlegge og gjennomføre arrangementet, var det verd innsatsen. Så er kanskje ikke pinsen så glemt likevel.

Korgruppa FLOTT

Ungene fra Kid's Club satte seg ved et eget bord.

En del gikk rett etter gudstjenesten, men det var mange nok igjen til fortsette festen.

2008-05-13T21:17:00.001-07:00

PINSE, DEN GLEMTE HØYTID.

Vi har tre store høytider i den kristne kirke, jul, påske og pinse. Av disse er uten tvil julen den mest populære. Påsken klarer også å markere sin posisjon til en viss grad, dog sliter litt med å konkurrere med vårsol og skiturer i fjellet. Men den holder seg som en god nummer to. Pinsen derimot har en lei tendens til å bli overdøvet av forsommerens kall fra båt- hytte- og friluftsliv. Pinsen har liksom ikke noe konkret å by på. I julen feirer vi frelserens fødsel, i påskens hans død og oppstandelse. Riktignok er det som skjer pinsedag, spektakulært og verd vår oppmerksomhet. Ånden faller på disiplene og manifesterer seg som tunger liksom av ild, og disiplene begynner å tale til folk rundt seg på alle datidens språk innen den romerske verden. Men av en eller annen grunn kommer vi som ønsker å markere denne høytiden sørgelig til kort når det gjelder det å få folk til å komme til kirke. Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Også her i Japan sliter vi med det samme. Om ikke akkurat det er båt eller hytta som trekker, så har pinsefesten ikke hatt den store apellen.
Like fullt, så vil jeg hevde at uten pinse, uten Den Hellige Ånd, ville de andre to høytidene vært uten mening. Juleevangeliet ville bare blitt en fødselshistorie blant mange andre historier om fødsler og en ørkesløs og tom kjøpefest, og påskens budskap ville vært en beretning om et justismord og en uforklarlig gåte omkring hva som skjedde med Jesu døde legeme.
I og med at Den Hellige Ånd er falt ned over kirken så får det vi kan lese om i bibelen innhold og betydning. Den Hellige Ånd gjør det slik at vi kan tro det utrolige, og han utruster de troende til å føre videre det verk som Jesus la grunnlaget for. Ånden er Guds og Jesu predikant. Han taler formaning og trøst til hjertene slik at vi skal få tilgivelse for alle våre synder og evig liv. Han utruster oss med nådegaver som vi skal bruke i Herrens tjeneste. Er ikke det en høytid verd?

2008-04-29T06:04:00.000-07:00

IKEA i Kobe…

IKEA butikker har spredt seg ut over store deler av verden. Den 14. i denne måneden ble et nytt utsalg åpnet på Port Island i Kobe. Med en fridag i lommen og ingen bestemte planer for dagen, satte jeg meg på toget for å ta denne nye herligheten innen interiørbransjen nærmere i øyesyn. Port Island er en av de flere kunstige øyene som er blitt anlagt rett utenfor havna i Kobe. Adkomsten er en opplevelse i seg selv. Togene som tar seg av brorparten av passasjertrafikken til og fra fastlandet, er førerløse. Alt er styrt med data. I stedet for hjul av stål, går de på gummihjul. Landskapet som møter en, er også nokså spesielt. Alt er organisert og strømlinjeformet som det var tatt ut av en fremtidsroman. Det hadde nok blitt veldig sterilt hadde det ikke vært for en del parkområder som er plassert som grønne lunger mellom høyblokker og gater. Det er vanskelig å forestille seg at dette en gang var sjø. Men altså, ved hjelp av tid, tålmodighet og svære maskiner har de fraktet hele fjell i bitevis fra området nord for byen ut i havnebassenget.
Men tilbake til vår svenske ”venn”. Det var ingen problem med å finne fram til målet for turen. Stasjonen jeg gikk av på, het Minami Koen, som betyr noe sånt som Søndre Park. I en parentes etter navnet stod det skrevet: ”IKEA mae” som betyr noe sånt som ”Ved IKEA” . Varekjeden har tydelig lagt en god del penger i reklame. Minst et av togsettene var malt over det hele med firmaets logo og bilder som viste hva de solgte, og innvendig var setene trukket med stoff i beste IKEA-stil. Stasjonen vi gikk av på, var også dekorert med bilder og motiver fra nabolandet( Norges) i øst. Her skulle det ikke være noen tvil om hva som ventet en.
Å gå på et slikt sted på en offentlig fridag er aldri smart i Japan. Når det i tillegg ikke er mer enn 2 uker siden åpningen er det for toskeskap å regne. Foran inngangen stod det en tilsynelatende endeløs kø av folk som hadde samme planer som jeg. Normalt sett har jeg ikke tålmodighet til å vente så lenge bare for å komme inn i en butikk, men i og med at jeg hadde reist et stykke for å komme dit, lot jeg det stå til. Det tok nærmere 50 minutter fra jeg stilte meg opp i køen til jeg kom inn gjennom inngangsdøren. Det var varmt, og betjeningen hadde vært så ”omsorgsfulle” at de delte ut en flaske vann til alle.
Jeg gikk like tomhendt ut av butikken som da jeg gikk inn. Inntrykket jeg satt igjen med var: Det er ingen forskjell på IKEA i Japan og i Norge/Sverige, bortsett da fra tekstingen. Den er på japansk.

Banelegemet for toget ut til Port Island

IKEA-interiør inne på toget

Fremtidsby?

Dette var en gang bare sjø.

Stasjonsnavn.

Ingen tvil hvor en er kommet.

Mens vi ventet i 50 minutter på å komme inn kunne vi nyte plakaten med svenske kjøttbullar.

2008-04-26T22:02:00.000-07:00

Vi flytter...

Vi har flyttet, ikke bosted, men plassen for utdeling av mat til de hjemløse. Mukogawa heter elva som danner en naturlig grense mellom de to byene Amagasaki og Nishinomiya. På begge sider langs denne elva bor en stor andel av de hjemløse i fylket. Det har lenge vært et ønske om å flytte plassen for utedeling til de hjemløse hit. For noen måneder siden ble det bestemt at vi skulle realisere disse tankene i alle fall to ganger i måneden. 6. april stilte vi oss opp under brua til en av riksveiene som krysser nevnte elv. Det dukket ikke opp mer enn et tjue talls hjemløse denne første gangen. Det er nok flere årsaker til at det kom så få. En er at det tar tid før et nytt sted blir innarbeidet hos dem som er målgruppe for virksomheten. En annen er at matutdelingen denne gangen falt sammen med klimaks for sakurablomstringen (kirsebærblomstringen). På en slik dag valfarter folk til alle steder der det er muligheter for å se sakuratrær i full blomst. Mange mennesker betyr mange tomme øl-eller brusbokser. Da disse boksene er en viktig inntektskilde for mange av de hjemløse, er det forståelig at en del prioriterte sanking av nevnte artikkel fremfor et gratis måltid mat.

Utdeling på ny plass

Hus av blå plastpresenning mellom sakuratrærne.

Sakuratrær i full blomst.

2008-03-31T01:13:00.000-07:00

Påske er over, men...

Påske er over, men jeg tar meg likevel litt tid til betraktninger over denne høytiden sånn litt på etterskudd. For mange år siden (en gang i steinalderen som vi pleide å si til ungene da de var små) leste jeg i lesebok for småskolen av Torbjørn Egner en fortelling om noen poteter. Jeg kan ikke huske helt gangen i det som stod, men jeg vil her gjenfortelle det jeg kan huske og kanskje legge litt til med en litt annen vinkling enn kanskje det den gode lesebokforfatter hadde i tankene.

Det var en gang tre poteter som lå i jorda og ventet på å bli plukket opp. Mens de lå slik begynte de å prate med hverandre om hva de trodde ville skje når turen kom til dem.

Den første poteten som sa noe, var kolossalt stor. ”Når jeg blir tatt opp,” sa han, ” vil alle se hvilken fantastisk flott potet jeg er. Jeg kommer på landbruksutstilling , vinner første premie, får bildet mitt i avisene og blir berømt og lykkelig.”
Den mellomste poteten som heller ikke var så verst stor, fortalte at hans store drøm var å bli servert til middag hos kongen. ”Det må vel være den høyeste lykke en potet på min størrelse kan oppleve.”sa han. Den minste av de tre potetene følte seg enda mindre enn den egentlig var, på grunn av de flotte planene til de to andre. Det var bare så vidt den torde si noe. ”Når jeg blir tatt opp av jorda, blir jeg lagt til side for så å bli satt ut i jorda igjen neste år som settepotet. På den måten kommer det flere poteter etter meg, til stor glede og nytte for menneskene.”
Da de andre to hørte dette brølte de av latter så det disset i potetkjakene. ”Aldri har jeg vel hørt et mer ynkelig ønske. Tenk å bli lagt ned i den mørke jorda igjen og råtne. Hvor er visjonene, mann... jeg mener potet?” ropte de begge i munnen på hverandre.
En dag kom bonden og plukket dem opp alle tre. Da de fikk øye på den gigantiske poteten, ble det stor ståhei. Som han hadde trodd, kom han på utstilling og ble beundret av alle, vant førstepris i potetklassen, fikk bildet i avisen og ble berømt over hele landet.
Men akk! Lykken var av kort varighet. Etter en tid døde alt oppstyret hen, og gigantpoteten ble stuet bort i et mørkt skap og ble glemt av alle. Da noen en dag åpnet skapet ved en tilfeldighet fant de den store poteten. Men all fordums prakt var borte. Han var skrumpet inn til det halve og stinket noe aldeles forferdelig. Det var ikke annet å gjøre enn å kaste den på dynga.

Den mellomste poteten fikk det også som han hadde ønsket. Han kom på kongens bord, ikke til et festmåltid riktignok, men til onsdagsmiddag. Han kjente seg yr av glede da han ble lagt på en tallerken sammen med pølser og grønnsaker og kjente sausen renne ned over seg.
Men da middagen var over, var det ikke noen potet igjen heller. Alt som var tilbake, var en ert og noen sausflekker.
Neste vår ble den minste av de tre potetene satt i jorda akkurat som han hadde forutsett. Det gikk ikke lenge før han kjente det kriblet så rart i ”kroppen”. Det vokste ut groer over det hele, og på toppen presset et lite grønt skudd seg opp av jorda og opp i lyset.
Ut på høsten var det ikke noe igjen av den lille poteten. Den var råtnet og blitt en del av jorda. Men rundt omkring lå det en hel del store og små poteter som hadde vokst ut fra den.
I grunnen er dette et godt bilde på Jesus og hva påsken dreier seg om.

”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.” sa frelseren om seg selv og sin død.

De største potetene hadde ikke noen langvarig nytte for noen. Men den lille settepoteten ofret livet på sett og vis for å gi nytt liv til andre og nye poteter.
Hadde Jesus blitt en stor folkefører, ja verdenshersker som han ble fristet til å bli, så var det ikke så mange av oss som hadde hatt noen glede av det. Men slik gikk det ikke. Han ble tatt til fange, ble korsfestet, døde og ble begravet. Tre dager seinere stod han opp fra de døde til nytt liv ikke bare for seg selv, men for alle mennesker i hele verden, både for dem som var, dem som lever nå, og for dem som ennå ikke er født. Han gav sitt liv slik at alle dem som tror på ham skal få syndenes forlatelse og ha evig liv.

Illustrasjoner: JO.Straume

2008-03-09T07:21:00.000-07:00

Preken med eller uten stil.

Nok en søndag er over. I morgen er det mandag og fridag. Det skal bli godt. Det har som vanlig vært en stri uke. Ikke fordi vi har fått utrettet så mye, men vi bruker mer tid her enn hva vi ville gjort hjemme i Norge på grunn av språket. For eksempel i forbindelse med prekenforberedelser, er det ikke bare innholdet som skal holde mål, det skal også presenteres på et noenlunde forståelig japansk. Dermed går det atskillig med tid til å finne de rette ordene. Prekenmanus skrives på norsk. De første årene skrev jeg på japansk. I og med at jeg fikk prekenen rettet av en japansk medarbeider, ble det nok et forholdsvis korrekt språk. Men jeg tror ikke det var så givende for forsamlingen å høre meg stotre og stamme gjennom manuskriptet. Etter noen år fant jeg ut at jeg ville lage manus på norsk for så å ”simultanoversette” mens jeg stod på prekestolen. Og slik har jeg fortsatt fram til i dag.

Jeg må selvfølgelig gå gjennom prekenen for meg selv muntlig på forhånd. Men det er alltid en mulighet for større eller mindre tabber. Det har hendt at jeg har begynt på en setning som jeg ikke var helt sikker på om jeg klarte å fullføre. For språklige feinsmeckere har det nok vært en nedtur at jeg har servert prekenen i en mer eller mindre fri oversettelse fra norsk til japansk, men det er nok en bedre ”prekenopplevelse” for de som skulle høre på. Jeg kan i alle fall våge å løfte blikket av og til for å se utover forsamlingen.
Prekenene blir tatt opp på bånd og kopiert for distribuering til de som for en lengre periode ikke har muligheter til å komme på gudstjenesten. Når jeg hører det ferdige resultatet grøsser jeg. Maken til snøvling og slurvete språkføring. Det må da være noen som er flinkere enn dette i japansk, og som kan presentere et bedre resultat enn det jeg gjør. Men av en eller annen grunn er de ikke her. En tidligere misjonsprest her i Japan, fortalte om en gang han var på kurs i tropemedisin. Lederen for kurset sa at det sannsynligvis fantes mangfoldige mennesker som ville kunne gjøre jobben bedre og mer profesjonelt enn dem selv. ”Men dere er de beste som er tilgjengelig.” sa han til dem. Ordene har trøstet meg mang en gang. Det vil alltid være noen som er mye flinkere enn oss, men de er ikke her når vi trenger dem. Vi er de beste som er tilgjengelig.

2008-02-14T23:02:00.000-08:00

Det snør, det snør, tiddelibom...

og noen fryser mer enn andre.

For dem som er vokst opp med barnetimen for de minste og Thorbjørn Egner, er dette kjente ord. Snøsangen til Ole Brum er kanskje ikke den jeg tenker oftest på her i Japan, men forleden dag da snøen lavet ned utenfor, datt disse ordene ned i meg. Snøvær er ikke det mest vanlige her vi bor, men denne vinteren har bidratt med uvanlig store mengder av dette våte og kalde stoffet. Ikke det at den blir liggende, men den gjør vinteren enda surere. Vi har en kald vinter. Nevner vi utetemperaturen fra null til 2-3 minusgrader om natten og opp mot 6-8 grader på dagtid, er ikke det noe som får en nordmann til å sperre opp øynene. For en som har opplevd ned mot 40 minus på Bardufoss, burde det heller ikke være så mye å lage bråk om, men jeg klager likevel. Det er kaaaldt! Husene i Japan er stort sett laget med tanke på en varm sommer som for mange oppleves verre enn vinteren. Det vil si, de har vegger uten isolasjon og store trekkfulle enkle vinduer. I tillegg er den rå lufta med på å mangedoble effekten av kuldegradene. Når det blåser kalde vinder fra Sibir via Mongolia og Koreahalvøya kryper vi sammen og hutrer i kor. Det er ikke fritt for at vi fyrer en del for kråkene. Her kunne det vært spart enorme mengder med energi, om husene var konstruert annerledes.

Den dagen de vi hadde det største snøfallet, skulle vi ha barneforening i kirken. Sant og si hadde vi ventet stort mannefall på grunn av været, men til vår store glede dukket det opp 17 unger. De var ikke like tørre alle sammen. De snøkjerringene som kom ned var mettet med fuktighet. Det gikk med en del håndklær for å tørke vekk den verste fukten både fra ungene og golvet.
De hjemløse.

Når det er så kaldt, går ofte tankene i retning av de hjemløse som ofte ikke har annet til å skjerme seg mot kulda enn en tynn plastpresenning. Det være gresselig kaldt å bo på den måten. Nå er det snart ett år siden vår menighet ble med på opplegget med utdeling av mat til hjemløse. Hver av de menighetene som er med på opplegget, har ansvar en søndag pr måned. I sommerhalvåret pleier vi å dele ut 2 risboller (ikke sånne med sjokolade) og te, men vinterstid får de 1 risbolle, 1 bolle med ferdigsuppe og varm te. Rundt nyttårstider var igjen opplegget litt annerledes. Da ble det hver eneste dag i en hel uke laget skikkelig suppe som ble delt ut i en park ikke langt unna her vi bor. Det vi gjør er kanskje bare en dråpe i havet i forhold til alle de tragediene som skjuler seg bak betegnelsen "hjemløs". Men det er en begynnelse. Så får en håpe at andre kommer etter. Faktisk så har virksomheten en positiv effekt innad i menigheten. Da vi i fjor snakket om å komme i gang med et eller annet i denne forbindelse, var det først en del murring og innvendinger. Nå hører vi ikke noe negativt i så måte. Den søndagen vi har ansvar for matutdelingen, er alle med og lager risboller av hjertens lyst. Et av medlemmene sa endog at hun var takknemlig for å ha fått være med på dette arbeidet. Det hadde vært med på å gi henne et større perspektiv over livet.

Kirkebygget i snøværet.

Hagen i snøvær.
Hagen slik den kan se ut i godvær og om sommeren.Stemorsblomster med snø.
Stemorsblomster uten snø.

Laging av risboller til hjemløse.

Klare til utdeling.Koking av varmt vann til te og ferdigsuppe.Matkø.
Suppekoking i stor målestokk rundt nyttår.

2008-01-22T03:32:00.000-08:00

Godt nytt år!

Bedre seint en aldri, men desverre, noen er seinere enn andre, i alle fall hva nyttårshilsener angår. I år er det museår, eller rettere sagt rotteår i Japan. Det betyr ikke nødvendigvis at bestanden av disse noe forhatte gnagerne er større enn ellers. Men i henhold til en gammel tradisjon har hvert år i en syklus på 12 et eget dyresymbol. Disse dyrene representerer forøvrig hvert sitt stjernetegn. Det hele har sitt opphav i Kina, der det i følge en gammel legende ble holdt kappløp mellom tolv forskjelllig dyr. Deltakerne var, rotta, oksen, tigeren, haren, dragen, slangen, hesten, sauen, apen, hanen, hunden og villsvinet. Den som kom først fram var villsvinet, og deretter fulgte de andre dyrene i omvendt rekkefølge av det som her er nevnt. Da så dyrene skulle få tildelt hver sitt år, ble rekkefølgen snudd, og rotta kom først etterfulgt av oksen, tigeren osv. Siden årets dyresymbol er rotta, betyr det at én syklus er endt og vi har tatt fatt på en ny. Som en kuriositet kan nevnes at vi begge to er født i sauens år. Det høres kanskje ikke så smigrende ut.

I Japan er det ikke så vanlig å skrive julekort, men til nyttår selges det og lages det nyttårskort som er påtrykt nummer som trekkes ut som et lotteri. Naturlig nok forestiller bildet på disse ei rotte i en eller annen fasong. Kortene blir skrevet og sendt ut i godt tid før det gamle året er omme, men blir først lagt i postkassene nyttårsdag som er den største høytidsdagen i Japan.

(Kilde til informasjon om 12 dyretegn: "A Bird's-eye View of Japan", Japan Travel Bureau.)

Vi er godt i gang med 2008. Kinkikirken, det kirkesamfunnet vår menighet er en del av, har hatt sitt nyttårsmøte. Til helgen skal vi ha årsmøte med rapporter om året som gikk, og visjoner om året som kommer, i tillegg til valg av menighetsråd. Årsmøtet, en tid for å gå igjennom det som har vært, å drøfte rikets tilstand så og si. Det er ikke alltid like festelig. Særlig ikke når kurven på statistikkene i stor grad peker nedover. Det er en liten flokk som utgjør menigheten, og en person representerer en ikke liten del. Mange lurer nok på om vi er klin kokos som "kaster bort" livene våre her ute, langt borte fra hjemlandet på noe som er så lite og puslete som det vi tilsynelatende holder på med. Vi hadde heller ikke gjort det hadde det ikke vært for det at vi tror på en Herre og frelser som en gang sa:"Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler..." Vi går ikke av tvang. Men vi går fordi han selv kom til jorden for vår skyld, led og død som en soning for våre synder, og stod opp fra de døde tre dager seienere. Vi har fått et budskap av ham, evangeliet. Dette er noe vi ikke skal holde for oss selv, men gi videre til andre som en stafettpinne. Altså er vi her i Japan, i en liten menighet som strever hardt for å holde det gående.

2007-12-31T03:38:00.000-08:00

Jul.

For mange år siden, sånn like før jul, spurt ungene oss om ikke de fikk lov til å lese juleevangeliet denne gangen. Vi hadde ingen motforestillinger til det tvert i mot. Men da kvelden kom og vi hadde satt oss til bordet klar til å høre julebudskapet nok en gang, fikk vi oss en aldri så liten overraskelse. I stedet for å lese fra bibelen, hadde de laget sin egen bokrull, der de hadde skrevet av teksten fra Lukas kapittel 2. De leste litt hver. Til vanlig hadde vi lest teksten i Lukas 2 fra vers 1 til og med 20. Det slutter jo med at hyrdene vendte tilbake til sitt mens de priste Gud for alt de hadde sett og hørt. Men ungene hadde gjort en grundig jobb. Ikke nok med at vi fikk alt om innskrivning i manntall, fødsel i Betlehem, hyrder og engler, de fortsatte ufortrødent med omskjærelse, besøk i tempelet der de nybakte foreldrene traff Simeon og Anna, og rundet det hele av med at Jesus tolv år seinere på nytt kom til tempelet i Jerusalem. Til å begynne med syntes jeg dette ble noe langt. Vi hadde bare ikke hjertet til å avbryte dem. Seinere har jeg tenkt over denne sjarmerende episoden. I den teksten vi alltid hadde pleid å lese, står det at englene fortalte hyrdene at det var født en frelser, men ingenting om hva smerte denne frelsen ville koste. Det får vi først høre i avsnittene som kommer etter selve juleevangeliet. Når vi leser fortsettelsen til juleevangeliet aner vi at dette ikke bare dreier seg om en glad fødselsfest, men om en fødselsfest som ble feiret med såre undertoner. " Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd." Både moren og det lille barnet som ble født i en stall, ville oppleve smerte. Barnet smerte ville være kors og død når han ble voksen, og morens smerte ville være det å se sin sønn dø på slik en grusom måte. Sannheten er uhyggelig, men nødvendig. Jesus ble født for å dø, dø for å sone straffen for alle våre synder. Dersom vi bare nøyer oss med de 20 første versene hos Lukas, har julebudskapet lett for å bli en sentimental fødselsfortelling. Det går en rød tråd fra krybben til korset. Det må vi aldri glemme. Ungene hadde rett der de leste videre. Det ble en preken for meg og lærte meg å se juleevangeliet i et litt annet perspektiv.

Fortsatt god jul, og et godt nytt år!

2007-12-25T07:09:00.000-08:00

Jul og sånt.

Nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske, eller i alle fall til 13. juledag, hellige tre kongers dag. Slik er det kanskje hjemme i Norge. For de aller fleste japanere derimot, slettes alle spor etter jul etter den 25. desember. Fra da av er det nyttårsfeiring for alle pengene. Vi prøver å strekke den litt lenger i menigheten vi arbeider i . Vi har i alle fall treet stående til litt ut i det nye året.

Vi har vært litt opptatt av ikke å begynne jula for tidlig. Det er så fort gjort å brenne av høytiden før den egentlig begynner. Mange pynter juletrærne sine allerede før advent. Forretningsstanden er enda verre. De første tilløp til juleutstilling kom vi over allerede i begynnelsen av september, rett etter at vi var kommet tilbake fra sommerferie i Norge.

Dersom vi som kirke bykser i vei med julemarkeringen for tidlig mister vi det viktige budskapet som adventstiden har å meddele oss. Adventstiden er en forberedelsestid, ikke bare for julen, men for at vi skal kunne ta i mot Kristus når han en gang kommer igjen.

KONSERT

15 des. hadde vi en fin opplevelse. Kvinneforeningen i menigheten har lenge ønsket å bruke en del midler de har til rådighet til å avholde et arrangement som kan trekke andre enn de faste til kirken. Nå fikk de ønsket oppfylt. Hideo Kobori, en ung kristen pianist holdt konsert for oss. I tillegg til å servere musikk av svært høy kvalitet, fortalte han om seg selv og sin kristne tro. Vi skulle nok ha ønsket at det var kommet flere, men de som møtte opp fikk mye igjen for de 500 yen (25 n.kr.) de betalte i inngangspenger. Det ble et flott innslag i adventstiden.

Hideo Kobori signerer CD-er han har gitt ut.

BARNEFEST.
22. desember hadde vi julefest for Kids' Club, barneforeningen vår. Til tross for at regnet hadde strømmet ned siden tidlig på morgenen, kom det 19 unger og et par tre foreldre. Det må vi si oss fornøyd med. Vi kjørte et forholdsvis vanlig program, med en andaktsdel til å begynne med, og deretter hadde vi leker. Vi rundet det hele med av kaker og julegaveutdeling.

Fra julefesten i Kds' Club.

KIRKENS JULEFEST

23. desember ble en lang dag i kirken. Vi begynte med gudstjeneste om formiddagen, forsatte med felles lunsj, og avsluttet med fest på kvelden. Frammøtet til dette var heller ikke så stort som vi har hatt tidligere, men de som kom så ut til å trives.

Fra julefesten om kvelden 23. desember.

2007-12-09T04:20:00.000-08:00

Kjære tålmodige bloglesere!

Det har desverre vært heller dårlig med livstegn fra ekteparet Straume denne høsten. Det har sin forklaring. Arbeidet i menigheten har krevd så mye at overskuddet til å sette seg ned for å forfatte perler har vært på et lavmål. Tørken skyldes med andre ord ikke at vi har tenkt å legge ned bloggen, langt der i fra.

Basar

En av storsatsingene denne høsten var den årlige basaren. Skjønt å kalle det basar er kanskje litt misvisende sett fra en nordmanns ståsted. Her er verken salg av lodd på bok, årer, eller hva det enn måtte være av finurligheter en norsk basar kan varte opp med. Vårt arrangement ligner mer på en slags krysning mellom et loppemarked og ei julemesse. I tillegg til diverse artikler av nyere eller eldre årgang, varter vi også opp med diverse matvarer og en rikholdig kakedisk. Kaker og mat kan nytes på stedet i vår provisoriske kafeteria eller tas med hjem til glede for resten av familien.

Det kreves stor innsats for å tromme sammen til en basar, og vi er desverre ikke så mange til å dele på oppgavene. Vi er en liten menighet. Det hender at noen ymter frampå at vi kanskje burde droppe det hele, det er for mye strev. Men hvert år når det begynner å bli tynt med ark på kalenderen, bretter vi igjen opp skjorteermene, forener krefter og gjør et løft for å få til en basar som ble minst like god som den året før. SOS signalene fra en alltid slunken kirkekasse er for sterke til at de kan ignoreres.

Årets basar ble ikke så vellykket som fjorårets. I alle fall ikke med tanke på det økonomiske utbyttet. Vi hadde nok drevet litt for dårlig PR denne gangen. Men vi skal ikke klage. Det ble ikke så aller verst. Selv om den økonomiske siden er viktig , så er det noe annet som har enda større betydning. En basar gir gode muligheter til å presentere kirken og dens budskap til mennesker som aldri ellers ville sette sine bein innfor en kirkedør. Om vi lykkes med dette, er ikke godt å si. Slikt lar seg ikke måle i form av pengebeløp.

Håndlagede monsterlys til basaren.

Dagny ved kakedisken.

2007-11-04T04:37:00.000-08:00

Bli kvitt mora di når hu er fylt seksti!

En nokså makaber overskrift, men så er det også en temmelig makaber historie. Vi hadde vært på tre dagers høstferie til Nagano fylke, nærmere bestemt Nojiriko, en innsjø som ligger noen mils vei nordvest for Nagano, vertsbyen for de olympiske vinterlekene i 1998. På hjemveien kom stoppet vi på et serviceområde langs motorveien som bar det noe underlige navnet Obasute. Det betyr noe slikt som "å bli kvitt mor". Stedet lå et lite stykke opp i fjellet med praktfull utsikt over Nagano by og omkringliggende områder. Rett foran utsiktspunktet var det plassert en opplysningsskilt som fortalte om opphavet til dette noe groteske navnet.

Vi må gå en del hundre år tilbake i historien. En lokal føydalherre gav ut et dekret om at alle i hans område måtte bøte med livet når de passerte seksti. Det vanlige var at barn da tok sitt opphav med opp i fjellene og etterlot dem der. Legenden sier at en mann bar sin gamle mor på ryggen opp til stedet han skulle etterlate henne. Moren bad sønnen like godt å bryte av en grein og slå henne i hjel med en gang i stedet for å la henne dø sakte men sikkert av sult. Dette sjokkerte mannen såpass at han innså hvor galt det hele var. Han snudde helt om og tok sin mor med tilbake til huset sitt og gjemte henne under golvet.

Etter en tid bad føydalherren folk om å løse et par problemer for ham. De var nærmest for gåter å regne. Hva som ventet dem om de ikke klarte det, husker jeg ikke nøyaktig, men med tanke på det dekretet han allerede hadde utstett, var det sannsynligvis ikke noe hyggelig.

Den første oppgaven gikk ut på at de skulle flette et tau av aske. Folk grublet veldig uten at de kom på noe vettugt. Mannen som hadde sin mor skjult under golvet, rådspurte henne, og hun hadde løsningen. En skulle flette at tau av grass som var gjennombløtt i vann, og så la det ligge i ilden til det brant helt opp. Alt ville til slutt bli til aske, men tauet ville beholde sin opprinnelige fasong. Mannen gjorde som moren sa, og se, aska som lå tilbake hadde nøyaktig form som et tau. Føydalherren fikk vite om dette og ble mektig imponert.

Den neste oppgaven var like vanskelig. De skulle ta en stein med et hull som gikk i krappe svinger og buktninger fra den ene siden og ut på den andre. Gjennom dette hullet skulle de tre en tråd. Folk prøvde, men fikk det ikke til. Også denne gangen ble mora under golvet spurt til råds. Hun bad sønnen smøre honning rundt hullet på baksiden av steinen. Så skulle han fange en maur, knytte tråden rundt magen på den og sende den inn i hullet fra forsiden. Da dette også viste seg å fungere, ble føydalherren enda mer imponert. Mannen som hadde vært dradd mellom det å spare sin egen mor og være en lydig undersått, klarte ikke å holde på sin hemmelighet lenger. Det var ikke han som hadde løst oppgavene, men moren som han hadde gjemt under gulvet på huset sitt. Men herren var fortsatt så imponert over hvor klokt de to oppgavene var løst han han opphevet dekretet om at alle over seksti skulle bøte med livet.

2007-11-04T04:24:00.000-08:00

2007-10-07T00:43:00.000-07:00

Mann foran toget, men denne gangen gikk det godt.

Vi var på vei hjem etter en fin dag hos misjonærkolleger i Izumi, en by på sørsiden av Osakabukta. Vi måtte foreta et par togbytter underveis. På vei over til av undergrunnsbanene inn til sentrum av Osaka merket vi at det var en del mer uro i folkemassen enn det sedvanlige stresset som preger et slik sted. Folk stod i klynger og diskuterte med stasjonspersonalet. Samtlige bilettautomater var slått av. Vi kunne ikke få kjøpt bilett. En av personalet stod like i nærheten. Jeg fikk spurt ham om hva som var galt. "En mann har hoppet ut foran et av togene. Alle de andre avgangene på denne banen er innstilt. " svarte han og henviste oss til en annen bane. Det var litt lenger å gå, men den ville kunne føre oss nesten helt fram til dit vi skulle.

Mann foran toget? Så hadde det altså skjedd igjen. Dette var ikke noen uvanlig foreteelse i det sterkt trafikkerte Japan. Folk som ønsker å ta livet av seg, kaster seg mange ganger foran toget. Vi hadde ikke flere detaljer, så det var ikke fritt for at vi spekulerte litt omkring det vi hadde fått vite. Hva slags person var det? Var det en han eller hun? Ung eller gammel? Vi luftet tankene høyt med hverandre der vi ruslet bortover til den banen stasjonsbetjenten hadde henvist oss til.

Noen dager seinere gav japansklæreren meg et avisutklipp som omtalte hendelsen.Det var en mann på 71 som var falt foran toget. Han var godt påseilet og hadde falt utfor perongen rett for toget kom. Til alt hell var han blitt liggende mellom skinnene med armene strukket ut rett foran seg. Togføreren hadde sett ham og bremset, men det var ikke til å unngå at toget passerte over mannen i ca 20 meter før det stanset helt. Avstanden mellom skinnene er 140 cm, og klaringen opp til toget er mellom 27 og 40 cm. Mannen slapp med noen småskader (sannsynligvis påført ham da han falt utfor perrongen), forhåpentligvis et lite sjokk og en lærepenge, samt en nærstudie av understellet på et av togene på undergrunnen i Osaka. Som en bonus i etterkant av hendelsen får han nok også en liten hilsen fra togselskapet med krav om erstatning for å ha forårsaket stans i togtrafikken i begge retninger midt i det travleste kveldsrushet.

2007-09-25T23:57:00.000-07:00

Om spisepinner, søppel og annet.

De fleste er sannsynligvis klar over at japanere spiser med pinner. For en nordmann som er vokst opp med kniv, gaffel og skje, høres det litt krøkkete ut. Men det er ikke så ille som det høres. Det er egentlig bare spørsmål om å være villig til å lære noe nytt. Faktisk tar det ikke så lang tid før en har tak på det. Nå er det imidlertid ikke spiseteknikker jeg vil snakke om, men selve fenomenet spispinner. Normalt sett bruker man i en japansk husholdning pinner som vaskes etter bruk. Ungene våre hadde spisepinner med seg da de gikk i barnehagen for mange år siden. De lå i et etui som igjen ble lagt i veska de bar med seg hver dag.

I et samfunn der kravet til effektivitet er blitt stadig mer heftig og høylytt, har engangs-kulturen fritt spillerom, nesten. I hjemmene brukes det fremdeles pinner som vaskes for hver gang, men de fleste utesteder gir kundene engangspinner som kastes etter bruk. Kvalitet og innpakning varierer med standarden på spisestedet. Det har imidlertid vært reist spørsmål om hvorvidt en ikke skulle redusere bruken av engangspinner til like med alt annet som havner i søpledunken. Tross alt går det hver dag med enorme mengder trevirke til en så stor befolkninng som den japanske. Noen spisesteder har tatt denne utfordringen på alvor, og har egne stativer, der stamgjestene kan plassere sine private pinner etter endt måltid.

Kvinnebevegelsen innen Kinki-kirken som vi er knyttet til, lanserte for en del år tilbake en design på et futteral eller etui så en kunne ta med seg sine egne pinner når man gikk ut for å spise, i stedet for å bruke engangs. Det ble ikke tatt like godt i mot over alt. Det viste seg at noen i en eller flere av menighetene selv var direkte involvert i, eller var i slekt med noen som var direkte involvert i produksjonen av slike pinner.

Jeg syntes idéen var god, og om ikke annet så sendte den et signal om bruk og kast mentaliteten. Futteralene eller etuiene ble laget, men etter en tid falt man tilbake til gamle vaner.

Jeg har en stor respekt for skaperverket. Vi har fått det til forvaltning. Når Gud en gang skaper alt nytt, skal vi levere tilbake det vi har fått av ham i en så god tilstand som mulig. Strengt tatt burde ordet "søppel" vært et fremmedord. Egenltig er det ikke noe som heter søppel, bare dårlig forvaltning og disponering, kort og godt sløs.

I protest mot engangskulturen byggde jeg i sin tid ei laftehytte i miniatyr, der materialene var brukte engangspinner, ispinner og fyrstikker. Seinere har jeg for moro skyld prøvd å se hvor mye en kan lage av ting som egentlig havner i søppeldunken. Klokka som dere ser på bildet er et eksempel på dette. Bakstykket består av sammenlimte spispinner, og "stolper", tak og bunnsvill er laget av et gammelt juletre. Egentlig kan det meste brukes. Det er stort sett bare fantasi og tid som setter grenser. En må selvfølgelig også ha en viss interesse. Skulle noen være interessert i flere idéer, er det bare å ta kontakt.

2007-09-11T20:52:00.000-07:00

Tilbake på nettet.

Det har vært ferie. Dermed har bloggen ligget i dvalemodus i et par måneder. Nå er ferien over og vi tar fatt der vi logget av sist med nye krefter og forhåpentlig friskt mot.
Det var litt trøblete å komme inn på vår egen bloggkonto for å kunne skrive det jeg nå skriver. Normalt må vi logge oss inn med brukernavn og passord. Men dette syntes ikke å fungere. Der i mot kom det plutselig fram bare ved et tilfeldig tastetrykk. Det er ikke noe greitt når det er tilfeldighetene som rår.
Vi avsluttet før ferien med å snakke om været. Ferien vår ble også i stor grad preget av vær. Et dårlig et i så måte. De eneste som tilsynelatende trivdes med alt regnet og blåsten i Sør-Norge, var invasjonsstyrken fra Iberiahalvøya, de brune mordersneglene. Jeg hadde en razzia i hagen en kveld, og telte over 100 slimete brunsnegler på mindre en 1 kvarter. De havnet i saltvann og ble til jord etter hvert.
Vel tilbake på Mukonoso fikk vi virkelig oppleve kontraster. Dette også med tanke på været. I år har Japan opplevd den varmeste augustmåned i manns minne og den sterke heten har fortsatt til ut i denne måneden. Normalt har ikke varmen vært det vi har sendt ut våre veklager over, men i år har det vært et unntak. Dvs. det er ikke bare varmen i og for seg, men dette at alt som heter airconditionanlegg stilles på fullt og gjør det "iskaldt" innendørs. Det er ikke noe trivelig å reise med tog på denne tiden. Kontrasten mellom ute og innelufta er veldig stor. Når vi kommer inn på togene slår kulda i mot oss, og når vi går ut igjen får vi nesten varmesjokk.
De siste to dagene har det vært bedre. Gradestokken viser litt over 30 grader og luftfuktigheten har antatt et mer anstedig nivå. Nattetemperaturen er det også mulig å "komme på talefot med". Det er godt at en slipper å renne av svette som en dyvåt svamp hele døgnet i gjennom.

Vi får se hva forsettelsen bringer.

God ettersommer, eller kanskje høst!

2007-07-13T20:04:00.000-07:00

TAIFU

En tyfon (Taifu på japansk) er på vei. I henhold til værvarslingen er den antatte kursen slik at vi vil få den rett over oss i løpet av morgentimene søndag. En tyfon er en type storm som på værkartet ser ut som masse skyer som går i spiral. Det har samme fasong som vann som renner ut av et sluk. Sterke vinder med kast på godt over 100 km i timen river med seg det det kan komme over (det er faktisk antatt at vi i forbindelse med denne tyfonen kan få vindkast helt opp mot 200 km i timen). Regnskyll på mellom 200 og 1000 millimeter i løpet av noen få timer får små bekker til å vokse til frådende elver, og elver omvandles til enorme floder som flommer ut over store områder og legger store landområder under vann. Mange mennesker må evakuere av frykt for at husene deres kan bli revet overende av de frådende vannmassene.

Når det gjelder hva som er verst, vinden eller regnet tror jeg de fleste er mest redd for regnet. De fleste boligområdene er bygd på et underlag som består av jord og grus. Enorme nedbørsmengdene gjør grunnen bløt og nesten sumpaktig. Plutselig kan åssider rase ut og kaskader av vann og søle drar med seg alt på sin ville ferd nedover. Vi har allerede sett en del slike tilfeller på TV. Ødelagt hjem, der elva plutselig har forandret kurs og i beste fall renner rett gjennom stua til folk. I verste fall er det ikke noe hus igjen.
Tyfon er ikke noe uvanlig her til lands. Hvert år kommer det feiende et tjue talls slike inn over de japanske øyene. Noen rammer hardere enn andre.
Selv om kursen for uværet ser ut til å gå rett over der vi bor, kan dette forandre seg i løpet av få timer. Tyfonen kan gå lengre nord eller svinge sørover igjen, eller den kan ganske enkelt øke farten og rase over mye fortere enn antatt. Dette skjer ofte når denne type vær når land.

Vi skriver lørdag 14. juli. Klokken er ca 11.30. Så langt er 37 personer skadet. Det er ikke meldt om dødsfall, men de kan fort komme. De materielle skadene er enorme. Det meste av offentlig kommunikasjon, og da særlig fly og båttrafikk, til og fra de rammede områdene er innstilt.
Vi skal ha barnegruppe i ettermiddag, men vi regner ikke med det store frammøtet. Vi er i telefonkontakt med de andre lederne. Dersom uværet blir for voldsomt er det bare å holde seg hjemme.
Dersom den kommer i morgen slik prognosene viser, blir det smått med folk på gudstjenesten. Det er ikke så mye vi kan gjøre annet enn håpe og be. Men som sagt det er mye som kan skje. Vi får bare ta tiden til hjelp.

Øverst: Satelittbilde av en tyfon.

Nederst: Dagens værkart for Japan. Sirklene antyder tyfonens antatte posisjon fra dag til dag.

2007-06-22T05:50:00.000-07:00

Tsuyu (Regntid)

Det er regntid, tsuyu på japansk. Temperaturen er behagelig, men luftfuktigheten gjør at det er vel klamt. Når vi dusjer om morgenen nytter det ikke hvor mye enn vi tørker håret. Det kjennes fuktig uansett. Noen ganger renner det i strie strømmmer fra nakken og nedover ryggtavla. Å skrive for hånd kan være vanskelig. Hånda er noen ganger så klam at den kleber seg fast til papiret. En løsning har vært å klippe hull i en gammel sokk og tre den på skrivehånda. Da glir det bedre.

Jeg skal ikke klage. Vi trenger all den fukten vi kan få, helst i store mengder. Det var lite snø i fjellene i vinter. Det har ført til lavere vannstand i mange magasiner. Ikke så at det er den store tørkekatastrofen i anmarsj, men det kan bli restriksjoner på bruk av vann. Det er det ingen som ønsker. Som i en hvilken som helst annen velstandskultur, er det også her et forholdsvis høyt forbruk av vann. Jeg tror mange ville synes det var ille dersom de måtte sløyfe ofuro, japansk bad. Ofuro er ikke bare hygiene, det er kultur, det er rekreasjon. Selv om de fleste hjem i dag har eget bad, finnes det et stort antall spa med store bassenger der folk kan nyte varmt vann som kommer naturlig eller blir pumpet opp fra underjordiske varme kilder dypt nede bakken. Det var forresten en stygg ulykke i et spa i Tokyo forleden dag. Et helt seksjon blåste i luften og minst tre mennesker omkom. Man tror det er metangass som forårsaket ulykken. Gassen har antagelig blitt pumpet opp samtidig med det varme vannet. Normalt skulle den ha blitt luftet ut, men det var tror man, et eller annet som ikke fungerte. Saken er fortsatt under etterforskning.

Tilbake til tsuyu, regntida. Den var en uke forsinket i år. Normalt er den her i midten av i første halvdel av juni, og varer til et stykke ut i juli.

Dagny og jeg pleier å spasere en time før frokost hver morgen. Hele året rundt. Ruta legger vi bort til og oppetter langs elva som skiller Amagasaki fra nabobyen i vest Nishinomiya. Normalt er det en brei og fin gruslagt vei for oss som beveger seg til fots. Men når de verste regnskyllene setter inn er den som en eneste langt gjørmepøl. Da er det ingen fornøyelse å gå. Det surkler i skoa og søla skvetter til alle kanter hver gang vi setter foten ned.

I skrivende stund lytter jeg til regnet som sildrer ned utenfor. I det fjerne kan jeg høre froskene som fortsetter på sin forsommerserenade.

I morgen er det St. hans. Det er ingen tradisjon for å feire det her i landet. Derimot markerer japanere litt seinere på sommeren noe som kalles obon. Det er en fest der man ærer de avdødes ånder. En religiøs fest med andre ord. Mange reiser tilbake til barndomshjemmet. Denne høytiden markeres blant annet med dans (bon odori- bon dans) og fyrverkeri.

På søndag skal vi ha medlemsmøte i kirken. Vi skal blant annet planlegge program for basar og jul. Under årsmøtet i vinter kom det fram et forslag om å kunne gå inn i kirken med skoene på. Menigheten vedtok en forsøksperiode fram til sommerens medlemsmøte.Normalt pleier man å ta av seg skoene og ta på seg tøfler når man går inn i hus her i landet. Det har vært vanlig i kirkene også. For eldre og uføre er dette et problem. Flere kirker har nå gått over til å la folk ha skoene på. Nå på søndag skal vi avgjøre om vi skal innføre ordningen permanent.

God helg!

Fra Mukogawa, elva vi spaserer langs.

2007-06-05T05:23:00.000-07:00

Lenge siden sist!

Det har vært en liten pause i skrivingen. Det har sine grunner. De siste fjorten dagene har tiden som ikke har gått med til vanlige kirkelige aktiviteter, blitt brukt til snekring og montering av ny oppslagstavle. Den gamle gikk med under oppussingen av kirken for to år siden. I mellomtiden har vi måttet nøye oss med noe provisorisk. Men nå er den nye tavla på plass, og den har innlagt lys som slår seg av og på ved hjelp av fotocelle. Som prest i en menighet med få medlemmer og heller stram økonomi, blir en nødt til å ta på seg en del vaktmesteroppgaver. Godt jeg har fått trent litt ved å være den lykkelige medeier av et gammelt hus hjemme i Norge.

Vi er kommet noen dager ut i juni. Pinse er over og vi er kommet til den grønne tiden i henhold til kirkeårskalenderen. Ute er det også mye grønt i tillegg til en hel del andre flotte farger. Blomsterprakten er fantastisk for tiden. Når vi er ute på var daglige morgentrim kan vi fryde oss over det ene blomsterarrangementet etter det andre. Det er forresten andre ting å glede seg over også. Blant annet et visst variert dyreliv med bl.a. skilpadder som baker seg i sola på "svaberg" i elva og menneskelig kreativitet realisert som fiffige vindmøller laget av tomme plastflasker i alle farger og fasonger. Vi har også fått litt blomsterprakt i vår egen hage. Vi var så heldige å få tak i noen blomkarser tidligere i vår, og de har virkelig utvidet sitt territorium. Noen hortensia som vi satte ut i forfjor og i fjor, har vokst til store busker og "synger" mot oss i rødrosa og blått.

De få gjennværende rismarkene som ikke har gitt opp kampen mot boligblokker og forretsningsbygg, er nok en gang fylt med vann. Dermed har også froskene, noen grønne eksemplarer av arten, gjort sin inntreden. Vi merker dem ikke så mye på dagtid, bortsett fra når en og annen på død og liv skal klatre oppver veggen. Vi liker ikke når de gjør det. Ofte blir de der oppe og ender som mumifiserte eksemplarer av arten. En gang for mange år siden hadde forresten én kommet seg opp i vaskemaskinen. Hva den tenkte vet jeg ikke. Kanskje den trodde det var karusellen i en fornøyelsespark. Dagny oppdaget den heldigvis før hun satte maskinen i gang. Men altså froskene er kommet. Og om vi ikke ser så mye til dem på dagtid, hører vi dem desto bedre om kvelden. Et intenst kor av små kvekkende frosk er naturens musikk til oss i juninatten.

I dag var det arbeidermøte for Kinkikirken. Det har vi to ganger i året. Jeg måtte reise med tog, og en av etappene gikk fra en av de travleste stasjonene på undergrunnen i Osaka. Opplevelsen gav en ny dimensjon til begrepet "sardin i boks". Sardinene har ingen grunn til å klage. De har det romslig i forhold til det vi passasjerer hadde det under en del av turen. Da det verste trykket hadde gitt seg, måtte jeg sjekke etter om jeg hadde bein og armer inntakt. En tid føltes det som om den ene foten var plantet i gulvet et par tre meter fra der resten av kroppen min befant seg. Klaustrofobi er en heller dårlig egenskap i en sådann stund. For en som bor på arbeidsplassen, hender det at jeg misunner folk som må reise litt for å komme til jobben. Men dersom det betyr at en er tvunget til en daglig "nær sardin i boks" opplevelse, kaster jeg misunnelsen langt av sted og priser meg lykkelig for at jeg bare trenger noen få korte skritt for å være på plass. Neste etappe var en helt annen opplevelse. Jeg hadde nesten hele vogna for meg selv. Livet her i Japan er sannelig fullt av kontraster.

2007-05-16T03:39:00.000-07:00

En by under jorden.

Man snakker ofte om å bygge i høyden, men i japanske byer bygges det en god del også i dybden. Med høye tomtepriser og liten plass kan det være smart. I sentrum av Osaka eller for den saks skyld en hvilken som helst annen storby her til lands, er ikke en undergang bare en passasje for fotgjengere. Den er et helt handelssamfunn. Her finnes et uttall restauranter, kafeer og forretninger av forskjellig slag. Valg av navn kan av og til få en til å trekke på smilebåndet. Er vi i Osaka, Japan, eller er vi i Norden.

Glassmonteren på det ene bildet tilhører en restaurant. Selv om prøvene som står utstilt er laget i plast, ser de faktisk veldig ekte ut. For oss utlendinger kan de være til stor hjelp, om vi ikke skulle mestre språket så altfor godt. Den første tiden her i landet var disse mang en gang redningen for stakkars sultne språkskolestudenter med et minimum av fedigheter i japansk. Var det noe vi ville ha, tok vi bare kelneren med utenfor og pekte på det i monteren som tiltalte oss mest.

2007-05-16T02:15:00.000-07:00

Dette er ikke ran...

En søndag i måneden har Mukonoso menighet ansvar for å lage og dele ut 200 risballer samt drikke til hjemløse i Amagasaki by. Det er egentlig kvinneforeningen som i praksis sitter med hovedansvaret, men til vår store glede er resten av de som kommer på gudstjenesten ivrig med på når maten skal tilberedes.

Ut fra bildene kan det se ut som vi er med på et ran eller er til stede under en operasjon. I Japan er det svært vanlig å bruke slike munnbind når man er forkjølet. I og med at maten skulle deles ut offentlig, var det noen som mente at det var på sin plass med slike munnbind når de lagde risbollene.

2007-05-09T01:33:00.000-07:00

POTETKAKER PÅ JAPANSK BLIR "REFSE"

Kvinneforeningen på Mukonoso prøver å få til forskjellige slags aktiviteter for å skape et godt miljø innad og samtidig trekke nye folk til kirken. Vi kan ikke forvente at noen som i utgangspunktet ikke er interessert i kristendom, vil komme for å være med å synge et par tre sanger og høre presten i menigheten legge ut om et eller annet fra bibelen. Hadde de gjort det ville det ha vært flott, men som regel trenger vi et ekstra trekkplaster som har apell utover menighetskjernen. Matlaging er en absolutt ener i så måte.

For et par uker siden kom Orlaug Eikeland Fukusawa som til vanlig har sitt tilhold på misjonens kontor, for å vise hvordan man skulle lage potetkaker. I forbindelse med annonseringen var det litt problemer med hva man skulle kalle bakverket på japansk. Av en eller annen grunn ville man ikke bruke ordet "potetkake". (Hadde man valgt den mer østlandske varianten, lompe, kunne det bli en heller komisk affære, da -l- lyden i alle utenlandske ord erstattes med en -r-lyd når det blir uttalt på japansk) Istedet valgte man "lefse", som da på japansk ble "refse"( noe som muligens gir dårlige assossiasjoner for dem som har heller slette minner fra tiden som vernepliktig). Det ble en absolutt suksess. Ja så populært ble det at de bestemte seg for å lage det samme på samlingen i dag, selv om det var gått bare 2 uker siden sist.

2007-04-25T00:03:00.000-07:00

To årsdag for togulykken i Amagasaki.

Det var seint på ettermiddagen mandag 25 april. Vi hadde nettopp kommet hjem etter en tur i en av åsene ikke langt unna der vi bor. Da ringte telefonen. Det var en av våre misjonærkolleger som var i den andre enden av tråden: "Er dere ok? Det har vært en togulykke i Amagasaki. Mange er omkommet. Vi har prøvd å få tak i dere i timesvis uten å ha lykkes." (Klokken 11 samme kveld ringte de også fra den norske ambassaden i Tokyo for å høre om alt var i orden.)

Nyhetene gav oss litt av et sjokk. En så stor ulykke i den byen vi bodde i. Ulykkesstedet lå, fant vi ut seinere, bare en 10 minutters sykkeltur fra oss. Det var en stor ulykke. Tallet på omkomne kom til slutt opp i 107. Det var like etter morgenrushet. Et forstadstog hadde hatt for stor fart i en kurve og hadde avsporet. De to første vognene hadde brast rett inn i en boligblokk. Foranledningen er tragisk. Togføreren som var en ung mann på bare 23 år, hadde tydeligvis vært stresset. Like før ulykken hadde han ikke klart å stanse skikkelig på en stasjon. Han hadde vært nødt til å rygge tilbake slik at folk kunne komme av og på. Det hadde kostet 90 sekunder i forhold til oppsatt timeplan som var svært stram. Med den enorme trafikktettheten så ville denne lille forsinkelsen få konsekvenser for andre tog. Kravet til punktlighet er strengt. Det er ingen kjære mor dersom dette ikke innfris av de ansatte. Dette visste den unge tøgføreren. I et forsøk på å ta igjen forsinkelsen hadde han gitt på. Det viste seg å være skjebnesvangert.

I ettertid ble det skikkelig oppvask. Selskapet fikk på pukkelen for måten de presset sine ansatte på. Mange av topplederne måtte gå i canossagang til pårørende og beklage det som hadde hendt.

I dag er det nøyaktig to år siden. Det har gjort noe med folk. Hele tiden etter hendelsen har vi sett at mange vegrer seg for å sitte i de fremste vognene. Det er påfallende færre passasjerer der enn i de øvrige vognene.

For ikke lenge siden hadde jeg en tur til stedet der ulykken skjedde. Boliggblokka står der fremdeles. Den bærer tydelige merker av at noe har støtt inn i den. Det bor ikke folk i den lenger. Togselskapet har kjøpt den opp. Kanskje vil den bli revet.

Boligblokka som de to fremste vognene braste inn i.

De to øverste bildene er hentet fra websiden: http://www.answers.com/topic/amagasaki-rail-crash

2007-04-24T05:48:00.000-07:00

Voldelig uke.

Uka som gikk var preget av feite overskrifter om Virginia Tech også i japanske aviser. Samtidig med denne grusomme episoden var det en drapssak her til lands som rystet oss en del. Tirsdag 17. april ble ordføreren i Nagasaki, Itcho Ito, skutt ned med kaldt blod på åpen gate. Han døde noen timer seinere. Han hadde stilt til gjenvalg som ordfører ved valget som ble avholdt sist søndag. Drapsmannen som var leder for en lokal yakuza-bande(mafia), ble anholdt på stedet. Begrunnelsen for handlingen var at han var misfornøyd med hvordan byen hadde behandlet et erstatningssak han hadde mot dem. Årsaken til søksmålet var et biluhell han visstnok skulle være kommet opp i på grunn av noe veiarbeid. Kravene han hadde stilt, ble sagt å være helt urimelige, og kunne ikke bli oppfattet som annet enn utpressing. En av vaktene ved veiarbeidsområdet hadde hevdet overfor mannen at han hadde kjørt ned i et hull med vilje. Han har tidligere også drevet med utpressing overfor Nagasaki by.

Det er alltid sjokkerende når mennesker dreper hverandre uansett av hvilken grunn. Men det sjokkerer kanskje ekstra når noen så lett tyr til drap bare fordi de ikke får det som de vil ha det.

(Om yakuza, trykk på følgende link: http://en.wikipedia.org/wiki/Yakuza)

2007-04-08T08:12:00.000-07:00

Det nye livet seirer nok en gang.
Det er vår..

Kan vi få en bedre rammet rundt påske enn dette. Hvor vi enn vender oss ser vi nytt liv spire fram etter noen måneder i dvale.

1. Påskedag i Mukonoso lutherske kirke.

I alt 21 deltok på påskefesten. Den yngste var rundt 1 år...

...og den eldste var nærmere 94.

2007-04-08T07:53:00.000-07:00

Påskedag

I Russland har det vært (og er kanskje fremdeles) tradisjon å gi hverandre påskeegg. Når man overrakte eggene hilste man med ordene: "Jesus er oppstanden!" Den andre svarte så: "Ja, han er i sannhet oppstanden!" Påskeegget symboliserer det nye livet. Som eggeskallet brister og den nye kyllingen kommer ut av egget, slik brast også graven da Jesus ble oppreist tre dager etter at han døde å korset.

Jesu oppstandelse er grunnlaget for vår tro. Var ikke Kristus oppstått, ville hele hans verk vært en løgn. Han ville ikke ha vært Guds Sønn, og hans død ville bare ha vært et vanlig menneskes død. Det hadde slett ikke vært et fullkomment offer som sonet våre synder.

Men nå er Jesus stått opp fra de døde. Gud har bekreftet at han er hans sønn, og at hans død er et fullkomment offer som soner våre synder. Hver den som tror på ham skal få tilgivelse for syndene og ha evig liv.

Hver eneste gang vi ser et egg, enten vi spiser det til frokost eller har det opp i en eller annen matrett, så kan det bli en påminnelse for oss om Jesu oppstandelse.

"Jesus er oppstanden." "Ja, han er i sannhet oppstanden."

2007-04-05T19:13:00.000-07:00

Langfredag

I en tidligere blogg skrev vi om altertavla i Mukonoso Lutherske kirke der vi arbeider. Den forteller med enkle buer og linjer beretningen om Jesus og de to røverne på korset. I de første 1 1/2 årene vi var her i Japan var denne altertavla den eneste prekenen vi forstod noe av. Vi har naturlig nok fått en særlig forkjærlighet for nettopp dette stykke kirkekunst. Men mer enn at den hjalp oss med litt ukentlig forkynnelse i en tid som analfabeter i det japanske språket, så er det innholdet den formidler som gjør at den betyr så mye for oss.

Begge de to røverne var dødsdømte. Den ene er full av sinne og forbitrelse mot alt og alle. Han slynger ut mot Jesus: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!"

Den andre ser at det ikke nytter å bruke de siste timene og minuttene av sitt liv på å pleie sinne og hat. Først sier han til sin skjebnefelle: "Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt." Så vender han seg til Jesus: "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!" Svaret han får, blir til trøst og håp når han skjønner at et bortkastet liv er i ferd med å ebbe ut uten at han har noen mulighet til å begynne på nytt. "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis."

Denne beretningen har vært til håp og trøst for anfektede sjeler hele tiden siden, og vil forhåpentligvis være det også i fremtiden. Jesus døde for alle, også for dem som ikke ser ut til å gjort annet enn ondt. Han tar i mot alle dem som vender seg til ham slik som denne ene røveren gjorde.

Det er langfredag, og heller ikke denne dagen markeres med rødt på japanske kalendre. Men det er ikke nødvendig for å kunne be: "Jesus, husk på meg også selv om jeg har vært en tosk!"

2007-04-05T00:47:00.000-07:00

Skjærtorsdag.

Det er en vanlig vårdag. Blomstene på sakuratrærne er sprunget nesten helt ut. Hvor jeg enn snur og vender meg lyser det mot meg med et hvitrosa skjær. I gatene iler folk fram og tilbake, noen på vei til jobb, andre til butikken for å gjøre sine daglige innkjøp. Det er 5.april og skjærtorsdag. Men alle de japanske kalendrene har markert datoen med svart. Med andre ord, her er det en vanlig hverdag. Skolene har fri, men det har ingen ting med påsken å gjøre. Det japanske skoleåret slutter nemlig alltid i mars, og et nytt begynner i april. Litt underlig å tenke på at påsken er så til de grader blottet for fridager. Det blir ikke så mye høytid ut av det, eller...? Når jeg tenker over det, så er det nødvendigvis ikke mer høytid i Norge heller, selv om påsken er aldri så mye spekket med røde dager. For at dagen i dag skal kunne bli en virkelig høytidsdag, så er det i grunnen nok at vi åpner hjerter og eventuelt munn og tar i mot når vi hører ordene: Kristi legeme gitt for deg! Kristi blod utøst for deg! Det trenger vi ikke røde tall på kalenderen for å få til.

2007-04-01T05:54:00.000-07:00

Palmesøndag

Rop høyt av glede, Sions datter,
bryt ut i jubel, Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg.
Rettferdig er han, og seier er gitt ham;
ydmyk er han og rir på et esel,

på den unge eselfolen.

Det var ingen tilfeldighet at Jesus valgte et esel når han for siste gang skulle inn gjennom byporten i Jerusalem. Han ønsket å proklamere noe spesielt. Han var konge, Messias, Guds salvede. Men hvorfor da ikke ri på en hest for riktig å vise sin kongeverdighet? Eselet var også et kongelig ridedyr, men det ble brukt først og fremst når kongen kom i fredelig ærend. Når han red ut i kamp eller skulle demonstrere makt, brukte han en hest. Jesus skulle også utkjempe en stid, men ikke mot mennesker, og slett ikke mot romerske soldater. I den kampen han skulle utkjempe ville det ikke hjelpe om han hadde titusen, ja hundre tusen veltrente stridshester. Synet av Messias ridende på et esel var et heller patetisk syn for en veltrenet romerhær, men for hans motstander var det mer skremmende enn all verdens militærmakt. Han kom som en fredskonge, han ønsket ikke å bruke rå makt eller vold. Han kom i ydmykhet, og våpenet han brukte mot sin motstander var sitt eget liv. Han var Guds lam som ble gitt som offer for å sone all verdens synd. Han var Messias som med sin svakhet vant over den hardeste av alle motstandere, djevelen.Han tok fra ham det våpenet han hadde brukt mot oss mennesker fra den alle første tid, synden.

Welhaven sier i et av sine dikt:"...Seiers sak, vinnes kun i nederlag.." Sett med menneskelige øyne led Jesus nederlag da han døde på korset, men over den onde vant han en stor seier. Det var denne siste turen inn i Jerusalem, vandringen opp via Dolorosa til korset, som djevelen fryktet mer enn noe annet. Alt ville være tapt for ham dersom Jesus nådde fram til korset, men det evige liv ville være vunnet for hver den som kom til tro på denne kongen som hadde valgt et esel som sitt kongelig ridedyr.

2007-04-01T05:29:00.000-07:00

Anger og ruelse, eller...

Under en tur Dagny og jeg hadde sammen med Rebekka Gitlestad i november i fjor, ble vår unge venn angrepet av en ilter ape uvisst av hvilke grunn (Se blogg under tittel "Høstløv, fossefall og apestreker" 19. november 2006). Episoden gjorde et visst inntrykk. Så for en tid tilbake fikk jeg et avisutklipp (se faksimile til høyre) av min japansklærer. En kan tydelig se en ape som gnir seg i øynene som om den skulle ha problemer med å holde tårene tilbake. Tankene ble straks ledet hen på episoden med den agressive apen i november i fjor. Jeg så straks for meg en undertekst til bildet. "Unskyld at jeg var så slem Rebekka. Jeg har hatt dårlig samvittighet hele tiden siden."

Det hadde vært en fantastisk historie. Men akk, det er nok ikke en makake som gir uttrykk for anger og ruelse. At den feller tårer er det ikke tvil om. Men årsaken er av mer medisinsk art. Pollenallergi er et stort problem for mange av oss mennesker. Men denne artikkelen forteller at det faktisk er slik også for en del aper her i Japan. Beklager Rebekka, men jeg tror dette er det nærmeste du kommer en beklagelse fra aperiket!

2007-04-01T04:23:00.000-07:00

Mat til hjemløse

23.januar i år skrev vi en blogg om de hjemløse i Japan(se denne for bakgrunnsinformasjon). Lenge har det vært et ønske, særlig fra Dagnys side, å kunne gjøre noe for å gi litt mer lys over livet for disse som så til de grader er falt utenfor samfunnet . Det ble tatt opp i menighetsråd og kvinneforening uten at vi kom fram til noe utover pratestadiet. Vi snakket mye om hva vi kunne gjøre og hvordan. Noen nevnte det å invitere til et varmt måltid i kirka en gang i uka, mens andre foreslo eventuelt å lage suppe og besøke dem der de bodde. Men ingen ting konkret kom ut av det. Vi innså at det ikke var å enkelt for en liten menighet bare å sette i gang sånn uten videre helt for seg selv. Det ideelle hadde vært å gå sammen med andre grupper og menigheter. Så en dag, for noen måneder siden fikk vi nyss om at det hver søndag i regi av flere menigheter i området ble delt ut mat og drikke ved en av stasjonene et kvarters vei med bil fra der vi bor. Dagny gikk først alene for å ta det hele i øyensyn. Så fikk hun med seg et par, tre andre i menigheten. Etter et planleggingsmøte for et par uker siden ble så Mukonoso menighet med "formelt", med ansvar for matlaging og utdeling en gang i måneden i sommerhalvåret. Maten skulle bestå av risball med en form for pickles i og varm te.

Planlegging sist søndag

I dag stod så Mukonoso menighet for tur for første gang. Det ble kokt ris til 200 risballer på rundt 120 gram. Med fryd i blikket stod gammel som ung tett rundt et bord i kirka og pakket risballene inn i plastfolie. Med så mange ivrige med på laget gikk jobben unna i en fei. Det var moro å se at dette engasjerte. Så ble maten lagt i isoporkasser for å bli fraktet med bil til stedet der de skulle deles ut.

Produksjon av risballer

Utdelingen skulle begynne klokken fire, men allerede i god tid før var det lang kø foran bordet der mat og drikke var plassert. Det var beregnet et par risballer pr person. Det hele stod på en time. Det var ikke mange risballene tilbake da det ble pakket sammen klokken fem. Det varmet å se menigheten ta ansvar på denne måten. Det gir håp for fremtiden. Utdeling

2007-04-01T04:00:00.000-07:00

Vååår!!!

Fasten er over og den stille uke er begynt. I alle fall er det slik i henhold til kalenderen. Skulle vi gå etter været vi hadde seint i går kveld er ordet "stille" alt annet enn dekkende. En time eller så før midnatt syntes det som om naturen satte i gang med en konsert der brorparten av instrumentene bestod av slagverk av det noe grovere slaget. Det heftigste tordenværet vi har opplevd på lenge, for over området og vartet opp med blink og drønn i megaklassen. Det var ikke store tidsintervallene mellom en del av lynene og skrallene som fulgte. Kort sagt, naturen holdt paukekonserten rett over hodene våre.

I dag er det mer rolig. Overskyet med litt småregn inn i mellom. Temperaturen er heller ikke å klage på. Kvikksølvet opererer rundt 20 tallet, pluss naturligvis. Skifte kom i slutten av forrige uke. Etter en nokså mild vinter, ble mars forholdsvis kald. Sakuraen (japansk kirsebær uten bær) skulle jo egentlig ha blomstret en uke før vanlig, men kaldperioden skjøv det noe fram i tid. Nå har det begynt å blomstre. Hvite blomster med et rosa skjær sprenger seg ut av skjellene som har dekket dem gjennom vinteren. Så sant været holder seg så noenlunde vil vi om et par dager kunne få oppleve det som vel rangerer høyest i japaneres bevissthet hva blomstring angår. Folk vil ut på Hanami (på norsk blomstersjå, eller blomsterkikking). Det er et særegent japansk kulturfenomen som vil fylle parker med skarer av mennesker i alle aldre. På forskjellig vis vil de glede seg over at vinteren endelig er over. En trenger ikke å bekymre seg for den før om mange måneder. Noen kommer til å synge og danse til musikk fra bærbare stereoanlegg, mens andre vil nøye seg med å rulse under træren eller sitte ned og nyte et godt måltid i det fri, og glede seg over det praktfulle i all stillhet. Men altså, dette skjer bare så fremt været holder seg. Vi håper det ordner seg greitt.

2007-03-26T06:18:00.000-07:00

Spenstig arkitektur

Vi kjører Wangansen, en av de nyeste motorveiene som følger Osakabukta fra Kobe og ut til den nye internasjonale flyplassen i området.Veien er i seg selv et arkitektonisk mesterverk der den leder trafikken mange meter over bakke- eller vannivå. En eneste lang ”bro” på flere mil. Vi har god utsikt over byene vi passerer. Ofte er storbyer blitt kritisert for å være lite pene å se på. Men badet i lyset fra en nedgående sol, skinner de mange små og store bygningene mot oss som om de var hugget i fineste marmor. Der og da blir fordommene om stygge storbyer gjort til skamme. Del av motorveien som går i flere høyder

Japansk storbyarkitektur som lenge var forholdsvis stereotyp, har i de siste årene fått et mer fantasifullt og spenstig preg. Et byggverk stikker seg ut i særdeleshet. Fargesprakende med høye tårn med kupler av messing eller kobber ligger det på en av de ytterste kunstige øyene som utgjør havneanlegget i Osaka, og leder tankene hen på tusen og en natt. Faktisk er det ikke helt ulikt en moské. Men det er for stort til å være en slik form for helligdom her til lands. Den neste tanken er at det kanskje er en form for førnøyelsespark. Faktisk ligger Universal Studios, en temapark som har kjente filmer som utgangspunkt for virksomheten, i samme området. Mange har da også havnet ved dette byggkomplekset i sin leting etter nevnte park og funnet ut at de har kommet feil. Etter å ha spurt oss litt for fikk vi greie på at det arabisk utseende byggverket faktisk var, tro det eller ei, et søppelforbrenningsanlegg. Arkitekten er fra Østerrike og bærer det ambisiøse navnet Hans von Fridensreich Hundertwasser.

Foto Ingvild Nanami Straume

(Se biografi om arkitekten og mer detaljer om bygget på følgende linker: www.hundertwasserhaus.at/HwH/history.htm www.city.osaka.jp/kankyojigyo/english/plant/index.html
www.newcolonist.com/osaka_waste.html )

2007-03-19T18:59:00.000-07:00

OM Å TA BILDER

Det er ikke alltid lett å finne gode motiver for forografering. Men noen ganger dukker de plutselig opp. Da er det tre betingelser som må være til stede forat man skal kunne forevige situasjonen eller stemningen. Det ene er om man i det hele tatt har kamera med seg. Det andre at man er rask nok til å trykke på utløsermekanismen. Det tredje er hvorvidt det i det hele tatt passer seg å ta bilde ut i fra hensyn til alminnelig sømmelighet. Det siste særlig med tanke på hensyn til personvern og folks privatliv. Når man kommer til en fremmed kultur har man lett for å se alt rundt seg med turistens øyne. Dette er til for min skyld, ergo det er fritt fram å knipse vilt rundt seg. Har man bodd her en stund, blir man mer kritisk. Man ser ikke lenger med turistens øyne. Ikke så å forstå at man er blottet for fristelser når de gode motivene melder seg. Noen ganger klør det skikkelig i avtrekkerfingeren etter å brenne av et godt bilde. Man gjør det bare ikke. Det ville bli et skikkelig overtramp i forhold til privatlivets fred. En kan noen ganger spør om lov til å ta bilde, som var tilfelle med bilde under. Problemet er at oppstilte bilder ikke alltid blir særlig gode og man går glipp av øyeblikkets atmosfære. Konklusjonen er, man må enten få seg en durabelig sterk telelinse, eller avstå fra en del motiver. Men selv med telelinse til rådighet må man tenke før man knipser. Det er mennesker med tanker og følelser vi tar bilde av. De er ikke bare motiver for knipseglade turister.

Hadde jeg hatt et kamera ville jeg likevel ikke tatt bilde.

Jeg hadde akkurat svingt sykkelen inn på plassen foran det lokale postkontoret. En dame på scooter som var kommet før meg, hadde parkert rett ved siden av. Fra en strandkurv som hun hadde plassert på "dørken" mellom sete og styre, tittet det opp en underlig framtoning. En liten puddellignende hund med skaut. Jeg har sett hunder ikledd regnfrakk, jakker bukser og diverse andre gevanter. Men det er først gang jeg har sett dem med skaut.

I det hele tatt er det stadige overraskelser med hensyn til hvordan folk steller med sine kjæledyr. Man snakker om å lufte hunden. Slik jeg ser det betyr det at hunden blant annet skal få mosjon. Men noen ganger ser det ut til å være helt snudd på hodet. Enkelte hundeeiere har kommet med sine kjæledyr i en babysele på magen, eller trillende med dem i en vogn. Men da er det ikke lenger eieren som lufter hunden, men hunden som lufter eieren. Slike situasjoner er gode motiver, men hadde jeg hatt kamera ville jeg likevel ikke ha tatt bilde, i alle fall ikke uten å ha spurt på forhånd. Men selv det har jeg en viss sperre for.

Rebekka Gitlestad sammen med to kimonokledde damer i Kyoto.

2007-03-19T00:05:00.000-07:00

Blomstring og værvarsling.

For to blogger siden stod det at våren var tidlig i år. Ikke før ordene var skrevet og lagt ut på nettet, var det som vinteren følte seg støtt av det som var sagt, og slo til med et skikkelig surt og kaldt vær. For vårt vedkommende førte det bare til at vi måtte tåle kalde neser med den karakteristiske dråpen hengende under tippen litt lenger. For de som driver med alle slags form for varslinger derimot, stilte det seg helt annerledes. De som varsler blomstring av forskjellig typer trær, hadde desverre stolt litt for mye på tekonologi. Dataene viste blant annet at det ville bli tidlig kirsebærblomstring. Denne type blomstring er en stor årlig begivenhet i Japan. Da arrangeres det utflukter til steder der nevnte blomster kan nytes i all sin prakt. Til sånne utflukter trengs det transport, mat osv. Dette må i en del tilfeller bestilles i god tid i forveien. Det er med andre ord snakk om big business. Mange hadde da også foretatt slike bestillinger, da byrået som står for nevnte varslinger meldte at den plutselige inntrufne kaldværsperioden gjorde at kirsebærblomstene ikke ville titte ut av knoppene sine så tidlig som først forventet. Det ble skikkelig sirkus og stor sak på nyhetene. De stakkarene som hadde bommet i sine kalkulasjoner, måtte slikke støvet og be aller ydmykst om tilgivelse foran nådeløse fjersynskameraer. Egentlig burde det lære alle parter litt ydmykhet, ikke bare de som varslet feil, men også de som har valgt å basere sitt levebrød på noe som er avhengig av været. Jeg trodde at mange tidsaldres erfaring hadde lært menneskeheten at naturen er forholdsvis uforutsigbar. Mon det ikke var et lite Babels tårn som veltet overende. 1-0 til skaperverket over menneskelig teknologi og hovmot.

Mens vi venter på at kirsebærblomstene skal folde seg ut i all sin herlighet, får vi nyte to andre representanter for blomsterriket, kamelia(øverst) og plommeblomst(nederst).

2007-03-18T23:28:00.000-07:00

SYNDSBEKJENNELSE OG MISJON

Det har i den senere tid foregått en debatt i avisene (i alle fall i Vårt Land) om syndsbekjennelsen. Noen ønsker å forandre ordlyden, mens andre igjen helst vil fjerne den helt. Det er så mye førdømmelse hevdes det. Det er usunt med så mye selvforakt. Sett ut i fra mitt ståsted både som kristen og misjonær rister jeg oppgitt på hodet. Ikke over at man skal prøve å oppmuntre folk til mer selvfølelse, men over at man løser dette problemet ved å avsvekke eller ta fra mennesket muligheten til å erkjenne hvem det er og hvor avhengig de er av Guds nåde. Syndserkjennelse og syndsbekjennelse innfor Guds ansikt er ikke usunt. Det usunne er når mennesker ut fra helt egoistiske motiver prøver å binde andre i deres dårlige samvittighet. Men det er ikke det det er snakk om her. Sann syndserkjennelse og syndebekjennelse binder ikke, men frigjør. Det setter oss i stand til å ta i mot Guds gave, syndenes forlatelse. Det er jo det kristendom dreier seg om. Preker vi noe annet er det ikke kristendom, men noe almenreligiøst kliss som en kan verken leve eller dø på.

Som kristen og misjonær ser jeg syndserkjennelsen, syndsbekjennelsen og syndstilgivelsen som svært sentrale punkter i det budskapet vi formidler. Underslår jeg dette har jeg ikke noe særlig å komme med og kan vi like godt overlate arenaen til en hvilken som helst annen religion.

Jeg lar evangelisten Lukas avslutte med sin versjon av misjonsbefalingen. -Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem. "Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag: dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette...- Lukas 24.45-48

2007-03-08T06:04:00.000-08:00

Tidlig vår ...

Kirsebærtreet og magnoliaen står alt i full blomst. Det er flere uker tidligere enn vanlig. Sakurablomstringen som normalt finner sted i slutten av mars og begynnelsen av april, er også ventet et par tre uker før normalt. Det har vært en mild vinter, og våren ser ut til å benytte anledningen til en liten tjuvstart. Egentlig burde vi vel glede oss over disse tidlige vårtegnene, for en japansk vinter kan være sure greier. Temperaturene er ikke så lave som på nordligere breddegrader, men den høye luftfuktigheten gjør at det kjennes kaldere enn det gradestokken skulle tilsi. I tillegg er ikke husene her vi bor, bygd for vinterbruk. Vi fryser faktisk mer innomhus enn hva vi gjør i Norge. Så hvorfor ikke nyte blomsterprakten og glede oss over våren? For all del, vi gleder oss, men det er et skår i gleden. Sett at det er vår tukling med skaperverket som har har frembrakt våren alt nå? Dersom det er tilfelle burde vi heller godta å hutre tre fire uker ekstra og ha et klima som ikke var i ferd med å gå av skaftet.

2007-03-02T02:53:00.000-08:00

Norge er et lite land og VM på ski er ikke så stort som vi tror.

Norge er et lite land med få innbyggere. I henhold til en myte som i alle fall norske aviser og tv-selskaper bygger på, er alle nordmenn interessert i sport og om vinteren særlig nordiske grener som langrenn, kombinert og hopp. Det pågår for tiden VM på ski i Sapporo i Japan, et annet lite land, men med mange flere innbyggere enn Norge. I og med at de arrangerer et så viktig mesterskap på egen jord, skulle man tro at dette ble kommentert i nyhetene. Kollega Gitlestad (du finner link til hennes blogg på denne siden) hadde forventninger til dekningen av mesterskapet. Men en iherdig surfing på alle tilgjengelige tv-kanaler til tross, hun fant nesten ingenting om dette arrangementet.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde også en gang forventninger til å få oppleve OL og ski-VM fra TV stolen. De ble sjelden eller aldri infridd. Noen hopprenn fikk vi vel sett, kanskje og litt kombinert. Men langrenn var det tynt med. Resultatservisen har vel også alltid vært så som så sett med mine norske øyne. Det er ikke få liter adrenalin jeg har pumpet ut over "sjåvinistiske" japanske tv-kommentatorer som i en bisetning godt kunne nevne en japaner som tok 49. plass på 5 mila, men aldri klarte å fortelle om nordmenn som fikk gull, sølv og bronse.

Denne gangen skulle altså VM på ski arrangeres på japansk jord. Kanskje det da ville bli litt dekning. Jeg hadde ingen forventninger. Og ganske riktig. Det var ingenting å ha forventninger til. Vi fikk se et lite glimt fra åpningsseremonien. Man viste også et glimt fra hvordan man lempet snø inn i hallen i startområdet. Det sportslige vi fikk glede oss over var ei japansk jente som kapret 5. plassen i sprint for kvinner. Mer var det ikke. Reportasjen varte under 1 minutt. Litt underlig kanskje, for det er sikkert mange i Sapporo-området som er interessert i slik idrett. Men som sagt Japan er et lite land med mange innbyggere, og de fleste av dem bor ikke i Sapporo og vet knapt hva nordiske grener er. Media tar hensyn til flertallet og selvfølgelig der det er mest penger å hente. Det er større interesse for en treningsleir for profesjonelle baseballspillere enn nordeuropeere som siklende kaster seg over målstreken så snøføyka står, etter å gitt alt.

Er det noe feil med japanerne? Nei, ikke noe mer med dem enn andre. Vi må bare se sannheten i øynene. Norge er et lite land med få innbyggere, og det våre landsmenn kan hevde seg i har lite eller ingen interesse i den store sammenheng. Kanskje det gir oss et lite snev av ydmykhet noe som slett er så skadelig som en del forståsegpåere hevder. Kanskje vi kan få utvidet vår horisont.

Forøvrig er Grieg, Ibsen, Munch og AHA godt kjent her til lands, men de går ikke på ski.

Faksimile fra en Japans dagsavis. Det er en liten notis om Lars Berger som tok gull på 15 km i friteknikk. Dette var det eneste som var nevnt om VM i denne avisen så langt.

2007-02-26T05:05:00.000-08:00

KONBINI OG HANBAIKI

Dersom en er i besittelse av rede penger, er det ingen fare for at man skal sulte eller tørste her til lands, heller ikke etter at vanlige butikker og restauranter er stengt for kvelden. De såkalte Convinient stores, på japanske kalt "konbini", har stort sett døgnåpent. De kan tilby et vel assortert "kriselager" av varer til den som av en eller annen grunn ikke har rukket å gjøre de nødvendige innkjøp for kvelden. Her kan man til og med få kjøpt tobakk, øl, vin og sprit. Ikke særlig sunt for den som skulle slite med alkoholproblemer. En støter på slike utsalg overalt, i alle fall i byene. De er organisert i kjeder under navn navn som "Lawson, Sunkus ( som visst nok er avledet av "thank us"), Am pm osv.

Skulle man ikke ha en slik konbini i nærheten, så finnes det sannsynligvis en eller annen form for automat, på japansk "hanbaiki". De mest hyppige varene som selges via slike, er alle former for drikke, øl og andre alkoholiske artikler innkludert. Men det finnes også automater som selger tobakk, da i form av ferdige sigaretter. Rullings har vi til gode å se i Japan i det store og hele. Noen steder er det også automater som kan tilby mat og diverse snacks. Men det er helst på motorveisstopp ol. Når det gjelder kjøp av sprit og øl, så har det alltid vært aldersgrense på 20 år. Dette stod det skrevet på alle de maskinene som solgte varer sterkere enn surmelk. Men noen kontroll av kundene utover det fantes ikke. I dag er det slik at enkelte maskiner forlanger at man stikker inn en eller annen form for identifikasjon.

Vi har forresten vår egen lille artige opplevelse når det gjelder kjøp via automater. En gang på vei hjem fra sommerferie i Nagano stoppet vi opp på en rasteplass for å strekke på beina og få oss en liten matbit. Det var ingen butikker der, bare automater. Ved siden av de vanlige tilbud om drikkevarer var det en som kunne skaffe til veie varme hamburgere. Vi la på det nødvendige antall mynter, trykket på knappen for det vi ønsket. Etter en liten stund kom det ut en pakke med noe varmt inni som så ut som det vi hadde bestilt. Da vi leste på pakken oppdaget vi at produsenten hadde dristet seg til å skrive navnet på produktet på engelsk. Han hadde ikke vært helt heldig. Med store feite typer lyste det i mot oss: "HUMBURGER". Kanskje var produsenten en ærlig sjel. Det smakte nemlig ikke så veldig godt.

2007-02-21T08:25:00.000-08:00

Valentindagen på japansk.

Valentindagen eller St. Valentine's Day, 14. februar, er noe forholdsvis nytt i norsk sammenheng. I andre land som England og USA derimot har denne dagen vært markert i mange år. Som de fleste sikkert vet er dette en dag da folk som er glad i hverandre gir uttrykk for dette ved å sende kort eller søtsaker til hverandre. Opprinnelsen til feiringen er noe uklar. Men den går tilbake til Rom i tidlig kristen tid. I følge en av legendene var Valentin en prest som tjenestegjorde i Rom på 200 tallet. Keiseren, Claudius II hadde besluttet at enslige menn var bedre egnet til soldattjeneste enn de som hadde familie. Følgelig forbød han unge menn å gifte seg. Valentin syntes dette var urimelig og trosset forbudet ved å vie par i all hemmelighet. Dette ble oppdaget etter hvert, og Valentin ble dømt til døden.

I følge en annen legende sies det at Valentin ble forelsket i ei ung jente mens han satt i fangenskap. Denne jenta som muligens skulle være fangevokterens datter, besøkte ham i fengselet. Før han døde hevdes det at han skrev et brev til henne og signerte det "fra din Valentin". Dette uttrykket brukes den dag i dag i forbindelse med valentinkort og brev.

Hva som er sant, er ikke godt å si, men det er forståelig at legender med et slikt romantisk skjær gjorde at St. Valentin i lang tid var blant de mest populære helgnene, særlig i England og Frankrike.

Her i Japan markeres også 14. februar. Markeringen har kommet i stand takket være sterke kommersielle interesser, og den har fått en egen japansk vri. I lang tid i forveien er det rigget til egne avdelinger i godteributikker, varemagasiner og supermarkeder. Det går hovedsakelig i sjokolade i forskjellige slags fasonger. Hjertformen er nok den mest framtredende. Så sant man setter sine bein i en butikk i ukene før, er det kul umulig å ikke legge merke til at det snart er tid for Valentindagen. I Japan er det bare jentene som gir gaver til guttene. Det trenger slett ikke være forbeholdt kjærester. Det er ikke uvanlig at kvinnelig ansatte i firmaer gir til mannlige kolleger. Noen steder forventes det også at det gis gaver til mannlige overordnede. Denne enveiskjøringen av gavestrømmen utlignes ved at man en måned seinere, nærmere bestemt 14. mars, den såkalte White Day, har en dag da guttene/mennene skal gi en gjengave til de jentene/kvinnene de har mottatt noe fra. Da skal det være noe mer solid og varig enn konfekt og sjokolade, og det bør helst glitre og skinne. Den dagen er det kanskje ingen ulempe om man ikke er så populær blant jentene? I alle fall ikke om man ser økonomisk på det.

2007-02-11T09:25:00.000-08:00

Jordskjelv

Forleden dag var vi på ei øy som heter Awaji. Den ligger vest for Kobe. På denne øya ligger det et museum eller et slags monument over det store jordskjelvet i 1995. Det som var utstilt var ikke prangende, men gjorde likevel sterkt inntrykk. Over en del av forkastningen som var oppstått, var det satt opp en stor byggning. Vi kunne tydelig se hvordan skjelvet hadde løftet noe av det som var et slett stykke land slik at det ble dannet en avsats på rundt en meter. Asfalten og de sementerte grøftene til vei som hadde krysset området, hadde beveget seg godt til den ene siden. En enebolig med hage lå bortenfor dette bygget. Inne i huset var det rekonstrert en scene der store skap var veltet overende og dekketøy og annen kjøkkenutstyr lå hulter til bulter utover golvet. Den ene delen av muren som gikk langs eiendommen, var flyttet rundt en meter og det var åpnet en bresje nesten like bred som en port.

Det var også mulig å teste en jordskjelvsimulator. Det var ganske enkelt en modell av et rom i full størrelse som kunne beveges etter samme mønster som under et jordskjelv. Vi så noen som prøvde denne. De ble utsatt for heftige kast sideveis og opp og ned. Vi nøyde oss med se det hele på avstand.

Vi har vært på museer og utstillinger som har vært mer prangende og spektakulære enn denne, men de har likevel ikke gjørt slik inntrykk som det vi så her. Når en fornemmer de enorme kreftene som naturen kan oppvise, blir et menneske med ett så lite og hjelpeløst. Vi opplevde ikke selv det store jordskjelvet i 1995. Men vi har opplevd mindre kraftige skjelv. Når vi hører den karakteristiske duren og merker at huset begynner å bevege på seg, da er det som om hjertet stopper opp noen slag. Når vi så tenker over hvordan et skjelv om det er kraftig nok, i løpet av få sekunder kan vri stålbjelker som de var tynne rep, rive overende stykker av store motorveier, rasere svære byggninger og drepe flere tusen mennesker, manes det til ydmykhet. I vårt stille sinn sender vi en bønn mot himmelen og sukker:"Hold meg i hånden Gud. Nå ser jeg hvor avhengig jeg er av deg."

Bildet er tatt fra jordskjelvmuseet på Awaji.

En kan tydelig se hvordan forkastningen går nedover langs veggen.

2007-02-01T04:31:00.000-08:00

Babels tårn, japansk og Sisyfos...

Jeg har ofte fundert over beretningen om Babels tårn. Mange tar den ikke på alvor og regner den for en myte, et eventyr eller lignende. Den som skal lære et fremmed språk derimot, og særlig da noe som er så fjernt fra vårt eget norske, som det japanske, blir nokså snart stryrket i troen på at denne beretningen virkelig fant sted. Fra vår aller første tid her i Japan og like til i dag har vi ikke hatt annet enn nedsettende å si om de entreprenørene som på liv og død skulle prøve å bygge helt opp til himmelen. De må ha hatt et gigantisk ego.

Nok om det. Da vi begynte på språkskolen i Kobe tidlig i januar 1980, satte vi i gang med en prossess som mer enn noe annet har vært med på holde hovmodet vårt et godt stykke under faregrensen hva høyde angår. Vi var kort og godt mer analfabeter enn da vi møtte opp til første skoledag en gang i vår grønne barndom. Undervisningen byggde på fire grunnprinsipper, lytting, snakking, lesing og skriving. Selv om den uttalemessige siden av språket ikke var så gal, så var det noe helt annet med skriftspråket, gramatikk, og ordmengden. Japanerne hadde opprinnelig ikke noe eget skriftspråk. Det kom til landet sammen med mye av det andre som ble importert fra Kina. Og når sant skal sies, kineserne hadde ikke gjort det lett for folk med tanke på det å forstå og bli forstått. Mens vi kan utrykke de mest elegante og dypsindige fraser med bare 29 bokstaver, smeller kineserne til med flere tusen skrifttegn. Hvert tegn har opprinnelig minst en kinesisk lesemåte. Men da dette språket ble innført her til lands gav man tegnene japansk lesemåte samtidig som man beholdt den kinesiske. Resultat, et kolossalt forråd av ord. Når man tror man har lært hva noe heter, bør man ikke ta helt av i lykkerus. Sannsynligvis finnes det opptil flere ord man ennå ikke har lært, og som betyr akkurat det samme. Og selvfølgelig så skygger de man snakker med, unna det kjente og bruker et av de andre ordene man ennå ikke har lært. Fortellingen om Sisyfos som trillet denne evindelig steinen opp en bratt bakke, for så å opplevde at den trillet hele veien ned igjen, da han var kommet til toppen, blir et veldig greitt supplement til beretningen om tårnet i Babel.

Vi slepte oss gjennom to års språkskole med livet og nesten hele forstanden i behold. Så skulle vi få lov til å snakke på egen hånd uten tilsyn av lærere. Det var ikke enkelt. Heldigvis hadde vi en japansk evangelist med oss. Hun rettet preknene mine. Men kyndig veiledning til tross, så glapp det en og annen gang så grundig at det som ble proklamert fra prekenstolen, var nokså fjernt fra det opprinnelige budskapet.

En av de første søndagene jeg skulle stå på prekenstolen hadde jeg tenkt å tale veldig sentralt. Jeg holdt meg forresten alltid til det sentrale...og enkle. Jeg ønsket blant annet å si at da Jesus døde på korset fikk djevelen sin dom. Jeg hadde jobbet en hel uke med prekenen. Jeg hadde kladdet, fått den rettet og så til sist ført den inn. Så kom den høytidelige stunden da jeg stod på prekestolen, klar til å kaste meg ut på dypet. Jeg trakk pusten dypt og festet blikket på manus. Der holdt jeg det stivt til jeg var ferdig. Her var det ikke rom for luksus som øyenkontakt med menigheten. Et forsøk på noe så dristig ville føre til at jeg aldri fant tilbake til riktig sted i skrivet som lå foran meg. Da jeg kom til stedet i prekenen der jeg skulle proklamere om Jesu død som ble til dom for djevelen, ble jeg offer for en skrivefeil, liten men vesentlig. En meget høflig og unskyldende evangelist gjorde meg oppmerksom på det en uke seinere. I god tro var et helt sentralt punkt i luthersk teologi blitt forandret. Resultatet etter en ukes strev var blitt til: da Jesus døde på korset, fikk djevelen blodoverføring.

Bildet er fra japansk bibel. Johs 3.16

2007-01-24T06:11:00.000-08:00

Misjon, hva er det... egentlig?

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Johannes evangelium 3.16

Med to setninger forteller Jesus oss hva som er kjernen i det kristne budskapet. Dette budskapet gav han til sine etterfølgere med befaling om å spre det videre. De som tok i mot og trodde, fikk så i oppdrag å bringe det til nye slik at disse også kunne komme til tro. Slik har evangeliet gått verden over, som en stafett, fra person til person, fra land til land, fra den ene generasjonen til den neste. Denne stafetten har vart i nesten 2000 år, og den holder fortsatt på. I denne stafetten er det ingen grense for hvor mange som kan delta. Jo flere desto bedre. Egentlig er alle som tror på Jesus påmeldt. Det er bare om å gjøre at hver enkelt finner sin måte å bringe stafetten videre på.
Misjon er ikke gått ut på dato.

2007-01-23T06:38:00.000-08:00

Syklisten

Du ser ham mange steder. Han kommer syklende med et digert nett sprengfullt av aluminiumsbokser slengt over baggasjebrettet. Boksene har han fisket ut av søplesekker som har stått langs veien klar til å hentes av renovasjonsbilen. Han har hatt en drøy runde for å få en så stor fangst. En boks gir en avkastning på rundt 1 yen. Det tilsvarer 5-6 norske øre. Det skal mange bokser til for å få nok til et måltid mat. Han er ikke aleine. Det er mange med ham. De sykler rundt i gatene en tidlig morgen som en kontrast til all velstanden som finnes i dette landet.

Disse syklistene hører til blant de såkalt hjemløse. De er et resultat av bobla som sprakk en gang på 1990 tallet. Da vi reiste hjem til Norge i 1992, ble ennå Japan sett på som det største økonomisk mirakelet i moderne tid. Landet hadde reist seg fra en ruinhaug etter 2. verdenskrig og tatt steget opp til en plass blant de store i verden. Japanske firmaer åt seg utover eget lands grenser og kjøpte opp firmaer og eiendommer i andre land. Veksten var rett og slett enorm. Så skjedde det noe som ingen hadde regnet med. Tidlig på morgenen en vinterdag i 1995 ble Kobe og omegn rammet av et jordskjelv med styrke 7.2 på Richters skala. Store deler av byen ble rasert på under et halvt minutt og over 6000 menneskeliv gikk tapt. Noe slik skulle ikke ha skjedd her. Kobeområdet var et såkalt sikkert område hva denne type naturkatastrofer angår. Skjelvet førte til et rekordfall i aksjemarkedet. Firmaer gikk konkurs og enkelt personer ble totalt ruinert. Mange av dem som led tap hadde ikke forsikret. I tillegg var det en del som hadde hus eller forretning på leid grunn. Etter 20 sekunders rystelser eide de ingenting, og det var ikke mulig å bygge opp igjen og begynne på nytt. Mange stod nå uten arbeid og bosted. Det hadde vært hjemløse i Japan tidligere også. Vi kunne se dem av og til i nærheten av stasjoner der de slepte av sted på håndkjerrer fullastet av sammenslåtte pappkartonger. Disse skulle skaffe dem noen få slanter så de kunne overleve en dag til. Men nå økte antall hjemløse betraktelig. De trakk ut i parker, langs bredden av elver eller under broer. Etter hvert vokste det opp små kolonier med primitive hytter og telt. I disse enkle boligene prøvde de å leve videre på det lille de kunne finne av søppel og skrap. På denne måten er syklene fullastet med aluminiumsbokser blitt en fast del av bybildet.

Det gjøres lite og ingenting for avhjelpe problemet fra offentlig hold. For å få sosialstøtte må en person ha en adresse. "Blå pressing syd for broa over elva Mukogawa" godtas ikke som fast bopel.

Det hender at de hjemløse jages vekk for at ikke skal være til sjenanse for de "bra borgerne". Dermed må de ut på vandring for å finne seg andre steder de kan slå seg ned. Desverre har det også hendt at hjemløse er blitt angrepet og drept av pøbler som ikke har annet og bedre å ta seg fore.

Det finnes noen som gjør en del for å lette tilværelsen for de hjemløse. Noen få leger og sykepleiere reiser rundt på frivillig basis og gir gratis helsesjekk. Det er enkeltpersoner og menigheter som setter opp matstasjoner på sentrale steder, så de kan få seg et måltid mat. Noen prøver også å hjelpe dem til å skaffe seg en slags adresse slik at de kan få litt sosialhjelp.

De hjemløse er jo også inkludert blant dem Jesus kaller "disse mine minste". Det er bare altfor få som innser det og nøden er så uendelig stor.

Tegning: John Olav

Foto: Telt av plastpressening ved Mukogawa i Amagasaki

2007-01-16T05:40:00.000-08:00

Julen er over, men...4

Tilbakeblikk til for lenge, lenge siden.

Carrolling, carrolling...

Slik er de første ordene i en engelsk julesang.
De som har sett julefilmer fra England og USA vet at carolling er en helt særegen skikk som er utbredt i de landene. Det er kort fortalt mennesker som stiller opp i små grupper for å synge julesanger på gater og i nabolag og på den måten gir sitt bidrag med å spre lys under høytiden.
Denne skikken har også til en viss grad kommet til Japan. I noen kirker, på langt nær i alle, er det blitt skikk at en liten gruppe fra menigheten drar rundt og synger jula inn utenfor husene til medlemmene.
Det jeg nå skal fortelle skjedde for mange år siden i den første menigheten vi arbeidet i her til lands. Vi hadde en erfaren, flott dame som evangelist. Det var Todsa-san, hun som vi skrev om i bloggen 10. oktober i fjor. Hun hadde etterfulgt en ung og entusiastisk prestekandidat som hadde innført carollingskikken lokalt. Han dro gjerne rundt sammen med ungene i søndagsskolen. Toda-san ønsket å fortsette den nystartede tradisjonen. Hun så ingen grunn til å forandre på noe. Nye som vi var, hadde heller ikke vi noen innvendinger.
Planen var at vi skulle gå i prosesjon fra lokalet kirken leide, til et supermarked som lå borimot en kilometer unna. Selv hadde jeg utstyrt meg med en stor kassettspiller som skulle fungere som akkompagnement. Søndagsskoleungene var utstyrt med hvert sitt stearinlys og sanghefte. Toda-san hadde med seg ei bøtte full av vann i tilfelle noe skulle ta fyr.
Så satte opptoget satte seg i bevegelse. Jeg gikk først med kassettspilleren, så kom Dagny som trillet Ingvild, vår eldste datter, i barnevogn. Deretter fulgte en av de nye misjonærene fra frikirken som var en habil sanger og skulle fungere som forsterkning. Så kom søndagsskoleungene på rad og rekke med lys som hele tiden truet med å slukne, i den ene hånden og sanghefte i den andre. Aller bakerst kom Toda-san trippende med vannbøtta.
Det gikk snart opp for oss at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi hadde ikke tenkt over at ruta vi hadde valgt, ikke var noen vanlig smågate men en sterkt trafikkert riksvei med store og små biler som brølte av sted i begge retninger.
”Glade jul, hellige..broooom.” En diger lastebil overdøvet hva det var som var så hellig.
”Engler daler ned i ..tuuuut”. Hornet på en annen bil hindret oss i å formidle til omverdenen hva englene dalte ned i.
Slik fortsatte det. En vekselsang mellom små søndagsskoleunger, noen grønne misjonærer, en ikke så grønn evangelist og ettermiddagstrafikken langs en travel riksvei.
Det underlige opptoget kom omsider fram til supermarkedet hvor vi stilte opp og avsluttet hele seansen med et par sanger. Toda-san som mente at brannfaren nå var over, hadde tømt ut vannet hun hadde gått og dratt på. Bøtta stilte hun opp foran seg. Det var nok ikke så mange som hørte noe særlig. Et japansk supermarked er nesten like fullt av støy som en riksvei. Da vi hadde sunget ferdig, kom en mann bort til oss, bukket dypt og kastet en neve småpenger opp i den tomme vannbøtta. Om det var i takknemlighet eller av medlidenhet skal være usagt.

Bilder:

Øverst. Fra inngangspartiet til lokalet vi leide til virksomheten i Kawanishi

Nederst: Søndagsskolen i Kawanishi

2007-01-14T21:34:00.000-08:00

Det var bare så alfor fristende...

Normalt er jeg litt forsiktig med å knipse bilder av folk. Jeg vet hvordan det oppleves selv, når noen kjører ei kamera-linse rett opp nesa på en. Men dette motivet representerte bare en så altfor stor fristelse. Jeg var på vei hjem fra stasjonen, da jeg kom over denne bilen som stod i veikanten. Jeg nølte litt og gikk først forbi. Om det var noen samvittighetens røst som bad meg la være å utnytte situasjonen, så må den ha vært så ubetydelig at den lett lot seg avfeie. Etter noen få skritt snudde jeg og gikk tilbake. Kanskje var det samvittigheten som hadde gitt meg sin tillatelse med følgende ord: ”Egentlig burde jeg forby deg å gjøre dette, men motivet er for godt til ikke gjøre noe ut av. Se å få kameraet opp av veska, gutt, og knips vei! Jeg vil forresten ha en kopi selv til oppmuntring når jeg må sloss med deg i forbindelse med andre og tyngre saker.” Det er greitt med en raus samvittighet. Vel, jeg prøvde å være diskret. Det går det faktisk an å være med de nye digitalkameraene med store display. Har han ikke lekre føtter? Legg merke til sokkene. De har tær! Motivet ante nok ikke hva som foregikk. Han sov sin uskyldsrene middagshvil totalt uvitende om at hans undersåtter snart ville vandre verden over i fotoformat. Det man ikke vet har man ikke vondt av, og i tillegg kan andre ha stor moro av det.

John Olav

2007-01-14T20:09:00.000-08:00

Julen er over...men 3
KAKER I LANGE BANER.
Lukten av nybakte småkaker i de mange norske hjem, har alltid vært et sikkert tegn på at det snart er jul. Stikkordet har vært syv slag, syv slag småkaker som skulle legges pent i kakebokser og lagres på et trygt sted til høytiden var der. I det Straumske hjem her i Japan er også baking et sikkert tegn på at jula nærmer seg. I det hele tatt er kakene en viktig del av måten vi prøver å skape miljø på. De er faktisk også en viktig inntektskilde til basaren vi arrangerer hver høst. I motsetning til hjemme på berget er ikke småkaker det man setter mest pris på til jul her til lands. Når det er snakk om kaker til jul, så er det "kurisumasukeki", eller direkte oversatt til norsk, "julekake" japanere tenker på. Og med julekaka mener man ikke den typen gjærbakst fullt opp av rosiner, sukat og andre godsaker, som ligger et sted i gråsonen mellom kake og brød. Kurisumasukeki er kort og godt kake med krem...bløtkake rett og slett. Dette er ikke noe særegent fenomen for kirkene. Faktisk er det helt vanlig at familier markerer høytiden med å servere kremkake julaften, i alle fall så lenge ungene er små. Tar man en kikk inn i hvilket som helst bakeri rett oppunder jul står kakene utstilt på rekke og rad i vinduer og kjøledisker, dekorert etter alle kunstens regler. De er ikke altfor dyre heller. Kakene som serveres i kirken til jul er ikke kjøpt på bakeri. De er hjemmebakt... og hjemmepyntet. Og det er Dagny som står for den jobben. I store deler av desember går mikseren jevnt og trutt, og komfyren rekker knapt å bli kald fra den ene dagen til den neste. I forbindelse med konserten vi har før jul, skal det være kakeservering og kakesalg. Da bakes det også en del andre slag i tillegg til bløtkake. Under barnejulefesten og samlingsfesten på julekvelden er bløtkake en selvfølge. For de som ikke måtte like krem, og for variasjonens skyld blir det også satt fram sjokoladekake. Hver gang det skal serveres bløtkake betyr det lite nattesøvn og opp i otta for å pynte produktet. Krem, krem og atter krem. Det er ikke få butter med kremfløte som går med. Som andre teller sauer når de ikke får sove, teller kanskje Dagny bløtkaker, i alle fall rundt juletider.

Bilder:

Øverst: Kakesalget under basaren høsten 2006

Nederst: Kakebordet under julefesten 2006

2007-01-12T06:50:00.000-08:00

Julen er over, men... 2
"Oi, Lyngdal og Lista er kommet til Japan". Slik var den første tanken som slo oss da vi en kveld under en spasertur i området der vi bor, kom over et hus som var overhengt med lysornamenter som blinket og skinte i alle slags farger. Det var som et utall fyrlykter var satt opp på samme sted. Et av ornamentene viste en julenisse som i beste animasjonsstil, klatret opp en stige for å komme opp på taket. Riktignok var det noe Sisyfosaktig over figueren, for ikke før var han kommet til topps, så var han nede på bakken igjen og begynte klatringen på nytt. I USA, eller i Lyngdal og på Lista ville ikke dette overrasket oss, men i et japansk nablolag synes det litt rart. Det er i det hele tatt underlig at det i et land hvor under 1% av befolkningen er kristne, faktisk er en ganske klar markering av at det er jul. Og det har bare økt med årene. Selvfølgelig kan TV-reportasjer og det at folk reiser mer ut av landet nå enn før, forklare en del. En annen side er den at handelsstanden her til lands for mange år siden fikk øynene opp for hvilket funn julen var med tanke på å fylle opp kassaapparatene. De aller fleste markeringene vi har i løpet av et år i den vestlige del av verden, har også fått sin plass her. Faktisk har japanerne vært før ute med feiring av Valentinerdagen enn hva tilfelle er i Norge. De har til og med laget sin egen variant. 14 februar skal jentene gi sjokolade til guttene, og 14 mars, den såkalte White day, skal guttene gjengjelde med gave til jentene. En trenger ikke mye fantasi for å finne ut at det er mange som tjener på dette. Til vanlig er det vanskelig å formidle kultur. Men dersom den kan bli salgbar og gi stor profitt, ser de fleste hinder ut til å være overvunnet.

2007-01-09T06:18:00.000-08:00

Julen er over, men...1
Julen er over, men siden det ikke er mer enn 3 dager siden russerne hadde sin julaften (6.januar), synes vi ikke det gjør noe med en oppsummering av høytiden slik vi opplevde den.

Tegningen er en av flere illustrasjoner som ble brukt i forbindelse med andakten julekvelden. Temaet for andakten var "jakten på det optimale julekortet". Hensikten var å finne fram til det kortet som best fortalte oss hva vi syntes var det mest sentrale i julen.
Ofte er det en del sider ved feiringen som vi setter stor pris på, men som nødvendigvis ikke har så mye med julebudskapet å gjøre. God mat, deilig julebakst, lys, dekorasjoner, snø osv er alt med på å skape en god atmosfære. Men slik vi ser det, hører det først og fremst med til rammen. Nissen, eller St. Nikolas, som opprinnelig var en biskop i Myra i Lilleasia på 300 tallet, er også plassert i rammen. Men på en måte danner han en overgang fra rammen til bildet. Vi lar ham holde opp selve bildet med den ene hånden som om han vil vise det fram. Dette bildet viser 2 motiver, ett fra stallen og ett der vi ser korset og en åpen grav. Midtpunktet i julens budskap er naturlig nok Jesusbarnet. Men englene på marken snakket om at det var født en frelser. Dersom vi bare dveler ved det som skjedde i stallen, får vi egentlig ikke fram hva det vil si at han ble kalt frelser. Vi må trekke linjene fra jul til påske, til hans lidelse, død og oppstandelse.
Fødselen var bare begynnelsen. Det var med døden på korset og oppstandelsen fra de døde at han fullførte sitt verk som frelser. Vi kan egentlig ikke forstå julebudskapet uten påsken, og heller ikke påskenbudskapet uten julen. Disse to er ikke adskilte hendelser, men to sider av samme sak nemlig at Gud sønn kom til jorden for å frelse menneskene. Dette gjorde han med sin død og oppstandelse.

2007-01-08T03:30:00.000-08:00

Min mor til minne.
Det har vært skrivetørke i over en måned. Det har sine grunner. 26 november sovnet min mor, Astrid Straume, stille inne på Pleie og omsorgsenteret i Fyresdal. Hun ble vel 83 år gammel.
Den første delen av desember gikk naturlig nok med til hjemreise og begravelse. Da vi kom tilbake til japan var menigheten i full gang med julearrangementene. Dermed ble det ikke noe overskudd igjen til bloggskriving.

Nå er begge mine foreldre borte. Min far døde for snart tredve år siden. Dermed sitter mine brødre og jeg igjen som eldste generasjon i vår familie. En litt underlig følelse.
Min mor bodde som enke i 33 år på en lite nes som stikker ut i Fyresvatn i Vest-Telemark. Det er en vakker plass, og hun var veldig glad i den. Hun kunne faktisk se vannet hvor hun enn oppholdt seg i huset. Da min far tegnet huset for godt over 40 år siden, sørget han for at det ble så mange og store vinduer at nevnte effekt ble mulig. Huset var ikke noe å se på utvendig, men inne i stua hadde vi panoramautsikt hvor vi enn snudde og vendte oss. Men om ikke huset var så mye for øyet, så var det noe helt annet med hagen. Min mor var veldig opptatt av flora... og fauna. Hvert år, mens frosten ennå kunne gjøre ugang med sitt iskalde bitt, sådde hun frø innendørs , og om våren, når det ble varmt nok satte hun ut levedyktige småplanter. Da sommeren kom, var det blittt blomsterprakt i en vid omkrets rundt huset.
Om vinteren var det småfuglene som bidro med liv og farger. Hun var raus overfor fuglene. Det manglet aldri mat på fuglebrettene. En og annen grevling, noen rådyr og reinsdyr som hadde søkt ned fra fjellet, stakk også innom. De var alle velkomne. Selv ikke da rådyrene forsynte seg av tulipanløkene hyttet hun med neven.
Vannet betydde mye for henne. Hun kunne sitte i stolen og nyte Fyresvatn i all sin prakt. Det var aldri de samme bildene hun så. Skiftningene i lys og farger som kom med solens vandring over himmelen, og den ene årstiden som avløste den andre, sørget for variasjonene.
Men vannet var ikke bare til å se på. Kort tid etter at hun var blitt alene, kjøpte hun seg en pram. Med den rodde hun ofte ut og satte garn. Det ble en del fisk gjennom årene.
Men en dag ble fiskegarnene hengt opp for godt og prammen trukket på land. Samtidig hadde hagen rundt huset skrumpet i omkrets. Snart var det bare noen stae enkeltplanter igjen av en den rikholdige og fargesprakende haven. Fuglene fikk færre spisesteder å velge mellom. Nå var det ikke mat å finne andre steder enn rett utenfor døra som gikk fra stua og ut i hagen. En dag var det tomt også der. Kanskje var en og annet spurv eller bokfink borte ved døra i håp om at den skulle bli åpnet på en gløtt og ei neve med korn stikke ut. Men det ble ikke åpnet noen dør, og det kom ingen neve med korn ut gjennom dørgløtten. Astrid hadde flyttet. Hun skulle ikke sette flere garn, ikke plante ut flere blomster, ikke mate småfuglene mer. Hun hadde lagt inn årene for godt.
Tilbake sitter vi med en haug med minner. De som ikke er noe å samle på legger vi vekk. De gode, de varme minnene beholder vi med takk.

John Olav

2006-11-19T05:24:00.000-08:00

HØSTLØV, FOSSEFALL OG APESTREKER.

Å oppleve høsten i Japan er noe man gjerne reiser et godt stykke for å få til. Nå i midten av november er spesielt den japanske lønnen, momiji, virkelig et skue. På denne tiden viser den seg fram i omtrent alle de fargene årstiden kan by på, rødt, gult, brunt osv. Minoh heter et område som ligger helt nord i beltet av byer som utgjør Stor-Osaka. Der er det et stort parkområde med nevnte type trær og et praktfullt fossefall. Vi var tre stykker som tok en tur opp dit forleden dag. Vår utmerkede ettåring, Rebekka, Dagny og jeg. Vi kommer dit med en sidebane til et av de lokale togselskapene i området. Det var en litt kjølig men fin novemberdag. Hverdag til tross, det var faktisk ganske mange mennesker som hadde tatt seg tid til å nyte høstdagen.

Veien inn til selve parkområdet gikk langs en elv som snodde seg innover en trang dal. Forventningene til å oppleve fine høstfarger ble ikke gjort til skamme, selv om det nok hadde vært enda flottere og mer fargesprakende om vi hadde ventet ytterligere en uke. Langs veien stod trærne tett i tett og viste seg fram i all slags sjatteringer av høstfarver.

Etter cirka 2 kilometer kom vi fram til et fossefall som tross liten vannføring i elva, levde opp til sitt rykte som verd å se på. Det var som om et flortynt slør rakk fra toppen av den loddrett fjellveggen og like ned i dammen nedenunder. En hegre stod stille på en stein tett innved fossen. Var den på jakt etter mat, eller bare nøt den det lette yret fra vann som ble slått mot steinene?

Hegra var forresten ikke det eneste formen for fauna vi fikk se denne dagen. Etter å ha gått opp en bratt bakke som ledet opp til et sted på oversiden av fossen, fikk vi plutselig øye på noe som rørte seg inne i løvverket på et digert tre. En makake, en japansk ape, kom klatrende ut på en stor grein, antagelig på jakt etter noe å spise. Vi fikk bare et lite glimt av den. Da den så oss for den inn mellom løvverket igjen. Vi visste det var aper i området, men regnet med at dette var denne ene vi fikk se i løpet av turen. Der tok vi feil. På veien tilbake til stasjonen kom plutselig en hel flokk nedover mot oss. Noen klatret i trærne, telefon- og strømledningene mens andre husket seg avgårde langs bakken. De var tydeligvis vant til folk for de beveget seg tett langs den veien vi gikk på. Rebekka stilte seg opp like foran et mindre eksemplar av arten forat vi skulle kunne ta bildet av dem begge. Dette provosert tydelig. Jeg rakk aldri å stille inn kameraet. Med et hissig skrik for den lille krabaten mot henne. Rebekka som er en habil trimmer, betrakter seg selv som langdistanseløper. Der og da beviste hun til fulle at hun også har gode evner som sprinter. Bykset hun gjorde stod ikke tilbake for det den lille apen gjorde. Friidrettsnorge går glipp av et stortalent på 100 meter om hun fortsatt holder seg til langdistanser. Episoden satte en støkk i oss, og pulsen fikk en faretruende høy takt. Takten ble ikke noe lavere da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde dem rundt oss på alle kanter. Både foran bak og i trekronene over hodene våre. En som tydelig hadde et slags oppsynsansvar i området, var travelt opptatt med å snakke i en walkie talkie. Temaet var tydelig apenes adferd.

Vi kom oss greitt ut av området uten at det inntraff flere episoder av skremmende art. Vi hadde fått sett et praktfullt fossefall og sprakende høstfarger, og selv om apestreker satte hjertet på en liten prøve et lite øyeblikk, har vi med det en historie å berette som ikke så veldig mange andre nordmenn kan varte opp med. Og det er da virkelig en tur verd.

MER OM APER

Makake (makaka fuscata), den japanske apen, kan bli mellom 10 til 30 kilo. Den opptrer i flokk på rundt 30 dyr. Lederen av flokken er en han. Kroppen er dekket av tykk pels, bortsett fra akterpartiet og ansiktet. Disse delene er sterkt rødmusset som om dyret skulle å gått på fylla fra fødselen av.

Folk som beveger seg i områder der disse oppholder seg frarådes å dra på bæreposer, da apene kan tro at det er mat i dem. Da kan de bli aggressive og være farlige spesielt for små barn.

En episode som skjedde med noen finske misjonærer for mange år siden illustrerer hvor nærgående de kan bli.

De hadde tatt en tur inn i samme området som vi hadde vår opplevelse. De stoppet ved en brusautomat for å få seg noe å drikke. En av dem la på penger, trykket på knappen for den ønskede varen, og ned falt en boks med cola. Vedkommende skulle akkurat til å ta opp boksen, da en hånd skjøt fram bakfra og grep tak i boksen. Apen som naturlig nok armen tilhørte, åpnet boksen, satte den til munnen og drakk opp innholdet som om den ikke skulle ha gjort noe annet.

PS.

Det finnes også villsvin og dådyr i området vi beveget oss i, men dem så vi ikke noe til.

2006-11-09T20:56:00.000-08:00

Denne uken besteg vi Kongo-san, et fjell som ligger på grensen mellom Osaka og Nara fylke. Anledningen var høstens misjonærmøte som ble arrangert på et ryokan, et japansk gjestgiveri, på toppen av fjellet. Det går en taubane nesten helt til topps, men de fleste av oss valgte å forsere fjellet til fots. Stien snodde seg i sikk sakk oppover fjellsiden. Steiner og røttene på store sedertrær som raget høyt over hodene våre, dannet naturlige trinn i det bratte terrenget. Noen steder gikk stien langs en småbekk som rant lystig nedover den bratte skråningen. Andre steder gikk stien og bekken i ett. Et sted kunne vi se tydelige spor etter en tyfon som hadde herjet området for en del år tilbake. Store trestammer lå på kryss og tvers over hverandre som pinnene i et mikadospill.
Naturlig nok var det en strabasiøs tur. Pusten gikk tungt og blodet pumpet hardt rundt i kroppen. Svetten rant i strie strømmer nedover panne, nakke og ryggtavle. Men slitet til tross, vel oppe kjentes det likevel godt å ha brukt kroppen litt ekstra. Vi brukte 2-3 timer på turen.
På toppen kunne vi nyte en fantastisk utsikt. Høsten hadde satt sitt preg sterkere her enn i lavlandet. Momiji eller japansk lønn hadde kroner som skiftet i rødt, brunt og gult. Andre trær hadde nesten kvittet seg med alt løvverket.
Været hadde vært bra under hele oppturen, men utover kvelden og nattenble vinden atskillig hissigere alt mens den drev foran seg store, tunge skyer. Ut på morgenkvisten pisket den løs på trær og busker og gav dem skikkelig juling.Vissent løv flagret gjennom luften som sommerfugler ute av kontroll.
Flere av oss skulle egentlig ha tatt taubanen ned igjen, men det kunne vi bare glemme. På grunn av vinden var den ute av drift hele dagen. Vi måtte gå eller bli kjørt. De fleste satt på med bil, men tre av oss gikk til fots. Denne gangen tok vi kjøreveien og ikke stien vi hadde gått opp på. Hvilken kjørevei! Det var ikke selve veikvaliteten som var den store utfordringen men den bratte helningen. Vi tre som gikk, var i alle fall glade for at vi ikke satt på med bil selv om melkesyra begynte å anta faretruende mengder i legger og lår. De som satt på med bil, kunne da også fortelle at det hadde vært en stor utfordring for nervene. De som arbeidet på stedet fortalte at det er umulig å bruke bil vinterstid.Til det er det for bratt og glatt. Da er de helt avhengige av taubanen. Like fullt er det drift her oppe hele året.Det er ikke bare i Norge at det finnes steder der "ingen skulle tru at nokon kunne bu."

2006-11-09T20:39:00.000-08:00

Sist søndag feiret vi alle helgens dag i menigheten her på Mukonoso. De som ville, hadde bilde av sine kjære avdøde med til kirken og satte det på et bord bak i salen. De som ikke kjenner så godt til kirken og kirkens tradisjoner ville kanskje tro at vi tilbad de avdøde. Det var ikke tilfelle. Bildene hadde de med for å minnes sine avdøde, noe jeg tror kan være godt.

Men hovedhensikten med denne dagen er ikke først og fremst å minnes avdøde i alminnelighet, men å minnes dem som døde i troen på Kristus. Bibelen omtaler de som døde i troen på Kristus som vitner. De vitner om at Han døde for alles synders skyld slik at de som tror på ham, kan få syndenes forlatelse. De vitner videre om at Han stod opp for dem slik at de skulle kunne få sin plass i det evige liv. Ved å minnes dem lytter vi til deres vitnesbyrd om vår Herre Jesus.

Disse vitnene er alle mulige slags mennesker. Vi har troskjempene som for eksempel apostlene som alle kjenner til, men vi har også alminnelige hverdagsmennesker som levde og trodde det samme som apostlene. Vitnesbyrdet er det samme uansett hva slags mennesker de var og hvilke posisjon de hadde. Minnet om dem taler enstemming: ”Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.” Dette levde de for, og og dette døde de i troen på. Dette vitnesbyrdet er en utfordring til oss som er igjen. Hva tror vi, og hva slags vitnesbyrd vil vi etterlate oss?

2006-10-23T19:07:00.000-07:00

Hjelp vi hører stemmer (I)
Forleden dag holdt Dagny på med å bake småkaker til basaren. Plutselig hører hun en damestemme på japansk som sier: ”Lufta er skitten, åpne vinduene!” Det samme blir gjentatt flere ganger. Det er ingen andre enn henne på kjøkkenet, så hun føler seg noe utilpass over å høre stemmer på denne måten midt på blanke ettermiddagen. Det er i grunnen et dårlig tegn. Etter at den første forskrekkelsen har lagt seg, skjønner hun at det må være den kombinerte gass og røykvarsleren som henger høyt opp på veggen rett over komfyren. Normalt setter slike varslere i gang med en intens pipetone slik som røykvarslere vanligvis gjør. At den kommer med et ferdig innspilt muntlig budskap har vi ikke vært klar over. Etter å ha summet seg litt åpner hun så vinduene, og stemmen gir seg med det.
Det er godt at man ikke har varslere som sier fra om rot i huset også. Da ville vi ha hørt stemmer hele tiden.

Hjelp vi hører stemmer (II)
Samme kveld sitter John Olav ved key-boardet (et slags elektronisk orgel) og øver på noen salmer til gudstjenesten dagen etter. I det han legger fra seg salmeboken hører han et forferdelig kvinnehyl skjære gjennom stillheten. Det er akkurat som det kommer fra gata utenfor huset. Han kjenner at hjertet øker takten dramatisk. Noen er i alvorlig fare. Han reiser seg for å kikke ut. Da kommer han plutselig på at key-boardet har en del knapper som skaper diverse effekter. Han ser etter. Ganske riktig, en av knappene utløser et kvinnehyl som passer rett inn i en grøsser. Den er blitt utløst i det han legger fra seg salmeboken på panelet på instrumentet. Han puster lettet ut.
Både stemmen på kjøkkenet og kvinnehylet har en udramatisk forklaring. Vi har ikke begynt å høre over oss, ikke ennå i alle fall.

Kombinert gass og røykvarsler får oss til å høre stemmer.

2006-10-10T06:39:00.000-07:00

“Itsukushimi fukaki tomo naru Iesu wa.”Lyden av sang flyter gjennom korridorene fra et annet sted i bygningen. Det er noe kjent med tonene vi hører, men jeg kan ikke helt komme på hva det er. Dagny er kvikkere i oppfattelsen enn jeg og utbryter:”Det er jo ”Hvilken venn vi har i Jesus”!” Jeg lytter litt nøyere etter. Hun har rett. Her sitter vi i fellesrommet på et vanlig pleie/aldershjem i en mindre by i Japan og hører kristen sang. Vi er på sykebesøk hos Toda-san, en tidligere bibelkvinne i Kinki-kirken. Vi spør henne om stedet har noen kirkelig tilknytning, men det har det ikke. Sangen fortsetter alle tre versene til ende. Så setter de i gang fra begynnelsen av igjen. Nå har en mannsstemme blandet seg med i koret. Det høres ut som om det er en øvelse. Vi snur oss i retning av der sangen kommer fra, strekker hals og oppdager en liten gruppe som blir ledet av en katolsk nonne. Hun står der og dirigerer med den ene handa.
Toda-san har nettopp fylt 80 år. Hun arbeidet sammen med oss i en rekke år da vi bodde i Kawanishi, en mindre by nord øst i samme fylket som vi bor i nå. Det er få mennesker som har betydd så mye for oss som hun. Et ydmykt stillfarende menneske uten de store fakter, men med et klart vitnesbyrd om Jesus og en stor porsjon romslighet overfor utlendinger med dårlig språk og manglende kunnskaper om japansk sed og skikk.
Nå sitter hun der rett overfor oss. Det milde ansiktet hennes og sangen i bakgrunnen passer så godt sammen. ”Hvilken venn vi har i Jesus!” Det er ikke få mennesker hun har ledet til denne vennen. Samværet med henne blir som en andakt uten de store ord og talemåter. Bare en eldre kvinnes milde ansikt og sangen om vår venn, Jesus. Noen ganger er det nok. Amen.

2006-10-06T00:36:00.000-07:00

Tegning John Olav Straume

Det japanske badet, ofuro, og den japanske badekulturen setter den forslitte vitsetegningen om misjonæren i kannibalgryta i et helt nytt perspektiv.

2006-10-05T21:53:00.000-07:00

Det er litt større enn Norge i utstrekning men har en befolkning på over 125 millioner. Det består av fire store og en mengde små øyer. Landet er Japan, eller Nihon som det heter her borte, og er i følge shintoistiske legender nedkommet fra solgudinnen Amaterasu. Tegnene for Japan 　日(nichi) 　og 本(hon) betyr sol og rot, altså " soloppgang". I dette soloppgangens land har vi tilbrakt over 13 år av våre liv. Vi kom tilbake hit for to år siden etter et avbrekk på 12 år. Vi bor på et sted som heter Mukonoso som ligger i Amagasaki, en by på litt under 500 000 innbyggere (ca Oslos størrelse) mellom Osaka og Kobe. For tiden arbeider vi som misjonærer utsendt av Det Norske Misjonsselskap, i en liten luthersk menighet på rundt 30 medlemmer.

2006-10-05T04:52:00.000-07:00

Altertavla i kirken på Mukonoso forestiller Jesus og de to røverne på korset. Da vi kom til Japan for første gang for over 26 år siden, bodde vi også i tilknytning til denne menigheten og var til stede, i alle fall fysisk, på gudstjenestene søndag formiddag. Utbyttet av det som ble sagt fra prekestolen var heller magert, i og med at vi ikke kunne et ord japansk da vi kom. Selv om vi de to først årene studerte japansk på full tid, tok det svært lang tid før dette språket ble noe annet enn underlige lyder. Altertavla ble derfor vår redning med tanke på det oppbyggelige. Den forteller med enkle linjer hvordan Jesus inviterer en forkommen forbryter inn til Paradis.